Studenica Monastery – en klosterjuvel i Serbia

Fuglene kvitrer. Det lange gresset blafrer i vinden. Trærne over er fulle av velduftende og vakre, hvite blomster. Over gårdsplassen går det en mann, kledd i hatt og lang svart kappe. Skjegget når han ned til brystet, og henger sammen med korset rundt halsen. Han snur seg mot meg i forbifarten og nikker. Jeg er på tur inn porten til klosteret i Studenica, kanskje det mest imponerende i hele Serbia.

Inn og ut disse svære portene har det gått mennesker i nesten tusen år. Det er nesten som man kan høre historiens fottrinn skape ekko mens man passerer gjennom døren. Her har nok hver en stein en historie. Siden hovedkirken ble bygget i ca. 1190 har det kontinuerlig bodd munker på stedet. En gang var de flere hundre munker der. Nå til dags er de bare 7 stykker. 12 hvis man inkluderer de som fortsatt går i lære. Hvor lenge de har igjen er det øverstepresten som bestemmer.

Klosteret ble grunnlagt av kronprinsen Stefan Nemanja, som blant annet grunnla staten Serbia i middelalderen. Siden den gang er dette blitt en av de største skattene i den serbisk-ortodokse kirken. Her ligger landets tidligste konger gravlagt, her ble den serbisk-ortodokse kirken grunnlangt og det serbiske språket utviklet. Den første medisinske skolen i landet ble startet her, og Studenica ble altså fort det politiske, spirituelle og kulturelle senteret i Serbia.

Hele området er inngjerdet av en svær, oval steinmur. For flere hundre år siden var muren enda høyere enn den er nå. Tidene ble roligere, invaderingene færre – og man bestemte seg får å slippe mer lys inn på gårdsplassen. En tre meter høy mur fikk være nok. Hovedkirken har tross alt delvis brent og blitt plyndret nesten utallige ganger. Osmanerne brukte bly fra takplatene til å lage ammunisjon da de først kom til området, i tillegg til at de hugget bort mange av ansiktene på de vakre freskene kirken er kjent for.

For det er nettopp freskene som mange valfarter til hovedkirken for. Malt på begynnelsen av 1200-tallet, dekorerer de fortsatt veggene. De er derimot sterkt reduserte i dag i forhold til hva de engang var. Nå er de dekket av hull, fordi man på midten av 1800-tallet trodde de opprinnelige freskene var borte for alltid – dekket bak et sort, tykt lag av aske og sot. For å kunne lage nye veggmalerier, måtte man legge på et nytt lag med kalkmørtel. Men denne ville ikke feste seg, så datidens munker hugget hull i veggene for at mørtelen skulle feste seg bedre, og nye fresker ble malt på. I dag er disse fjernet igjen, og arbeidet er begynt med å restaurere de gamle maleriene. En flott skue er de nå uansett, synes jeg.

For å få oversikt over det vakre området bestemmer jeg meg for å vandre ned til elven, krysse den og vandre opp igjen på andre siden hvor gamle gårdshus og nye hytter er plassert opp langs den grønne skråningen. Jeg passerer et par eldre lokale på min vei, som stopper opp og smiler og forsøker å kommunisere med meg. Jeg fortsetter oppover helt til jeg ser utsikten mot det vakre klosterområdet lyse mot meg på andre siden av den frodige dalen.

Et par hunder kommer bjeffende ned fra ett  av husene, med stopper opp og lar meg klø de på nesen når de kommer nærme nok. Deretter følger de meg lystig nedover til elven igjen, før de stanser, og den ene begynner å bjeffe opp blant trærne og de forsvinner like fort som de kom.

Når kvelden senker seg går jeg tilbake til hovedkirken inne på klosterområdet, hvor denne kirken engang var en blant mange. 14 kirker skal det ha stått her inne en gang i tiden, nå er de fleste forsvunnet. Jeg hører den vakre klangen av munkesang slå mot meg idét jeg passerer gjennom døråpningen, og skimter øverstemunken vandre fram til alteret med hodet bøyd og øynene lukket i konsentrasjon og sang. Stemmene til de andre munkene hører jeg komme fra det ene sidealteret, utenfor syns rekkevidde.

Den bittelille landsbyen Studenica har bare én restaurant, eller kefana som de heter (slik som greske tavernaer), og hit blir jeg sendt for å skaffe meg middag. Da jeg åpner den lukkede døren er jeg sikker på at jeg blir sendt ut igjen – stedet så nemlig ganske stengt ut, men neida, velkommen var jeg (som eneste gjest) – og mat fikk jeg. Goulash, brød og shope-salat. Deilig.

I mørket gikk jeg tilbake til klosteret og deres konak (gjestehuset på området) som skulle huse meg for natten. Et trivelig lite rom med enkeltseng, krusifiks og ikoner på veggen – og den vakreste utsikten å våkne opp til.

Skulle gjerne ha vært her litt lenger. En slik ro som dette stedet har kan være vanskelig å finne.

Info om Studenica Monastery

Stedet befinner seg i de sørlige områdene av Serbia, og ikke så fryktelig langt fra grensen til Kosovo.

Den letteste måten å komme seg dit på er med bil, men jeg kom meg dit på en dag helt fra Beograd. Først tok jeg buss til byen Kraljevo, som tok ca. 3,5 time og kostet meg ca. 1000 dinars. Deretter hoppet jeg på en buss til Studenica, via Usce, for 300 dinars. Bussen var mer enn skranglete, og midtveis takket den for seg og stoppet… Vi  ble så plukket opp av en annen buss som slapp oss av i Usce, og der kom det etterhvert en annen buss og fraktet oss videre opp i dalen (turen skulle ta ca. 1,5 time, men endte opp med å ta litt mer).

Overnatting i gjestehuset koster mellom 10-20 euro per person, og inkluderer frokost. To av ukedagene serveres det bare vegetarmat. Man kan også overnatte på klosteret over lenger tid som en slags spirituell ferie.