Tochni – Kypros utenfor allfarvei

Omtrent halvveis mellom Limassol og Larnaca på Kypros – og bare en halvtime unna hovedstaden Nikosia, ligger landsbyen Tochni. Den regnes som en av de eldste landsbyene i landet, og er et ypperlig sted å komme seg bort fra turistmassene.

Tochni er mest sannsynligvis et sted du aldri har hørt om – dersom du ikke har en forkjærlighet for små, kypriotiske landsbyer, eller har vært der selv. Selv kom jeg tilfeldigvis over stedet når jeg søkte etter et rolig sted å overnatte på sørkysten av Kypros.

Bildene av Tochni viste en sjarmerende liten landsby, bygget i lys stein, med bare rundt 400 innbyggere.

Jeg valgte å bo på Vasilopoulos House, drevet av familien med samme navn. Etter å ha ringt eieren Michalis når jeg hadde parkert bilen i landsbyen, kom han kjørende for å låse meg inn.

– Beklager antrekket! Jeg kommer rett fra hagen, smilte han mens han åpnet den tykke, blå ytterdøren.

– Det er her jeg vokste opp, og huset har vært i familiens eie i mange generasjoner.

Huset er over 300 år gammelt – og har en nydelig utsikt ut over kirken og halve landsbyen. Faren til Michalis solgte etter hvert huset, før Michalis kjøpte det tilbake etter han selv var blitt voksen. Da pusset han det opp, og bestemte seg for leie det ut.

– Det var altfor mange gode minner som satt i disse gamle veggene til at jeg kunne gi slipp på det, fortalte han. – Drømmen er at turister som deg også skal ha muligheten til å oppleve hvilket flott sted dette er.

I taket over uteplassen hang tusenvis av saftige, modne druer. Druer var det også mange av i kjøleskapet inne på rommet mitt, som opprinnelig hadde vært stallrommet til eslene. Nå stod det heller en himmelseng der inne, og det var dessuten plass til et lite kjøkken og et bad. Fra vinduet med vinduslemmene hadde jeg like fin utsikt som fra uteplassen.

– Du er forresten heldig. Det ser ut som du har hele huset for deg selv disse dagene, sa Michalis.

Før han forlot fortalte han at han skulle ta seg en tur til hagen sin, og lurte på om jeg ville være med. Ja takk, gjerne, svarte jeg, og regnet med at hagen var like utenfor huset.

Det var den altså ikke.

Vi hoppet inn i den gamle bilen hans, og kjørte gjennom humpete gater ned til et stort grøntareale like utenfor landsbyen, med høyt gjerde rundt. «Hagen» hans var nesten større enn hele nabolaget mitt hjemme. Her stod flere titalls forskjellige frukttrær som bugnet med frukt, i det som lignet en liten skog.

Vi gikk en runde mens Michalis pekte ut de forskjellige sortene trær han hadde. Fem forskjellige typer appelsintrær, klementintrær – og minst like mange sorter fersken og fiken. Dessuten var det pomelotrær, sitrontrær, epletrær og pæretrær og så videre. Druer var det også voldsomt mange planter av.

– Da jeg var på ferie i Australia tok jeg med meg en liten gren vitis vinifera og plantet her i hagen. Den ser du der borte, sa Michalis og pekte bort på en stor busk. – Den trives godt her i Tochni, kunne han fortelle.

Det var også minst tre forskjellige typer modne kaktusfrukter å smake på. Både rosa, gule og grønne. Michalis tørket over kaktusfrukten med et tørkle han hadde i innerlommen for å fjerne piggene, deretter tok han fram en kniv fra lomma og åpnet frukten i en fei.

– Værsågod, sa han og overrakte meg kaktusfrukten.

De ulike kaktusfruktene var svært gode. Spesielt de rosa. Mens jeg slurpet i meg frukt etter frukt, fortalte Michails at han har så mange frukttrær at det alltid var en eller annen type frukt som er moden til alle tider.

Med kurver fulle av dvergfersken, fiken, ulike typer appelsin, eple og druer, gikk vi tilbake til bilen.

– Nå håper jeg du har nok frukt til disse dagene du skal være her i Tochni, smilte Michalis.

– Jeg tror jeg har nok frukt fram til jul, måtte jeg le i retur, mens han kjørte meg tilbake til huset.

Den kvelden satt jeg ute i måneskinnet på uteplassen, så på lysene fra landsbyen og spiste druer og annen frukt til jeg ble så mett at jeg bare måtte stupe i seng. Hvilken herlig luksus.

Neste morgen kjørte jeg nordøstover til Agia Napa, Protaras og Cape Greko. Nydelige steder, spesielt langs klippene og strendene lengst øst. Men forferdelig folksomt. Det var også et mareritt å kjøre rundt i de trange bygatene med tusenvis av andre turister løpende rundt.

Å kunne kjøre tilbake til rolige Tochni på ettermiddagen var dermed en lettelse. I disse gatene var det ikke mange andre å se. Det mest utfordrende var i grunn å unngå å kjøre på de mange kattene, og holde bilen unna husveggene i de smale gatene opp til parkeringsplassen ved huset.

På kvelden gikk jeg ned mot kirken og tavernaen Nostos som lå like ved. Det virket ikke akkurat som at de krydde av spiseplasser i denne landsbyen, så det ble et enkelt valg. Jeg fant et bord ute, og ble fort oppvartet med et stort glass hvitvin, salat og meze med blant annet halloumi til forrett. Bordene var dekket med blårutede duker, og når solen gikk ned, fyltes de fort opp.

Til hovedrett kom et deilig stykke moussaka på bordet av den trivelige vertinnen. Like bortenfor ble det fyrt opp i en stor grill hvor lukten av stekt kjøtt fylte luften. Jeg ble sittende lenge. Så på folket, utsikten, tok opp en bok, og hadde to røde katter som la seg ned ved beina mine. Ingen trengsel, ingen mas. Bare herlighet.

Da regningen kom på bordet viste den bare 13 euro. Vertinnen hadde ikke tatt betalt for forretten i det hele tatt.

– Nei, den var på huset, sa hun smilende når hun kom for å hente pengene.

Heldigvis hadde jeg lagt på et par ekstra euro i tips.

Neste morgen droppet jeg å ta ut bilen. En rolig dag i Tochni fristet veldig etter en hektisk uke på Kypros. Etter å ha fylt på med ost, brød og frukt til frokost, vandret jeg ut i gatene.

Tochni sies å være en av de eldste landsbyene på øya. Det som er spesielt med landsbyen i dag, er at husene i stor grad er restaurert til sin opprinnelige stil, noe som gir stedet en helhetlig, tradisjonell atmosfære.

Den store kirken viste seg å være bygget på en bro over elven, fant jeg ut. Den er reist ovenpå en eldre kirke, som sier å ha blitt påbegynt av hellige Helena, moren til keiser Konstantin, på vei hjem til Roma fra det hellige land. Dessverre var kirken stengt akkurat denne formiddagen.

Utenfor kirka satt det eldre menn på rekke og rad, enkelte med hvite barter og stokk i hånda, mens ungdommen spilte fotball på den store plassen like ved. Jeg passerte flere katter, blant annet en med ett øye. Overalt jeg gikk bugnet det av fargerike blomster og duftende krydderplanter.

Jeg gikk opp i høyden, gikk forbi den ene blå døren etter den andre, og hilste på de få menneskene jeg traff underveis. Da jeg passerte kirken på vei tilbake til Vasilopoulos House, viste det seg at en stor begravelse tok sted i kirken. Plassen utenfor var full av biler, og både fire politimenn og en ortodoks prest i hvitt å se.

På kvelden kom Michalis innom en siste gang for å spørre hvordan oppholdet hadde vært, og lurte på om jeg trengte påfyll av frukt før hjemreisen.

– Jeg kommer forberedt i tilfelle du skulle si ja, fortalte han lattermildt – og tok fram både fersken, appelsiner, og druer. Enda flere druer.

Oppholdet i Tochni var herlig, rolig og fredfullt. Det gav følelsen av å være et helt annet sted enn charterøya Kypros. Kanskje var det nettopp slik øya var for 60-70 år siden, før de første charterflyene landet her. Kypros kalles Afrodites øy og fødested, og at Tochni har fått et kyss av kjærlighetens gudinne, dét er jeg ganske så sikker på.

Har du besøkt Kypros? Har du blitt overrasket av steder på typiske charterdestinasjoner som var noe helt annet enn hva du først hadde sett for deg?