Amalfikysten er en kupert kyststrekning på Salento-halvøya sør for Napoli i Italia. Opp av det turkise Tyrrenhavet stikker mektige fjell, dekket av pinjetrær og sypresser. Oppe i disse fjellene går en sti med utsikt så vakker at den med rette kalles «Gudenes sti». 

Nå til dags går veltrafikkerte bilveier langs havet mellom de mange små og større tettstedene langs Amalfikysten. Før i tiden var det bare mulig å komme seg rundt med båt og til fots. Fjellene er fulle av vandrestier og gamle handelsruter, og mange brukes fortsatt av både lokale og fotturister i dag.

Den kanskje mest kjente, og i alle fall en av de mest populære, er «Gudenes sti», eller Sentiero degli Dei som stien heter på italiensk. Det sies at stien ble skapt av de greske gudene som gikk denne veien for å redde Odyssevs fra de syngende sirenene som holdt han fanget på Capri. Følger man i gudenes fotspor til veis ende, ender man opp i Nocelle, hvor man kan følge trappene videre ned til Positano.

Gudenes sti

Utgangspunktet for «Gudenes sti» er landsbyen Bomerano i kommunen Agerola, høyt opp i fjellene over tettstedet Amalfi. Agerola kalles gjerne «lille Sveits» på grunn av sin høye beliggenhet oppe i fjellene. Bussturen opp går nærmest i sikksakk på kanten av stupet ned mot havet, og byr på en fantastisk utsikt ut over den ville og dramatiske kysten.

Bussen slipper meg, og en gjeng andre vandrere, av midt inne i Bomerano. Herfra er det bare å følge skiltene til rutens startpunkt noen hundre meter ut av tettstedet. Jeg passerer et esel og noen parkerte biler, og sekunder senere byttes asfalten ut med en bred og sandete fjellsti. Mynte vokser langs stien og den deilige friske lukten fyller nesen mens jeg vandrer.

I det porøse fjellene finnes huler som fortsatt brukes som sommerfjøs for buskapen, og på fjellsidene rundt stien er det enkelte steder menneskeskapte terrasser oppover i det bratte terrenget. Før i tiden fantes det langt flere av disse. I et kupert terreng som dette, var dette eneste måten å kunne dyrke og gro mat til livets opphold.

Stien er relativt bred i begynnelsen, men blir smalere etter hvert. Jeg blir forbipassert av esler som bærer tungt på ryggen. Nettopp slik foregikk frakten av varer for flere hundre år siden også. Desto lenger jeg kommer, desto mer ujevn og steinete blir stien. For de med høydeskrekk er det enkelte partier som nok kan føles litt vel luftige.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg stopper for å skue ut over havet og kysten som bukter seg bortover inn i horisonten. Langt der ute kan jeg skimte øya Capri, og plutselig dukker også Positano opp med sine mange lyse, pastellfargede hus. Det er ikke vanskelig å forstå at Amalfikysten ofte topper lister over verdens vakreste kyststrekninger.

Til slutt går stien inn gjennom ravninen Vallone Grarelle, hvor det både blir mer frodig samt at stien blir en del mer utfordrende. Her må man av og til bruke hele kroppen opp og over steiner. Jeg hører lyden av bjeller og plutselig dukker det opp en gjeng geiter som tusler sammen med en gruppe turister. Rosa alpefioler vokser i skyggen fra trekronene og den tette vegetasjonen gir oss en pause fra solen.

Til slutt ender jeg opp i det lille tettstedet Nocelle, omtrent et par kilometer fra Positano. Her tar «Gudenes sti» slutt. Det er likevel mulig å fortsette helt til Positano enten ved å følge bilveien oppe i fjellene via Montepertuso eller ved å ta trappene derfra ned til bebyggelsen ved havet og følge hovedveien inn til selve Positano.

Jeg kjøper et glass sitron-slush fra en mini-kafé like ved rutens slutt. En katt kommer bortover for litt kos. Jeg får høre at det er omtrent 2000 trappetrinn ned mot Positano. Derfor velger jeg heller ta bussen fra Nocelle ned de svært svingete veiene til Positano, for å bevare litt energi til å kunne gå rundt og utforske byen.

Positano

Jeg bruker resten av dagen, og dagen etter, i Positano. Byen kalles av mange «Amalfikystens dronning» og regnes som det kanskje aller vakreste stedet langs kysten. Med byens plassering i et naturlig amfiteater og synet av de pastellfargede husene som nærmest velter nedover fjellsidene som en arkitektonisk foss, er det lett å skjønne hvorfor.

Positano startet sin spede begynnelse som fiskerlandsby, kjent allerede fra antikken. I middelalderen var dette en viktig havneby, som tilhørte republikken Alamfi. Byen har siden tilhørt ulike makthavere og opplevd både nedgangstider og økonomisk blomstring. Mange av byens kjente monumenter og barokke villaer ble bygget i den gode perioden på 1600-1700-tallet. Napoleonskrigene gjorde at den økonomiske veksten stagnerte. Byene langs Amalfikysten ble fattige, og mange av innbyggerne immigrerte til Amerika. Ikke før på midten av 1900-tallet skjedde det en endring, og i tiårene siden har byen mottatt stadig flere turister og celebre gjester.

Forfatteren John Steinbeck kalte på 1950-tallet Positano «verdens eneste loddrette by». At byen er den eneste stemmer nok ikke helt, men spektakulært er det i Positano uansett. Byen har også fått en plass på UNESCOs verdensarvliste. Den kanskje aller flotteste utsikten ut over Positano (hvis man ser bort fra fra havet), får man fra utsiktspunktet oppe langs gaten Via Cristoforo Colombo mot hovedveien Amalfi Drive.

Her oppe setter jeg meg ned for en tidlig middag på Brunos. Jeg bestiller et glass av husets hvitvin og en scialatielli cozze, vongole e pomodorini, altså en hjemmelaget pasta med sjømat og tomatsaus. Helt utrolig godt, og for en utsikt å nyte maten til.

Jeg tusler litt rundt i gatene før jeg tar båten tilbake til Minori hvor jeg bor, og returnerer igjen neste dag for å se mer av Positano. Utsikten mot byen når man nærmer seg den med båt er bare helt fantastisk.

Jeg starter dagen i Positano med lunsj på Casa de Bottega litt oppe i byen. Jeg bestiller en capresesalat og en sitrongranita med mynte. På nærmest alle bordene rundt meg snakkes det amerikansk. En fyr på bordet ved siden av meg slår av en prat med meg, og forteller at han fant stedet på Tripadvisor. Som oss alle virker det som, sier jeg og ler. Positano er nok det mest populære stedet langs hele Amalfikysten, kanskje forståelig nok. Jeg avslutter måltidet med deres fancy tiramisu, før jeg finner veien ut i gatene.

Positano er ikke store stedet, og man får sett det meste på noen timer. Lengst nede ligger byens katedral Santa Maria Assunta med sin vakre mosaikk-kuppel synlig fra alle retninger. Kirken er visstnok fra 900-tallet. Det finnes en rekke butikker som selger sommerklær, kunst og lokalt håndverk og minst like mange spennende kafeer og restauranter. Prisene er kanskje de høyeste langs hele Amalfikysten.

Positano har en stor bystrand, Spiaggia Grande, og en annen vakker strand som kalles Fornillo bare fem-ti minutters gange lenger vest. Jeg finner veien til de begge. Spiaggia Grande er roligere nå på høsten enn den er om sommeren. Fornillo deler jeg på denne tiden av året bare med en håndfull andre.

Midt på dagen og mot kvelden blir gatene stadig fullere. Til tider nesten slitsomt. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan situasjonen er midt på sommeren. Jeg velger derfor å trekke meg tilbake.

Før jeg avslutter besøket i Positano tar jeg en aperiol spritz på La Brezza nede ved havnen. Prisen for en drink er omtrent det samme som hjemme. Det er ingen overraskelse at Positano er langt fra en uoppdaget perle. Byen er et vakkert og spennende sted å besøke, nærmest selve essensen av pittureske Italia og drømmen om la dolce vita. Likevel er det «Gudenes sti» med utsikten mot Positano i det fjerne som stjal hjertet mitt. En utrolig vakker tur med utsikt i verdensklasse.

Info om «Gudenes sti» og Positano

Nærmeste storby og flyplass ligger i Napoli. Hit går det direkteflygninger til og fra Norge, blant annet med Norwegian. Fra Napoli går det tog til både Sorrento og Salerno, hvor man kan ta hurtigbåt eller buss videre til Amalfi, Positano eller de andre tettstedene langs kysten. I høysesongen går det dessuten hurtigbåt (som tar halvannen time) direkte fra Napoli til Amalfi.

Les mer i dette innlegget: Guide til Amalfikysten

• Det går buss fra Amalfi opp til Bomerano, hvor utgangspunktet for vandreturen er. Bare si til sjåføren at du skal gå «Sentiero degli Dei». Turen tar ca. 45 minutter, og du finner mer informasjon om rutenummer og tidstabell her.
• Obs: Bussbilletter må kjøpes på forhånd fra kiosker eller tabaccos (se etter SITA-merket utenfor). Billettprisene ligger på rundt 2-3 euro én vei.
• Stien langs «Gudenes sti» er velmerket (med røde og hvite striper), skiltet og svært tydelig, slik at det er vanskelig å gå feil. Det er derfor ikke behov for guide dersom ikke dette er noe du har ønske om selv.
• Det er ca. 7 km mellom Bomerano og Nocelle, og turen tar omtrent 1,5-3 timer avhengig av hvor fort man går og hvor mye man stopper underveis.
• Det tar omtrent én time på trappene eller veien fra Nocelle ned til Positano.
• Bomerano ligger på omtrent 723 meter over havet, og Nocelle på 443 meter over havet.
• Det er lurt med tursko som har godt grep, da det blir ganske glatt på de sandete steinene og grusen.
• Man kan selvfølgelig også velge å starte i Positano og avslutte i Bomerano, men dette byr på svært mange høydemeter opp, samt at man går med ryggen til den fine utsikten.
• Man kan trygt drikke kranvannet i denne delen av Italia. Langs «Gudenes sti» er det tre steder du kan fylle opp vannflasken underveis. Til tross for dette er det alltid lurt å starte med nok vann i utgangspunktet.

Har du vandret «Gudenes sti» eller besøkt Positano selv? Er det et sted som frister?