Strandhopping på den albanske rivieraen rundt Himara

Himara ligger mellom de 2,000 meter høye Llogarafjellene i øst og det joniske hav i vest. De vakre strendene man kjenner til langs kysten av Hellas, stopper ikke på den albanske grensen, og nærmest hver eneste lille bukt har nydelige strender å by på. Noen små, andre store. Jeg dro på strandhopping rundt Himara til fots, for å se på noen av de vakreste av dem. 

Første gangen jeg besøkte Albania gikk jeg dessverre glipp av både fjellene og strendene. Denne gang var derfor spenningen stor når jeg endelig skulle få se landets vakre kyst. Jeg visste ikke helt hvilket sted jeg skulle fokusere på, men fikk anbefalt Dhermi av mange av de jeg spurte om råd. Der var derimot overnattingsprisene noe høye, og valget falt derfor til slutt på Himara litt lenger sør.

Jeg er allergisk mot store store turistmagneter hvor 87,2 % av bebyggelsen består av hoteller og resorter, og hvor strendene er proppfulle, men det var heldigvis ikke tilfellet i denne byen. Det er i grunn ikke tilfellet i Albania i det hele tatt, vel, kanskje unntatt i Saranda. Den albanske rivieraen er lang, og det finnes godt med strender å strekke seg ut på.

Himara ligger i sørlige Albania, og har rundt 12,000 innbyggere (hvis man også regner med nabolandsbyene). Men selv om byen ligger i smørøyet langs den albanske rivieraen, kaller de fleste av disse seg ikke albanere, men grekere. Den greske grensen ligger i dag 85 km lenger sør, men for hundrevis av år siden så grensene annerledes ut.

Når osmanerne ankom og la under seg stort sett hele området som idag er Albania, nektet de greskortodokse innbyggerne i Himara-området å underkaste seg. Området ble et symbol på motstanden mot osmanerne, men ble til gjengjeld kastet inn i en nesten kontinuerlig tilstand av krigføring. Osmanerne så til slutt at de måtte gi områdets innbyggere privilegier i form av lokalt selvstyre, rett til å bære våpen, og å slippe å betale skatter. Likevel gjorde de innbyggerne motstand, og mange av dem mistet livet. I moderne tid har det også vært spenninger mellom de greske og de albanske myndighetene, spesielt etter at sistnevnte fjernet gresk språk fra skoleundervisningen. Grekerne føler seg diskriminerte og uønsket. De albanske myndighetene mener innbyggerne må føye seg etter landet de bor i. Tiden vil vise om konfliktene løser seg, og i så fall hvordan.

Som turister merker man derimot lite til konflikten, annet enn at det av og til kan være vanskelig å vite om man burde hilse og takke på gresk eller albansk når man handler.

Himara har en flott havnepromenade, som strekker seg fra sentrum i nord til Potamistranden i sør. Langs denne ligger det både bolighus, hoteller og restauranter. Mange av disse er tavernaer som serverer tradisjonell gresk mat, til en enda rimeligere pris enn hva man får i nabolandet i sør. Fersk fisk er dessuten også en gjenganger på menyen, og smaker deilig. Ekstra deilig er det dessuten når man får et glass vin til maten til bare 15 norske kroner. Åh, Albania altså.

Potamistranden

De fleste som besøker Himara, kommer på grunn av sol, varme og bading. Himara har ikke bare én, men to bystrender. Den som ligger nedenfor selve sentrum kalles Spile, og den som ligger lenger sør heter Potami. Potami betyr elv, og navnet kommer av elven og de mange underjordiske kildene som renner ut her. Hotellet mitt lå ved denne stranden, og hadde sin egen lille private strand foran seg. Jeg var så varm dagen jeg ankom, at jeg nærmest bare hev meg selv ut i vannet, og brast i et hyl. Avhengig av hvor man bader langs stranden, er vannet nesten iskaldt på grunn av kildevannet. Det kan derfor være lurt å se hvor vannet pipler opp, før man slenger seg uti. Forfriskende var det hvertfall.

Livadhistranden

Rett nord for Himara ligger stranden Livadhi, som er en av de største i området. For å komme meg dit fulgte jeg en steintrapp opp åsen helt nord langs stranden i Himara, rundt en fotballbane, og fulgte en gammel grusvei forbi olivenlunder over åsen helt til jeg kom inn på en sti. Den var heldigvis merket med røde merker, slik at jeg visste at jeg var på rett spor. Etter ca. én time så jeg plutselig stranden åpenbare seg for meg, og fikk hakeslipp over hvor flott den var.

Jeg trodde dessuten stranden ville være overfylt i dette varme sommerværet, men det var bare noen få mennesker som lå på strandstolene som var satt ut. Jeg satte meg ned en stund, og vasset litt ut i de små bølgene, før jeg fortsatte utforskingen av strandområdet.

Her fant jeg både gressende muldyr, to campingplasser, et par strandrestauranter, et minimarked og en gammel bunker (det finnes tusenvis av disse rundt i Albania, som en slags tvilsom arv etter diktatoren Enver Hoxha), midt på stranden.

Aquariumitstranden

(og en strand helt for meg selv)

Etter Livadhi fortsatte jeg vandringen lenger nord, mot stranden Jala. Jeg fulgte en gammel traktorvei over nok en ås, nesten gjemt mellom den tykke vegetasjonen. Her stod oliventrær og sitrustrær tett i tett, og jeg kunne høre sauebjeller i det fjerne. Når jeg kom på toppen av åsen, strakte utsikten seg ut over det flotte landskapet og kysten, og jeg så antydninger til hvor stranden befant seg langt der nede.

Aquariumit betyr akvarium, og når man kommer fram er det ikke vanskelig å skjønne hvor stranden har fått navnet sitt fra. Den ligger i en liten bukt, mellom to klipper, og vannet er så klart som man kan få det. Her er det også koraller, hvor fisk samler seg, og stedet  er sikkert en fryd å utforske med maske og snorkel.

På Aquariumrit-stranden var det en fyr som campet og en familie som badet, så jeg gikk heller til nabostranden, som jeg fikk ha helt for meg selv. Minuset var at dette var en steinstrand, så det var noe vanskelig å komme seg inn og ut av vannet. Men få ting slår følelsen av å kunne nyte en nydelig strand helt for seg selv uansett.

Filikuritstranden

Dagen etter gjorde jeg en liten utflukt opp åsen sør for Himara. Jeg hadde hørt rykter om at det befant seg en skjult liten strand nedenfor klippene, som man helst måtte ha båt for å komme seg til. Jeg hadde derimot lest at noen hadde kommet seg dit til fots, så jeg satte ut på en liten ekspedisjon. Å finne fram var absolutt lettere sagt (skrevet) enn gjort. Etter en time der oppe, vandrende mellom stikkende planter og høyt gress, kom jeg endelig ned til kanten og kunne se ned på den vakre stranden. Den lå absolutt skjult, og var fullstendig tom. Veien ned var så bratt og skummel, at jeg ikke engang turte å prøve. Neste gang leier jeg meg heller en sjøkajakk, og kommer meg til stranden fra havsiden.

Himaras gamleby

Selv om det var strandlivet som stod i fokus når jeg besøkte denne delen av Albania, var det likevel et sted lenger inn fra havet som jeg bare måtte besøkte. Ovenfor stranden Livadhi, ca. 3 km unna sentrum av Himara ser man en høyde dekket av gamle hus. Dette er gamlebyen i Himara, og hvor bosetningene strekker seg tilbake til den greske antikken. I dette området har det altså bodd mennesker i 2,500 år.

Gammelbyen ligger innenfor gamle murer fra den hellenistiske tiden, som opprinnelig hadde to åpninger, som ble stengt hver natt. Innenfor murene ligger det fortsatt en rekke gamle kirker, noen som står åpne, og kan besøkes etter eget ønske.

Den engang blomstrende gamle byen ligger i dag store deler i ruiner. Spesielt de gamle bosetningene lengst opp i gamlebyen, ut mot havet. Her står gamle steinhus som tomme skall, hvor trær og blomster nå har bosatt seg i. Gamle skilt fortalte at mange av husene sto igjen som ruiner etter andre verdenskrig. En flokk sauer sprang fra hus til hus for å gresse da jeg besøkte, og jeg kunne gå inn og ut av de gamle kirkene i fred og ro. Ekstra spennende var det at gammel veggmaling fortsatt var bevart inne i kirkene.

Det var ingen andre mennesker å se der oppe, annet enn en ung gutt som leide på et esel, og en eldre mann med stokk, som smilte til meg når jeg tok bilde av eselet. Det bor fortsatt mennesker der oppe, så stedet er likevel en levende del av historien, men selvsagt langt færre enn det engang gjorde. Jeg håper bare at stedet ikke faller fullstendig i ruin, men blir tatt vare på for framtiden.

Praktisk informasjon om Himara

Jeg ankom Himara med buss fra Vlora (og før det fra Tirana), for 200 LEK (eller rundt 15 kroner). Turen tok ca. 2 timer på svingete veier, men med fantastisk utsikt. Det går også buss fra Saranda lenger sør, som tar ca. like lang tid. Merk at bussene i dette området går tidlig på dagen, så det er vanskelig å komme seg rundt på ettermiddagen/kvelden.

Siden jeg ikke hadde leiebil, og ganske kort tid til rådighet, ble det begrenset hvor mange steder og strender jeg fikk besøke i dette området. Andre strender som jeg hørte mye positivt om, var blant annet Jala-stranden, Gjipe-stranden (selv om den nå ikke er den skjulte, urørte perlen den engang var), Porto Palermo og strendene rundt Dhermi.

Man kan følge den gamle grusveien forbi Aquariumitstranden, til Jala og helt til Gjipe om man ønsker. Turskilt viste vei og distanse, og jeg tror derfor hele ruten er merket.

Har man ikke leiebil kan man komme seg rundt i området med lokalbuss, men disse går bare et par ganger per dag. Man kan også ta taxi, men veiene mellom landsbyene går ganske langt opp i fjellet på grunn av det kuperte terrenget, og det kan derfor ta både tid og penger å komme seg rundt på den måten. Det aller beste er å leie bil, og det skal jeg definitivt gjøre neste gang jeg besøker området. Veiene er fine og gode å kjøre på.

Siden mange av strendene består av småstein, kan det være praktisk og kjekt å ha med strandsko/badesko. Husk dessuten å smøre deg godt, solen reflekteres godt i de kritthvite steinene.

Jeg overnattet på Mare Bed & Breakast, som ble drevet av en lokal gresk kvinne. Stedet lå rett på Potamistranden, med nydelig utsikt fra rommene, både ut over havet og fjellene. Jeg betalte 20 euro pr natt for dobbeltrom (privat bad og balkong). Til tross for stedets navn var ikke frokost inkludert, men den kostet 5 euro og var så enorm at jeg nesten forble mett resten av dagen.

Kunne du tenke deg å besøke dette området, eller har du kanskje allerede vært der?