Træna – hos havfolket ytterst i havgapet

Langt ute i havgapet ligger et av de eldste bosetningene i Norge. Øygruppen heter Træna, men de som bor der kalles for havfolket. En av disse menneskene fra havet var oldemoren min, og i mange år har jeg ønsket å følge i hennes fotspor og se stedet hun vokste opp med egne øyne. Nå i sommer var endelig tiden kommet.

Træna ligger omtrent på polarsirkelen, og regnes som det eldste fiskeværet i landet. Her er det funnet spor av mennesker fra hele 9000 år tilbake. Et rått og utilgjengelig paradis på kanten av sivilisasjonen, hvor fiske og fangst av sjødyr alltid har vært hovednæringen. Træna kommune består av hele 418 øyer, holmer og skjær, men for min del var det bare en av dem som virkelig pirret interessen min.

Allerede på kaia i Stokkvågen begynte øynene mine å glitre. I det vakre sollyset kunne jeg skimte de spesielle fjellformasjonene til Sanna ute i havgapet. Fascinasjonen fortsatte da jeg kom ombord på hurtigbåten, og seilet forbi Onøy og Lovund mens jeg kunne skimte både de Syv Søstre, Svartisen og Rødøyløva i horisonten.

Så, plutselig var vi framme.

Hovedøya på Træna, Husøy, er flat og tettbebygd, og det var her båten la til. I bakgrunnen kunne jeg skimte fjelltoppene på Sanna, øya som var målet mitt.

– Dessverre, siste båten for i dag er allerede gått. Neste går ikke før klokken halv åtte i morgen.

Fyren jeg spurte på kaia kunne sikkert lese skuffelsen i ansiktet mitt. Jeg ble stående å se på farvannet utenfor kaia som var fullt av gutter i ungdomsårene i hver sin hvite båt med påhengsmotor, som kjørte fram og tilbake i et sikksakkmønster og lagde bølger for hverandre. Framme i baugen på et par av båtene satt det jenter i samme alder og lo av fryd. Jeg måtte smile for meg selv. Så tok jeg sekken på ryggen og satte fart innover øya på jakt etter et sted å slå opp teltet.

På en høyde over havet slo jeg opp teltet blant mygg og multer, kokte litt suppe på primusen og nøt solens ferd nedover himmelen til den forsvant bak fjellene på Sanna. Da var det bare å komme seg i soveposen og glede seg til neste dag.

Hunden kviknet fort til da alarmen på telefonen gikk, og løp ut i den duggete morgenen. Det hadde regnet godt under natten, men nå var havet blikkstille og skyene holdt på å dra videre inn mot fastlandet. Jeg pakket ned teltet i en fei, og troppet opp på kaien noen minutter før den lille hurtigbåten til Sanna skulle gå.

Ferden tok ikke mer enn ti minutter, og etter å ha avtalt når jeg skulle hentes av båtkonduktøren, ble jeg sluppet av på øya og følte meg klar til å følge i oldemors fotspor. Hun ble født her i 1905, samme året som Norge ble fritt, og en friere sjel enn henne skal man lete lenge etter. Bergliot Serine het hun, en morsom dame som så det positive i det meste, og som tålte en støyt. En dame som nok var preget av oppveksten langt ute i havet, blant nådeløse og kraftfulle omgivelser. Et hav som både gav og tok.

Akkurat hvor barndomshjemmet hennes stod er vanskelig å vite, men det var nok blant de fargerike trebygningene som fortsatt står ovenfor de vakre sandstrendene på nordøstsiden av Sanna. Herfra har man utsikt mot fastlandet, men er fortsatt såpass langt unna at både været og kulturen både var og er annerledes. Her går livet fortsatt i saktefart. Nå til dags er det bare to fastboende igjen på øya, men på sommeren blir det liv i husene igjen når feriefolket kommer tilreisende.

Trænstaven reiser seg majestetisk opp mot himmelen på nordsiden av øya. Hvordan man bestiger den er et mysterium for meg, men det er visst mulig. I stedet velger jeg å kave meg opp på et annet fjell – Gompen. Forsvaret har base på toppen, og det er lagt en bilvei hele veien opp. Størsteparten av veien går inne i en bekmørk, smal 1 km lang tunnel – og å vandre oppover gjennom den mutters alene med en svak hodelykt gir meg frysninger nedover ryggen. Men plutselig er jeg ute i det blendende dagslyset igjen.

Desto lenger opp jeg kommer, desto lenger brer utsiken seg. På den ene siden ser jeg opp og ned langs norskekysten, og i tillegg til kjente fjellformasjoner som Dønnamannen og de Syv Søstre, kan også skimte både Fugløya og Sandhornet i nærheten av Bodø. På den andre siden brer storhavet seg utover og man kan bare drømme om hva som befinner seg bortenfor.

Jeg og hunden legger oss i gresset der oppe, og tar en lang pause i ettermiddagssolen. Dette er livet!

I fjellene under oss befinner det seg massevis av grotter og huler. Den kanskje største attraksjonen på Sanna, og Træna generelt, er Kirkhellaren.

Inne i denne enorme grotten er det funnet rester av menneskelig kultur fra minst 6,000 år tilbake. Stedet ble brukt både som bolig og gravplass. Midt inne i den mektige hulen står et naturlig steinalder, og beinrester rundt dette kan vitne om at det også ble drevet med kultiske aktiviteter her. Jeg kan bare se for meg hvordan oldemoren min i sine yngre dager, med hennes utforskertrang, sikkert lekte her inne med barndomsvennene hennes. Kirkehellaren er absolutt imponerende, og klangen helt utrolig. Ikke rart at dette stedet blir brukt som konsertlokale under Trænafestivalen. Det skulle jeg gjerne likt å få med meg!

Når klokken blir halv fem vender jeg tilbake til kaien igjen, og plukkes opp av lokalbåten. Min tid på Sanna, i min oldemors fotspor, er over for denne gang. Men det blir nok ikke siste gang jeg drar hit. Øya har en forheksende, rå og magisk kvalitet, og det å bli kjent med sin egen forhistorie er bare gull verdt.

Har du vært på Træna selv? Hva synes du?