Velkommen til Kosovo

Se for deg et sted hvor gatene har fått navn etter George Bush og Tony Blair, hvor hovedveiene har fartsskilt for tanks, og hvor mange av de innbydende fjellene fortsatt ikke kan vandres i på grunn av landminer. Det høres kanskje ikke ut som et sted i Europa, men det er det likevel. Velkommen til Kosovo, verdens nest yngste land.

Man må ikke lenger tilbake enn til 2008 for å finne Kosovos begynnelse. Som eget land, that is. De valgte å løsrive seg fra Serbia etter årevis med gjensidige uenigheter og borgerkrig. Det er jo kanskje nettopp bilder av krig de fleste ser for seg når de hører om Kosovo. Nå til dags er situasjonen ganske fredelig i store deler av landet, men i nordområdene kan det enda av og til blusse opp konflikter. NATOs KFOR-styrker fra hele verden er plasserte rundt i landet for å sørge for at situasjonen holder seg rolig. Det er jo litt spesielt å møte store hauger med uniformerte militærfolk når man vandrer gatelangs i byene. Militærleirer er det også mange av.

Bakgrunnen til situasjonen mellom Serbia og Kosovo går langt tilbake, til og med før dannelsen av Jugoslavia. Fram til 1989 hadde Kosovo-regionen en stor grad selvstyre under Jugoslavia, men etter dette årstallet fjernet serbias/jugoslavias leder Slobodan Milosevic regionens selvstyre, og la det inn under Serbia og ledelsen i Beograd. Dette var selvsagt kosovoalbanerne imot. I 1998 toppet konflikten seg og flere enn 1,500 kosovoalbanere endte opp drept, og over 400,000 utvist fra hjemmene sine i Kosovo. Hendelsene ble sett på som en etnisk rensning av albanerne fra Kosovo-regionen. Kosovoalbanerne på sin side brant ned kirker, ødela hjemmene til serberne i flere deler av Kosovo og protesterte heftig mot Milosevic sine handlinger.

I korte trekk ønsket kosovoalbanerne seg et selvstendig land, mens Serbia tviholdt. Både på grunn av historiske hendelser som hadde tatt sted i området og betydningen av disse for serberne, og også fordi det ikke bare bor kosovoalbanerne i Kosovo-regionen, men også etniske serbere. Ved slutten av mai 1999 var nesten 90% av Kosovos innbyggere utvist fra hjemmene sine, over 5,000 kosovoalbanere drept, og 200,000 savnet. Enda henger det bilder utenfor parliamentet i Kosovo av de savnede… Til slutt bestemte NATO seg for å bryte inn i konflikten, prøve å ordne opp i den håpløse situasjonen og hjelpe flyktningene tilbake til hjemmene sine.

De fleste land i verden, inkludert Norge, anser idag Kosovo som et selvstendig land, men serberne anser fortsatt Kosovo som en del av Serbia. Da jeg krysset offisielle grensen inn til Kosovo fra Serbia langs veien mot Mitrovica, forble jeg i tvil en stund om vi faktisk var i Kosovo eller ikke. På alle hus og alle lyktestolper (og også oppå bergknauser og fjelltopper) hang det serbiske flagget stolt. Enkelte steder var det satt opp plakater hvor det stod «This is Serbia!».

Da jeg ankom Mitrovica ble jeg sluppet av på nordsiden av broen, og måtte krysse den for å finne busser videre til Pristina. Til tross for tusenvis av banker på denne siden av broen, var det ingen som ville ta imot de serbiske dinarene mine og veksle dem for meg. Jeg ble derimot nødt til å vandre hele veien tilbake til andre siden av broen, hvor jeg fant en bank som vekslet de over til euro, valutaen Kosovo har adoptert. Det var som å befinne seg i to forskjellige land, og det er kanskje ikke så rart. Denne broen jeg skriver om er hovedbroen i Mitrovica, som krysser elven Ibar som nærmest deler Kosovo i to, hvor kosovoalbanere og serberne hovedsaklig bor på hver sin side. Broen har i mange år fungert nesten som et termometer angående tilstanden på konfliktene mellom de to kulturene. I periodene hvor tilstandene er relativt gode, åpner broen for trafikk, i periodene hvor tilstandene tilspisser seg, blokkerer KFOR-styrkene broen slik at ingen biler kan krysse, og enkelte ganger ingen folk heller. Da jeg var der, var broen stengt for trafikk, med militærstyrker stående på hver side av broen for å passe på.

Det tok ca. 15-20 minutter å gå til busstasjonen fra broen i Mitrovica, men det går kontinuerlig busser til Pristina som også stopper ved rundkjøringen ved den store moskeen. Turen tok i underkant av en time og kostet bare 1 euro. Jeg besøkte også sjarmerende Prizren mens jeg var i Kosovo, og turen dit fra Pristina tok ca. 2 timer og kostet 4 euro. Man går bare rett inn på bussene og betaler underveis, slik det er i det fleste landene i denne regionen.

Det første inntrykket jeg fikk av Kosovo var at menneskene jeg spurte om veien til busstasjonen snakket temmelig bra engelsk! En eldre kjemilærer valgte til og med å følge meg helt til stasjonen for å høre mer om Norge og grunnen til at jeg valgte å besøke landet hans. Flere lokale spurte meg om jeg var i landet på grunn av jobb, og alle ble like overrasket når jeg sa jeg bare var på ferie. Utlendinger er ikke akkurat noe ukjent i Kosovo, men det er langt færre som reiser dit på ferie enn som kommer dit på grunn av jobb. Mange virket også oppriktig interesserte i å høre hva jeg som gjest syntes om landet deres, og de gjorde det de kunne for at jeg skulle få et bra møte med landet.

Den albanske stoltheten er ikke vanskelig å merke i Kosovo. Det er ikke mange å se av Kosovos offisielle flagg. Det albanske flagget av ørnen med to hoder på blodrød bakgrunn henger derimot nesten overalt. Kanskje ikke så rart. De er jo tross alt samme folk. Denne regionen har kjempet lenge for sin frihet, og for å kunne definere sine egne grenser. Jeg er glad for at det endelig er freden som dominerer dette området, og at det forhåpentligvis fortsetter å utvikle seg i den rette retningen.

Til tross for hva man kanskje hører og selv tror, så er Kosovo nå en trygg region å besøke. Et nyfødt land med mange flotte kvaliteter. Nydelig mat, spennende natur, historiske monumenter, interessante tradisjoner og et trivelig folk. Dessuten kan man fly direkte til Pristina fra Oslo med Norwegian. Hvor greit er ikke det?

Et par raske fakta om Kosovo:

– Landet har ca. 2.2 millioner innbyggere

– Ca. 70 % av disse er under 35 år

– Ca. 90 % av landets innbyggere er etnisk albanske, mens rundt 100,000 er serbere

– 1/4 av innbyggerne bor i hovedstaten Pristina

– Landet grenser til Serbia, Makedonia, Montenegro og Albania og består av mye flott natur og de majestetiske Sharr-fjellene på grensen mot Makedonia (FYROM)

– Kosovo er det yngste landet i Europa

– Landet lå under osmansk styre i nesten 500 år, og er fortsatt hovedsaklig muslimsk

– Kosovo har hatt en kvinnelig president (fra 2011)

– Siden Serbia ikke anser Kosovo som et selvstendig land, er landets grenser heller ikke gyldige. Man kan derfor ikke reise inn i Kosovo fra et av de andre nabolandene (som f.eks. Montenegro), og fortsette inn i Serbia, for når man da skal forlate Serbia (så lenge man ikke reiser ut igjen også via Kosovo) vil ikke grensevaktene finne noe innreisestempel til Serbia, og dermed konkludere med at du har reist ulovlig inn i landet. Det beste er dermed å starte i Serbia dersom man skal reise videre til Kosovo etterpå (jeg fløy f.eks. inn til Beograd, og hjem fra Pristina).

Innlegg om byene jeg besøkte finner du her: Prizren og Pristina. Kunne du tenkte deg å ta turen til Kosovo?

Vil bare legge til at jeg synes det er litt ubehagelig å skrive om slike konflikter som dette, både så nær i tid og hvor det selvsagt finnes to sider av samme sak. Jeg ønsker på ingen måte å tråkke noen på tærne med det jeg skriver. Jeg gjengir konfliktens hovedpunkter på den måten jeg har forstått de, og prøver å være så objektivt som mulig.