If you’re going to San Francisco…

… be sure to wear, some flowers in your hear – synger Scott McKenzie. Det han egentlig skulle syngt var at man burde ta med seg ullgenseren til San Francisco, eller en jakke.. og muligens et skjerf og en lue, og kanskje noen hansker? The coldest winter I ever spent was a summer in San Francisco, skal Mark Twain ha sagt, og det hadde han temmelig rett i.

Å komme fra ørkenhete og tropenetter hvor graderstokken kryper opp og over 40 grader, gjør det å ankomme vestkysten og San Francisco en kald og frossen opplevelse. Vi hadde lite klær med oss, og ca. ingen varme klær. Kuldegufs og morgentåke fra havet gjorde sitt for at vi nesten følte at vi hadde dukket opp i Nord-Norge en tidlig februarmorgen. Heldigvis er byen såpass flott at den tok tankene våre over på noe annet.

I mine øyne er byen en slags blanding mellom en europeisk storby og New York – historiske, victorianske hus innimellom store skyskrapere, med en veldig fargerik og bohem befolkning. Byen startet som en fiskelandsby, blusset opp i gullrushet på 1800-tallet, har blitt ristet av jordskjelv og svidd av branner, blitt en magnet for kunstnere og poeter, og huser nå en svært flerkulturell befolkning. Byen som er kjent for sin sommertåke, uteliggere og hippier er bygget på 43 høyder, og en av de få store byene i USA hvor det er best å klare seg uten bil.

Det første vi gjorde da vi ankom byen var derfor å kjøre over byens stoltet og ikon – Golden Gate Bridge, før vi måtte levere fra oss bilen som hadde brakt oss hit helt fra Chicago. Den flotte, røde hengebroen var verdens største da den ble bygget på 30-tallet, og den tittelen holdt den helt fram til 60-tallet. Den flotteste utsikten over broen og mot San Francisco får man oppe på Marin Headlands på nordsiden av byen.

Tiden vår i byen brukte vi på å vandre rundt, noe som i mine øyne er det beste måte å oppleve enhver by (så og si). Selve bykjernen er ganske kompakt, og man kan fint gå rundt til de fleste stedene. Avstandene kan derimot se kortere ut på kartene enn de er i virkeligheten, da de ekstreme bakkene byen er full av ikke er avbildet på kartene. Det bratteste veien vi gikk på hadde en helling på 24 %, haha. Den aller bratteste skal visstnok ha hele 31,5 % helling! Bilene som står parkerte i disse gatene ser ut som de kan tippe over hvert øyeblikk, og lårene får i alle fall kjørt seg når man er på byvandring i denne byen.

Mens vi snakker om gater kan jeg jo nevne Lombard Street, som omtales som «den mest svingete gaten i verden», i tillegg til å være temmelig bratt. På ett kvartal har veien hele 8 hårnålssvinger!

En morsom oppdagelse var da vi fant en liten flokk med små, grønne pappegøyer i trærne i Lombard Street. Det kunne ved første øyekast se ut som det var tamme pappegøyer som hadde rømt fra et åpent vindu – men neida. San Francisco har faktisk en liten stamme med ville pappegøyer!

Vi hadde planlagt å dra over til Alcatraz (navnet betyr faktisk pelikan på spansk), og jeg hadde spesielt lyst siden jeg har vært i byen to ganger tidligere uten å hatt muligheten til å dra dit. Men det viste seg at man må bestille billetter flere måneder i forveien.. Drar man ned til Fishermans Wharf får man i alle fall en ganske fin utsikt ut til den gamle fengselsøya. På Pier 39 kan man også spise, shoppe og se på sjøløver – men de hadde tydeligvis tatt turen et annet sted da vi var der. Ikke en eneste sjøløve var å se! I stedet var det en fyr som stod på scenen og hamret en lang spiker inn i hodet gjennom nesen, og gikk på knuste vinflasker..

En av de mest klassiske utsiktene i San Francisco er fra Alamo Square, hvor noen av de vakreste husene i byen befinner seg, «The Painted Ladies» som de kalles. De fleste husker sikkert et lite klipp av utsikten fra starten av serien «Under samme tak» eller «Full House» som den het på engelsk, haha.

Chinatown i SF er den eldste i USA, og den største Chinatown utenfor Asia. Her kan man late som man plutselig tok en liten omvei til Østen.

Dersom man blir lei av å gå har man mange forskjellige offentlige transportmuligheter i byen. Metroen og moderne busser går over alt, historiske og fargerike streetcars går nede langs kysten og så har man muligheten til å ta de berømte Cable Cars som byen er kjent for. Før fantes det flere titalls ruter rundt i byen, men i dag er bare 3 av disse fortsatt i bruk. Trikkene ble oppfunnet og tatt i bruk etter at hest og vogn-ulykkene stadig ble fler i byen mot slutten av 1800-tallet. Man trengte et transportmiddel som både var trygt, behagelig og kunne komme seg opp og ned byens bratte bakker. Trikkene blir faktisk dratt av en kabel som går under bakken i en viss fart hele tiden. Ganske fascinerende system i grunn, og gøy at det fortsatt er i bruk.

Ellers har byen mange attraksjoner og sights å by på, men vi var alle slitne etter tre uker på veien, og til stadighet ganske nedkjølte på grunn av temperaturen. Vi brukte derfor litt tid på å slappe av på restauranter og kafeer, og bare se på livet. Ganske godt å ta beina i bruk etter å ha vært avhengige av bil såpass lenge.

Siste kvelden fant jeg tilfeldigvis også ut at hotellet vi bodde på var hjemsøkt! … I akkurat samme etasje som vi bodde i! Mildt sagt creepy, men merket heldigvis ikke noe til det selv, haha. Hotel Opal var på andre måter veldig bra, og det siste vi gjorde før skyssen hentet oss til flyplassen var å delta på en kjeks, ost og vin-soiree helt gratis, på vegne av hotellet. Trivelig stuffs!

Deretter var vi på vei vestover igjen – til Florida!