Transnistria – landet som ikke eksisterer

Jeg sitter på den nest siste bussen fra Tiraspol i Transnistria og tilbake til Chisinau. Det høljregner utenfor. Ved grensestasjonen stopper vi opp, og en grensekontrollør kommer på bussen for å se i passene. Da han kommer til meg, stopper han opp og lurer på hvor immigrasjonskortet mitt er. Forfjamset ser jeg opp på han og sier at noe slik har jeg ikke fått. Han ser oppgitt ned på meg og ber meg følge etter han. Jeg føres inn i et lite rom hvor det sitter en annen, noe eldre grensevakt som spiser på en sandwich, mottar passet mitt og noen ord fra han andre og utbryter; vi har et problem. Du har oppholdt deg ulovlig i Transnistria.

Hvor er Transnistria, tenker du kanskje? Regionen består av en tynn landstrimle mellom Moldova og Ukraina ned mot Svartehavskysten. Mer enn en halv million mennesker bor i Transnistria. De har sitt eget styre, president og parlament, sin egen myntenhet, sitt eget postsystem, politi og grunnlov, en stående hær og grensekontroll. Regionen har i grunn alt en nasjon burde ha – likevel er det ikke gjenkjent for resten av verden som et eget land.

Det hele startet i 1990 da Moldova brøt ut av Sovjetunionen. Dette falt ikke i like god jord hos menneskene som levde i Transnistria-regionen, som for det meste bestod av russere og sovjetsympatisører. De følte seg isolert fra Moldova både politisk og kulturelt sett. Derfor bestemte de seg for å løsrive seg fra Moldova, og skape sin egen sosialistiske republikk. Det brøt ut en krig mellom landene og mange liv gikk tapt. To år etter «løsrivelsen» ble det endelig en våpenhvile mellom de to «landene», og Transnistria fikk noe autonomitet fra Moldova. På denne tiden var derimot Sovjetunionen blitt en saga blott, og håpet om å fortsette som en del av denne unionen gikk for Transnistria tapt. I stedet valgte de å bevare en del av denne arven i sitt eget territorie, og det er mye derfor denne regionen er så fascinerende å besøke.

Transnistria har sitt eget riksvåpen og flagg med stjerne, hammer og sigd. Fra minibankene får man ut russiske rubler, og alle skilt og navn er skrevet på kyrillisk (Moldova ellers bruker latinske bokstaver). Deres egne transnistriske rubler avbilder russiske helter og figurer, og foran både rådhuset og parlamentsbygningen finner man store statuer av Lenin. Hvor andre land som var en del av Sovjetunionen ødela de fleste tegn på dens historie og tilstedeværelse da de fikk sin uavhengighet, har Transnistria holdt fast på disse. Her lever fortsatt KGB i beste velstand.

På vei inn i Transnistria hadde minibussen stoppet opp på grensen og alle satt og ventet med passene/identitetskortene sine i hendene. Etter hvert kom en grensevakt på bussen, så rundt på oss og gikk så ut igjen. Sekunder etter startet bussen og vi kjørte over grensen. Var det alt? Etter å ha forberedt meg på spørsmål om hvorfor jeg ville inn i landet og diverse var jeg overrasket over at det gikk så smurt. På andre siden var jeg nå inne i landet uten spørsmål eller noen form for registrering. Allerede da banket hjertet litt ekstra, men jeg regnet med at sjåføren eller de andre passasjerene ville sagt noe eller reagert dersom jeg skulle ha foretatt meg noe ekstra. Likevel var jeg nervøs for å bli stoppet av politiet mens jeg var inne i Transnistria. Korrupsjon er ikke en uvanlighet her til lands sies det.

Man tenker kanskje at Transnistria må være et stille, lite gjenglemt sted på grunn av dets status, men gatene i Tiraspol var overraskende fulle og livlige denne torsdagen i mai til tross for at været fikk det til å føles som november. Brede avenyer, få biler og mange parker. Ungdommen går moderne kledd og gatene er rene og ryddige. En gjeng gutter lærer seg nye triks i skateparken og kjærestepar satt sammen og pratet på benker i parkene. Faktum er at den virker som en vanlig hovedstat i hvilket som helst land i verden. Hvis man ser bort fra Leninstatuene, kommunistpropagandareklamene og tanksen på torget da…

Gatene i Tiraspol er oppkalt etter Lenin og Marx, og selve hovedgaten heter 25. oktober – datoen for den bolsjevistiske revolusjonen. Det er langs denne brede avenyen at de fleste av byens attraksjoner ligger. Her finner man parlamentet, en tanks, en liten ortodoks kirke, rådhuset, teateret og en statue av den russiske generalen og grunnleggeren av Tiraspol, Alexander Suvorov, til hest.

Elven Dnestr, skaper byens grense i sør, og langs den går en elvepromenade med forlatte gamle husbåter liggende i det fjerne. En titt innom byens katedral, som ligger like nedenfor 25. oktobergaten, kan man også ta. Når regnet fra den svært grå himmelen begynner å falle, trekker jeg inn på Andy’s Pizza (en kjederestaurant fra Moldova) og bestiller meg den lokale suppen zeama og drikke for de transnistriske rublene jeg har vekslet til meg.

Planen var å dra innom nabobyen Bender og fortet der, men siden været bare blir verre og verre bestemmer jeg meg for å veksle tilbake resten av rublene mine og komme meg på neste buss tilbake til Chisinau. Den lille paraplyen min klarer ikke å holde unna det intense regnværet. Plutselig begynner problemene å oppstå. Tiraspol har et overraskende overflod av vekslingsboder, men jeg går fra bod til bod og bank til bank uten å finne en som ønsker å kjøpe inn de transnistriske rublene mine og gi meg moldovske lei tilbake. Den lokale valutaen er umulig å veksle fra seg i utlandet, og vil dermed være fullstendig verdiløs andre steder enn i Transnistria. Det hele begynner å føles som en konspirasjon. Dersom man ikke får vekslet tilbake rublene sine, er man nesten nødt til å bruke dem i landet, og det vil jo selvsagt gagne dem.

Oppgitt drar jeg innom en kafé for å prøve å bruke opp litt penger på mat, men alt er så billig her og jeg sitter fortsatt igjen med en overflod av rubler når jeg transker videre til busstasjonen i regnet. Jeg hopper på det som viser seg å være nest siste buss ut av byen tilbake til Chisinau, og er glad for å unnslippe regnet.

Jeg er nesten i halvsøvne da vi stopper på grensen og jeg blir hentet ut av bussen av en av grensekontrollørene. Etter at den eldre grensevakten i det røykfulle rommet har fortalt meg at jeg har et problem, tar han fram et ark med en liste på russisk og sier at jeg må betale en bot. Han peker på et tilfeldig tall på listen og sier at det er prisen jeg må betale for å ha kommet meg inn i landet ulovlig. 279 rubler. Siden jeg ikke kan russisk aner jeg ikke om listen faktisk er over bøter, eller om det er de ulike prisene på alt fra sko til gressklippere.

Siden jeg faktisk hadde gjort noe galt, om enn ufrivillig, var jeg i en situasjon hvor jeg ikke akkurat kunne nekte å betale denne boten. Grensevakten mente at jeg måtte følge protokollen, og komme meg tilbake til Tiraspol og betale boten til politiet der. Det ville selvsagt bli vanskelig sa jeg, siden jeg dermed ikke ville rekke den siste bussen tilbake til Chisinau. Grensevakten sukket, og spurte så hvor mye penger jeg hadde på meg.

Etter mye fram og tilbake endte jeg opp med å legge alle pengene mine på bordet. De 80 transnistriske rublene jeg hadde igjen, og rundt 300 moldovske lei (heldigvis totalt bare rundt 200 norske kroner).

– No dollars or euros? spurte grensevakten håpefullt.

– Maybe 10 dollars?

Heldigvis hadde jeg ikke det, og ikke tok de kort heller. Dette var neppe så offisielt som grensevakten skulle ha meg til å tro.

Det gikk plutselig opp for meg at her satt jeg, i utkanten av Europa, utenfor EU, i et lite land som ingen mener eksisterer, i det røykfylte rommet med en grensekontrollør som hadde konfiskert passet mitt og mente jeg hadde gjort noe ulovlig som jeg måtte betale for.

Et lite sekund gikk det kaldt nedover ryggen min.

– Just go, sa plutselig grensevakten etter en lang stillhet, så oppgitt ned og viftet meg bort.

Jeg takket pent, røsket til meg passet og kom meg ut derfra så fort jeg kunne. Med tom lommebok fant jeg tilbake til minibussen, som overraskende nok hadde ventet på meg, og kjørte ut av Transnistria. Landet som ikke eksisterer, men som likevel kan nekte deg å forlate.

Praktisk informasjon om turen til Transnistria

Det russiske fulle navnet på Transnistria er Pridnestrovskaya Moldavskaya Respublika (PMR). Man kommer seg lettest til regionen ved å ta bussen fra Chisinau. Det tar omtrent 90 minutter til Tiraspol inkludert grensepasseringen. Turen koster 35 lei (jeg betalte 40 rubler på tilbaketuren) og på tilbaketuren får man velge om man vil betale i rubler eller i lei. Bussene går ca. hvert 30 minutt hele dagen fram til i 18-tiden. Man kan også ta tog, men dette går noe tregere.

HUSK at du må ut av minibussen og skaffe deg et immigrasjonskort når du kommer til grensepasseringen, slik at du slipper samme opplevelse som meg, haha. Man får i grunn bare oppholde seg i landet i 10 timer, så dersom man ønsker å være lenger må man registrere seg hos politiet og gi beskjed på grensepasseringen.