Til topps på vulkanen Rinjani (nesten)

Det rumler i krateret. Bakken under meg vibrerer svakt. Røyken stiger på en voldsom måte høyt til vers. Lyn spraker og den røde lavaen er lett å se. Jeg står på krateret til det tredje høyeste fjellet i Indonesia, en aktiv vulkan, og ser hvordan utbruddet fyller kveldsluften.

Jeg ankom Lombok etter 1,5 time med fly fra Flores til Bali, nesten 2 timer kjøring fra flyplassen på Bali til Padang Bai på østkysten, 6 timer ferge derfra til Lembar og deretter vel 3 timers kjøring til Senaru. Det var mildt sagt en lang dag, og da jeg fikk høre at stien til toppen av vulkanen Rinjani var stengt på grunn av et utbrudd, ble jeg både rådvill og frustrert. Denne 3 dager lange gåturen opp på det 3726 meter høye fjellet hadde jeg mentalt forberedt meg på i månedsvis. Nå var alt håp ute! Neida, kanskje ikke helt. Stien til kraterkanten ved Senaru var fortsatt åpen, og på to dager kunne man gå opp de 2000 høydemeterne dit og ned igjen. Siden utsikten derfra skulle være ganske episk var dette selvfølgelig bedre enn ingenting.

Morgenen etter jeg ankom Senaru møtte jeg både guiden Sal og hun jeg skulle gå med, Xiaoling fra Kina. Vi fikk snakket en del sammen og gjorde oss klare, og det var ganske tidlig klart at vi kom godt overens! Deretter var det klart for avspark. Med sekkene på ryggen og en stav i hånden tok vi fatt på høydemeterne. Det gikk greit i begynnelsen, men det ble fort svært varmt i den tette regnskogen. Heldigvis gikk vi i et godt tempo og holdt det gående. Da vi ankom halvveispunktet og lunsjen, var beina fortsatt friske og raske. Herremåltidet vi ble servert gjorde det heller ikke akkurat verre. Så måtte vi bare komme oss på beina igjen.

Apekatter hoppet rundt i trærne over oss, og av og til nådde en kjølig bris kroppen. Jeg erget meg likevel over at det lå så mye søppel langs stiene.

– Jeg bruker alltid å plukke med meg nok søppel til å hvertfall fylle en pose på vei ned fra fjellet, men dessverre er det ikke alle som tenker slik, forteller Sal. Mange tenker ikke konsekvenser, og tror at jorden sluker opp alt, men slik er det jo ikke. Det blir jo liggende her og forsøple den vakre naturen, og hoper seg til stadighet opp.

– Jeg lurer på hvordan det skal ende, la han til.

Etterhvert kom vi ut av skogen og ut i et åpent flott område. Her klatret vi oss gjennom vulkansk stein og sand til vi endelig fikk høre at «dette er siste bakken! 40 minutter igjen!». Selv om beina føltes tunge som betong så gav dette litt ekstra motivasjon til å holde tempoet gående. Plutselig stod vi der. På kanten. Kanten til paradis. Utsikten ut over kratersjøen med den lille vulkanen inne i den store var utrolig spesielt.

Deretter ankom de dyktige porterne (i sine flipflopper) med alt utstyret, satte opp teltene og begynte på middagen. Fritert banan, fritert ris, omelett, kylling og grønnsaker. Vi skulle i alle fall ikke sulte på denne turen.

Når solnedgangen startet ble det hele bare enda bedre. Skyene flyttet på seg mens de badet i det rosa skinnet fra solen. Når stjerne og fullmånen begynte å vise seg, startet utbruddet.

Vi blir stående og måpe i nesten en time mens det hele foregår. Plutselig begynner hvit aske å falle ned på oss. Jeg får nesten julefølelse der jeg står. Deretter roer vulkanen seg, og vi begynner plutselig å kjenne hvor kaldt det faktisk er er her oppe. Dermed går turen inn i teltet for en god natts søvn, før nedstigningen neste dag venter.

Jeg våkner av lave stemmer utenfor, og ser at lyset utenfor teltet begynner å komme seg. Jeg har i grunn sovet ganske godt! Jeg får klærne på meg, hilser på de utenfor som allerede er våkne, og begynner å klatre oppover kraterkanten.

– Renate, you are awake! Xiaoling roper til meg, og jeg klatrer opp til henne. Solen har akkurat kommet seg opp over kraterkanten lenger bort, og skinner i et sterkt oransje skinn på oss og den tåkete morgenen. Vi står og myser mot den vakre scenen. Jeg kaster et glimt opp på toppen til Rinjani, som nå har dukket opp fra skyene som klamret seg til den i går. I natt skulle vi egentlig ha fortsatt opp dit, og sett soloppgangen derfra. Fra 3726 meters høyde. Det får i så fall bli en annen gang…

Vi spiser frokost med utsikten over kratersjøen foran oss, og deler noe av maten med de nysgjerrige apekattene som har dukket opp i løpet av morgenen. Deretter er det bare å pakke sammen og begynne nedstigningen. 2,000 meter nedover vil nok kjennes i beina i morgen vil jeg tro (…and boy, it did). Etter å ha tatt en del festlige bilder, får jeg sekken på ryggen og kaster et siste blikk ut over den stille, nydelige kratersjøen før guiden og Xiaoling roper på meg at jeg må følge etter. Klokken tikker! Etter noen minutter kjenner vi igjen romling i fjellet.

– Kanskje, svarer han litt betenkt.

Vi merker på nedturen at vi møter langt, langt færre mennesker enn hva vi gjorde dagen før på vei opp. Vi spør guiden Sal om det er på grunn av utbruddene.

– Det vil jeg tro. Jeg fikk beskjed om at hele fjellet nå er stengt. Ferdsel er nå bare på eget ansvar, så vi burde vel i grunn komme oss ned, svarer han. Store i øynene fortsetter vi, til tross for dirrende knær.

***

Et par uker etter fjellturen og besøket i Indonesia, fant jeg ut at jeg kanskje hadde mer flaks enn jeg visste selv på denne turen. Flere store utbrudd fra Rinjani stengte flyplassen på Bali allerede dagen etter jeg hadde forlatt. Flyselskapet Emirates (som jeg reiste med), fløy ikke fra flyplassen på hele to-tre uker etter dette – så selv om jeg aldri kom meg på selve fjelltoppen på grunn av utbruddet, så kom jeg meg i det minste til kraterkanten, fikk sett en utrolig solnedgang og soloppgang – og ikke minst det første store utbruddet. Hadde jeg kommet et par dager senere, hadde både hele fjellet, og flyplassen jeg skulle reise fra vært stengt, og det hadde nok hatt store konsekvenser for resten av reisen. Sånn kan det gå!

Praktisk informasjon om turen opp Rinjani

Rinjani er den nest høyeste vulkanen i Indonesia, med sine 3726 høydemeter, og ligger på øya Lombok. Vulkanen er høyst aktiv (slik jeg fikk merke på denne turen), selv om den har vært relativt rolig siden 2010. De mest populære turene opp er enten to dager og en natt opp til kraterkanten på ca. 2,700 meter fra Senaru (ligger på 600m), eller tre dager og to netter opp til toppen av vulkanen. Da starter man i Sembalun Lawang (1,150m) som ligger nærmere toppen, fortsetter så ned til kratersjøen (hvor det også er varme kilder), og går ned igjen fra fjellet til Senaru. Dessverre var det litt dårlig sikt da jeg var der, på grunn av massevis av skogbranner i åsene rundt vulkanen, men dersom man søker på bildet fra stedet får man se den vanvittig flotte innsjøen med vulkankraterkanten rundt og den lille nye vulkanen inni.

Å dra på en organisert trek er absolutt det letteste og beste alternativet. Jeg dro med Adi Trekkers, som hadde fått gode tilbakemeldinger på nett, og hadde en kjempefin opplevelse. Det var likevel en del startrøbbel, og jeg følte i grunn ikke at jeg stolte noe særlig på han unggutten som drev firmaet (tror han «svindlet» både meg og hun kinesiske for en del unødvendige penger, måtte f.eks. betale samme beløp for 2 dager som jeg skulle betale for 3-dagersturen). Det positive var dog at jeg ble hentet gratis på fergekaia og fikk gratis middag, jeg fikk også uttdelt en guide gratis som skulle ta meg med til fossene på Lombok dagen etter fjellturen, samt transporten til Gili Meno.

Selv om jeg gjerne skulle kommet meg til topps, var det likevel en spesiell opplevelse å vitne et utbrudd fra vulkanen slik vi fikk. Til topps får jeg da heller komme meg en annen gang, om jeg orker… 😉