Vandring og landsbybesøk på fjellet Orjen

Sponset aktivitet

Allerede i navnet avslører Montenegro at landet preges av fjell (navnet betyr svarte fjell). Besøker man Herceg Novi, ligger fjellområdet Orjen lett tilgjengelig rett ovenfor byen. Dette regnes som det største fjellområdet langs Adriaterkysten, og inneholder mange overraskelser. 

– Det sies at der det finnes oliventrær, finnes det også bebyggelse. Men nå skal vi til et sted hvor oliventrærne ikke vokser.

Jeg sitter i en gammel hvit Lada Niva med fjellentusiasten Zeljko Starcevic og Milos fra turistkontoret i Herceg Novi, som fungerer som tolk for dagen. De har lovet meg en overraskelse senere på dagen. Enn så lenge klamrer jeg meg fast mens bilen nærmest spretter oppover Orjen.

– Veiene her ble laget av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og har ikke blitt ordnet på hundre år, oversetter Milos.

Det står skilt som advarer mot kyr langs veien, og det gjør de rett i. Titt og ofte må vi bråbremse når vi kommer rundt en sving, for der står Dagros og Ferdinand og drøvtygger frokosten sin midt på veien.

Det er imponerende hvor bilen klarer å jobbe seg fram, og i følge Zeljko er dette den ultimate bilen for disse fjellene. Den blir sjelden ødelagt, og bildeler finner man alltid billig dersom man trenger dem.

– Bilens eneste minus er vel at den merkelig nok ble laget uten å kunne åpne bagasjerommet utenfra, oversetter Milos, til stor latter fra Zeljko.

Vi startet dagen med å kjøre opp til den avsidesliggende landsbyen Zlijebi, som preges av en helt spesiell steintype og byggeform. Området rundt landsbyen er et naturlig steinbrudd, hvor steinen kommer ut i skiver, ferdig preparert fra naturens side. Nærmest alt i landsbyen er bygget av denne steinen. Veiene, trappene, murene og alle bygningene, fra gulv til tak.

En gang bodde det rundt 70 innbyggere her i Zlijebi, men nå er det bare 4-5 helårsinnbyggere igjen. Etter vi hadde parkert bilen møtte vi en av dem. En eldre kvinne, som var på vei med sine tre kyr ut på beite, og to store hunder hakk i hæl. Hun hadde på seg en utvasket t-skjorte hvor den tidligere jugoslaviske presidenten Tito var avbildet. Han var nemlig født denne datoen, 25. mai, for 126 år siden – en dag som enda kalles ungdomsdagen her.

– Hun forteller at hun gråt den dagen han døde, oversetter Milos.

En annen av landsbyens innbyggere (dog ikke helårs lenger), er Nikola Sikimic. Han er født og oppvokst her i landsbyen, og har etter foreldrenes død brukt de siste 20 årene på å restaurere gården deres, og lage seg en taverna.

Tavernabusinessen har han bare vært i noen få år, men antallet gjester øker stort fra år til år. Det er plass til hundre gjester totalt i tavernaen hans, men bare femti inne. Interiøret og alt av dekorasjon og møbler ute har han laget selv, for hånd. Stolt viser Nikola fram livsverket sittt, før han peker på noen flasker raki han har lyst å by på.

Han heller opp et lite glass valnøttsraki til meg. Fyldig, svart og søt – og overraskende god. All rakien har han selvfølgelig laget selv – den også.

Det samme gjelder maten han serverer. Ost og kjøtt henger til tørk inne i det gamle bostedshuset til foreldrene, og grønnsaker og frukt spirer og gror i hagen. Men skal man besøke tavernaen til Nikola må man sette av god tid. Han byr nemlig på både omvisning i landsbyen og på gården før et overdådig måltid med tilhørende drikke serveres. Her oppe i fjellene er stress et fremmedord. Her skal man slappe av, og nyte.

– Aller helst burde man ankomme på den nyanlagte fjellstien som går opp fra Herceg Novi, forteller Nikola.

Turen er på rundt 700 høydemeter, tar et par timer og byr visstnok på fantastisk utsikt underveis.

– Etter en slik tur får man jobbet seg opp en skikkelig appetitt, eller hva?

Vi gjør et stopp ved kirken St. Nicolas før vi forlater stedet. Herfra ser man både inngangen til Kotorbukta og ut til Adriaterhavets bredder. Utsikten strekker seg også ned til Herceg Novi og landsbyene vi passerte på vei opp hit. Det er alltid fascinerende å se hvordan mennesker valgte å bosette seg før i tiden. Ofte minst mulig tilgjengelig.

Men nå er vi altså på vei til et enda mer utilgjengelig sted. Langt der oppe hvor oliventrærne ikke vokser.

Nivaen tar oss opp noen veier som knap kan klassifiseres som akkurat det. Jeg er sikker på at jeg ser en rød rev bykse opp mellom trærne, men guttene får det ikke med seg. Greiner smeller mot karosseriet, og jeg må holde meg fast så jeg ikke spretter ut av det åpne bilvinduet.

Til slutt når vi et punkt hvor ikke engang Nivaen kan forsere, parkerer bilen, tar på oss sekkene og gjør oss klare til vandring.

Stien vi følger er godt merket med røde og hvite striper, som PSD Subra Mountaineering Association, organisasjonen Zeljko er med på å drive, har ansvar for å merke opp og vedlikeholde.

Grunnen vi går på er kalksteinsbunn, så floraen vi møter denne vårdagen er faktisk svært lik den jeg kjenner til hjemme. Blant annet titter fioler, markjordbærblomster og blå forglemmegei frem mellom bregner og einebusker.

Zeljko leder an, og forteller villig om både området vi går i, og interessen hans for fjellet. Fjellgleden fant han tidlig. Fra sengen hans hjemme i Herceg Novi så han rett opp på fjellet Subra som vi nå beveger oss mot. Etter hvert fristet det så mye å utforske disse toppene, at han som femtenåring en dag bare dro avsted. Han brukte et helt døgn på å komme seg opp på fjelltoppen hjemmefra, før han var tilbake nede i byen igjen. Han var utslitt, men lykkelig. Han hadde funnet en ny mening med livet.

Når vi kommer ut av den tette skogen, ser vi plutselig rett opp på en bratt fjellvegg. Langt der oppe stod Zeljko som femtenåring, og mange ganger siden, men i dag skal vi ikke helt til topps. Mens vi går opp den bratte bakken opp mellom trærne, lurer jeg fælt på hva denne overraskelsen kan være.

– Kjenner du at det blir kaldere? spør Milos.

Og jammen kjenner jeg det. Det er i grunn merkelig at temperaturen kan synke såpass mye på bare noen meter. Men plutselig ser jeg hvorfor. Vi er kommet opp til et gammelt synkhull, dominert av en svær stein i midten. Rundt og under steinen ligger det mye av et hvitt stoff jeg kjenner godt hjemmefra, men aldri hadde forventet å finne nettopp her. Snø!

Det sies at dette er den våteste kyststrekningen i sørlige Europa, og snøen faller tykt her i fjellene om vinteren og blir gjerne liggende til i mai måned. Enkelte steder blir snøen liggende hele året, som akkurat her. Stedet kalles Snijezna Jama, og selv om det har vært gjemt fra omverdenen, sies det at stedet har vært kjent for de lokale siden romernes tid. De første restaurantene langs kysten fikk faktisk isen sin herfra, levert av lokale som visste om hemmeligheten og ønsket å tjene en slant.

Zeljko forsvinner ned under steinen, mens jeg og Milos blir stående å prate litt lenger opp. Jakkene er nødt til å komme på, og det dannes nesten frostrøyk når vi puster. Plutselig roper Zeljko på meg, og sier at overraskelsen er klar.

Og for en overraskelse det er! Jeg kryper ned under steinen i snøen, hvor Zeljko sitter klar med hjemmelaget iskrem og cocktails laget av nettopp denne snøen. For et morsomt påfunn! Vi tar godsakene med oss opp til Milos, og setter oss ned for å nyte.

Når vi kommer tilbake til Nivaen, gjøres det klart for grilling. Zeljko har med svinekoteletter i sekken, og salaten har vi plukket med oss underveis. Jeg visste at løvetannblader regnes som snacks for kaniner, men ikke at det kunne gjøre det for oss også. Blandet med litt opphakket kokt egg, salt, pepper og olivenolje, blir det et passende tilbehør til de nygrillede kotelettene.

Måltidet blir en perfekt avslutning på en spennende dag i fjellheimen over Herceg Novi og den montenegrinske kysten. Før vi forlater spør jeg Zeljko når den beste tiden å dra på fjelltur i disse områdene er.

– I midten av juli, svarer han kontant. – Det er jo da markjordbærene er modne, legger han til med et smil.

Er det én viktig ting jeg har lært i dag, er det at man ikke skal ta for gitt det naturen byr på. Uansett om det er deilige markjordbær, snø, steinheller eller rett og slett den herlige opplevelsen av å bevege seg i flotte naturomgivelser, som her på Orjen.

Praktisk informasjon om fjellturen til Orjen

Stinettet opp til Orjen begynner nede ved busstasjonen i sentrum av Herceg Novi, og derfra kan man vandre opp langs gamle veinettverk opp til fjellet. Alt er godt merket og godt skiltet. Mange av stiene er også godt tilrettelagt for mountainbiking.

Man burde selvfølgelig bære med seg vann, men det finnes også steder man kan fylle på flaskene sine. Disse er gjerne merket H2O, og kan bestå av gamle sisterner av stein, bygget på inspirasjon fra gamle Mesopotamia.

Det ligger tre fjellhytter i Orjen, blant annet Vratlo (1160 moh) som nylig er blitt renovert. I motsetning til i Norge, hvor turisthyttene på fjellet gjerne står åpne, er disse låst, og man må derfor kontakte PSD Subra for å låne nøkkel/få noen til å låse opp for seg.

Zeljko Starcevic jobber også som guide for de som ønsker kjentfolk med seg på fjelltur. Ta gjerne kontakt med PSD Subra eller turistkontoret i Herceg Novi, for mer informasjon.

Flere innlegg fra Montenegro:

• Mellom fjord og fjell i Herceg Novi
• Seiltur rundt Lustica-halvøya 
• Bilferie i Montenegro

Jeg var invitert til Montenegro av turistkontoret i Herceg Novi, som sponset de fleste aktivitetene mine der, inkludert denne.

Kunne du tenke deg å dra på fjelltur i Montenegro selv, eller har du kanskje allerede gjort det?