Uluru, Kata Tjuta og Kings Canyon

Mer enn 90 % av Australias befolkning bor i byene eller i de frodige områdene ved kysten. Enorme deler av landet består av endeløs, ubebodd ørken. Denne merkelige naturen som for det meste består av rød ørkensand og små krattbusker, ligner i grunn mer på Mars enn på noe man finner på jorden – og kalles Australias «outback». Her, midt i Australia, ligger et av landets mest kjente naturlige landemerker – Uluru, eller Ayers Rock som den også blir kalt.

Selv om Uluru ligner et fjell der det troner over den pannekakeflate outbacken, er det faktisk verdens (nesten) største stein. For mangfoldige millioner av år siden befant det seg her en gigantisk fjellkjede med fjell på opptil 16,000 meter, og fra dette falt altså med årene steiner og sand ned, hopet seg sammen og ble til formasjonene Uluru og Kata Tjuta (som ligger litt lenger bort).

For mange er Uluru selve symbolet på Australia, og jeg visste at dersom jeg skulle til landet måtte jeg nesten innom outbacken for å se Ayers Rock med egne øyne. Selv om denne turen endte opp med å koste like mye som en reise fra Norge til Thailand, følte jeg likevel det var verdt det når jeg først var i landet. Jeg og Susanne endte opp med å bruke The Rock Tour som skulle ta oss med på en 3 dagers/2 netter lang rundtreise i området, sammen med 13 andre eventyrlystne mennesker fra rundt i verden (dog mest fra Tyskland..). Selv om dette kostet en del, ble det langt billigere enn å skulle fikse bil og overnatting selv.

Vi fløy fra Melbourne til Ayers Rock Airport på ca. 2,5 time, og ble hentet like etterpå av tourbussen som hadde startet i Alice Springs kl. 05.30 på morgenen. Vi så Kata Tjuta og Uluru fra flysetet like før vi landet, og også i det vi steg av flyet – flyplassen var bitteliten. Varmen slo også mot oss i det vi steg ut. Dagene vi skulle være her i outbacken var det meldt over 40 varmegrader…

Første dagen ble viet Uluru. Vi spiste både lunsj og middag ved et utsiktspunkt til steinen, og så også solnedgangen derfra. Dessuten gikk vi på et par walks til de to vannhullene på hver side av steinen. Det var intenst i ettermiddagsheten! Planen var at vi skulle gå rundt hele Uluru, men gangstien blir stengt når temperaturene overstiger 36 grader, og temperaturen var laaangt over det.

Uluru er veldig hellig for aboriginerne, en fellesbetegnelse for de innfødte i Australia, hvor den lokale gruppen heter Anangu. Det var de som gav steinen navnet Uluru. Deres tradisjonelle levesett er litt annerledes enn mange andre steder. Gutter måtte for eksempel bo med mødrene og bestemødrene sine, og visste lite om mannfolkenes kunnskaper og lover. Det var ikke før de ble eldre at de kunne ta del i dette, og bli med fedrene sine på tvers av landet for å lære om forfedrene deres lover og hemmelige seremonier. De ville da også lære å finne vann, lage våpen, jakte og så videre. Jentene lever også med sine mødre, og lærer i stor del å ta vare på familie og gi dem føde.

Aboriginerne har ikke hatt det lett etter at europeerne begynte å befolke Australia i 1788. De første britene ble varmt velkommet av aboriginerne, men konflikter oppstod raskt. Aboriginerne var vandt til å leve i harmoni med naturen, og ikke bruke mer enn de trengte – mens europeerne så penger i alt, og solgte videre de ressursene de kom overs om de ikke brukte på seg selv. Europeerne trodde alle de infødte var samme folket, bare spredt rundt i landet som nomader, og jaget derfor bort aboriginerne fra stedene de ønsket for seg selv. Dermed ble de innfødte tvunget inn i områdene til andre grupper, noe som også skapte store konflikter dem imellom. Man antar det var rundt en million aboriginere da europeerne ankom Australia, og bare 100 år etterpå hadde blant annet sykdommer og konflikter redusert antallet til bare 90,000. De ble sett ned på og fikk faktisk ikke statsborgerskap i sitt eget land før i 1967. Historien om forholdet til aboriginerne er med andre ord noe av det mørkeste i australsk historie. De hadde tross alt vært i Australia i flere titalls tusen år før europeerne kom, og har en helt unik kulturarv. På overflaten har ting bedret seg de siste tiårene, men fremdeles lever mange aboriginere som et adskilt folk, og mange sliter med sosiale problemer og alkoholisme.

De har også sin helt spesielle religion, og kvinner og menns ulike seremonier er alltid adskilte. Stedene de utfører disse seremoniene er også adskilte, og skal ikke sees av det motsatte kjønn. Hvis dette skjer er de nødt til å straffe seg selv, ved å stikke et spyd i leggen (!). Det er derfor fotoforbud på enkelte steder rundt Uluru, fordi hvis bilder av disse stedene dukker opp på sosiale medier som aboriginer tilfeldigvis kommer over – blir de altså nødt til å straffe seg selv…

Etter solnedgangen over Uluru, hvor vi fikk se steinen skifte farger og bli mer og mer rød (helt til skyene slukte den…), dro vi til campen hvor vi skulle overnatte. Her var det ikke snakk om noe telting – vi skulle sove under åpen himmel! Guiden Paul rullet fram noen såkalte swags (som en vanntett sovepose) til oss, som vi skulle legge soveposen inni, og så selv krype inni for å sove. Vi måtte streke opp en sirkel rundt swagen og strø salt i, så krypdyrene ikke skulle komme på besøk til oss om natten. Iiiik! Det var dog helt fantastisk å sovne til den vanvittig endeløse stjernehimmelen over oss hver natt, mens stjerneskudd skøt over himmelen.

Det ble mange varme timer i bussen vår. Airconditionen var nærmest ikke-eksisterende, så vi satt for det meste med vinduene åpne. Vinden som kom inn nærmest brant på huden, så varm var den. Men det var herlig å sitte der og spille gamle rockelåter på full guffe mens vinden rusket i håret. Dessuten var det gøy å se på lastebilene som kjørte forbi (haha, ja du hørte rett), de kalles road trains her, og består av en trailer med opptil fire tilhengere hengende bak! Helt vanvittig. Men man skjønner jo at det er mulig her hvor veiene nærmest bare strekker seg rett fram i horisonten og trafikken er liten.

Dag to overværte vi først den magiske soloppgangen over Uluru, og dro deretter til Kata Tjuta, også kalt The Olgas, som også er synlig i det flate landskapet rundt Ayers Rock. I stedet for en gigantisk stein som Uluru, består Kata Tjuta av flere forskjellige steiner i forskjellig størrelse som ligger spredt rundt i et landskap. For å komme nærmere denne formasjonen gikk vi på en 7-8 km lang rundttur gjennom blant annet The Valley of the Winds. Enkelte valgte å snu her, for å gå en kortere vei tilbake, men andre av oss hadde lyst å kjenne solen brenne på kroppen litt lenger. Vi kom faktisk over en liten kenguru også!

Etter lunsj kjørte vi videre, og stoppet blant annet i Curtis Springs for å kjøpe noe kaldt å drikke. Fantastisk deilig!! Like etterpå kunne vi også se Mount Conner, som mange forveksler med Uluru, en saltsjø som tradisjonen sier ble skapt av et barn som gråt i en million år, og vi stoppet også et sted for å skaffe brennved til kveldens campfire.

Etter nok en nydelig kveld med stjernehimmel, bonfire, middag og snakking, var natten plutselig over, og vi våknet på nytt i gryningen. Allerede 6.30 var vi framme ved Kings Canyon, og begynte dagens 3-4 timer lange gåtur. Første bakken het «heart attack hill», men det gikk fint i den kjølige morgenluften. Deretter bød gåturen på et heeelt fantastisk landskap rundt denne støre canyonen, med spennende steinformasjoner og vakker utsikt. Vi så flere firfirsler, ghost gum trees, og «edens hage». Stedet kalles ofte for The Lost City på grunn av de mangfoldige kuppelklippene i området som ligner gamle bosteder. En nydelig tur som var vanskelig å fange på bilder på grunn av den intense rødfargen i steinen.

Vi brukte rundt 5-6 timer fra Kings Canyon to Alice Springs, hvor turen kom til sin ende. Etter å ha slitt med varmen i tre døgn var det litt godt å komme til sivilisasjonen, men det var jo i grunn like varmt der, haha (og vi var jo også fortsatt midt i ingemannsland).

Varme eller ei var turen så absolutt verdt det! Det er så spesielt når man endelig får se slike ikoniske steder som dette med egne øyne, og endelig skjønner hva alle andre snakker om når de omtaler et sted som «magisk» og «must see». Australias outback, og spesielt Uluru, er noe helt spesielt, og jeg sier meg enig – noe man absolutt burde oppleve selv. For disse stedene er jo nettopp det de omtales om – magiske.