Sykling på Death Road

Dagene var jammen ikke kjedelige i Bolivia. Dagen etter vi våknet opp relativt gode i kroppen etter fjellklatringen på snøkledde topper (les mer om det her), skulle vi nå suse mil etter mil på sykkel flere tusen høydemeter nedover til tropevarmen i jungelen. Attpåtil regnes veien vi skulle sykle som verdens farligste vei – og har fått kallenavnet Death Road.

Vi startet i La Cumbra, rundt 45 min unna La Paz på ca. 4700 meters høyde. Her traff vi resten av gruppen vi skulle sykle sammen med (11 stykk totalt fra rundt om i verden, dog flest fra Tyskland), og fikk utdelt utstyr, bekledning og hver vår sykkel.

Deretter startet det morsomme! Vi hev oss på syklene, og første etappe var på ca. 20 km var asfalt, gjennom et nydelig fjell- og dallandskap. Biler tutet og vinket idet de passerte og hunder lå døsig langs veibanen. Det gikk temmelig fort, og etter mange kilometer kom vi til enden av denne veien, og fikk utdelt lunsj og litt godsaker.

Deretter kjørte vi ca. 20 min i bil før vi kom til selve høydepunktet for turen – El Camino de la Muerte. Ellers rett og slett Dødsveien på norsk! Kallenavnet har den fått fordi den har blitt regnet som verdens farligste vei i årene som har vært. Man suser jo i full fart ned en gammel 3 meter bred grusvei med et stup på flere hundre meter ned på den ene siden konstant. Det har vært et par dødsulykker på sykkel her, men den farligste perioden var når bilene fortsatt brukte denne veien som «hovedvei». Møteulykker på denne smale, dårlige veien måtte jo skje nesten daglig… Det estimeres at flere hundre mennesker døde her i ulykker årlig mens veien fortsatt var i daglig bruk.

Den første delen av denne veien kalles Cloud Forest, siden det ofte er tåke her og det føles nesten ut som man kjørte gjennom skyene. Dette tropiske området kalles Yungas, og veien vi fulgte skulle ta oss ned til under 2,000 høydemeter. Siden vi startet på nesten 5,000 høydemeter kan man jo trygt kalle det for «litt av en ride!». Dessuten måtte man jo holde hendene på bremsene hele tiden så man ikke skulle svisje rett uttfor veien og ut i det great unknown – men samtidig måtte man ikke bremse for hardt så man fløy over rattet og fløy, yes you guessed it, rett ut into the great unknown.

Vi ble ristet i fillebiter mens vi kjørte nedover, gjennom tåke og under små fossefall. Grusveien slynget seg framover langs den frodige fjellsiden, og på venstre side hadde vi stup på flere titalls meter rett ned. Autovern finnes selvsagt ikke, og man skjønner godt hvordan hundrevis av biler har sust utfor den smale veibanen og truffet dypet nedenfor i årene som har gått. Rester av noen av dem kan man fortsatt se nede i dalbunnen… I 2008 ble det heldigvis bygget og åpnet en ny vei som de aller fleste bilene og lastebilene bruker, men enkelte foretrekker fortsatt denne.

Underveis som vi syklet nedover, ble det bare varmere og varmere. Vi var nødt til å prelle av oss lag etter lag med klær for å ikke omkomme i den fuktige heten. Dessuten ble veien flatere desto lenger ned vi kom, og vi ble nødt til å tråkke litt på pedalene til en forandring. Det gjorde ikke varmesituasjonen noe bedre, haha.

Etter noen timer på sykkelen, flere tusen høydemeter og 64 kilometer kom vi etter hvert til måls ende. Da var varmen blitt så intens at det føltes ut som vi befant seg inne i en stekeovn. Dessuten var hendene glade for å endelig slippe bremsen!

Målet var et lite hotell hvor det fantes basseng, dusj og lunsjen vår som var buffet style. Så da var det bare å ta av seg de varme skoene og vaske ansiktet fritt for søle. Fin avslutning på dagen, før bilene tok oss ca. 3 timer tilbake til La Paz igjen etterpå.

Selv om det var ganske nervepirrende på enkelte steder av den smale veien synes jeg syklingen gikk veldig greit, og turen var ikke så skummel som enkelte skal ha det til. Likevel er det viktig at man tar sine forhåndsregler og reiser med et ordentlig selskap som har ordnet på sakene sine (og ikke minst syklene). Enkelte i gruppen kjørte nedover i en insane fart, men jeg og reisefølget tok det mer med ro. Farten bestemte man heldigvis selv 😉

Noen som har lyst å teste ut «dødsveien» på sykkel?