Biltur langs sørkysten av Island

Rundt hele Island går Riksvei 1 – Ringveien. Har man et par uker til rådighet kan man kjøre hele og likevel ha tid til å utforske livet og landskapet langs veien. Siden jeg og kjæresten min bare hadde noen dager på øya, bestemte vi oss for å fokusere mesteparten av tiden vår på sørkysten. Det angrer jeg ikke på. Her fikk vi utforske svarte strender, isbreer, svære juv, flate lavalandskap så langt øyet kunne se, ridetur på islandshester, camping blant varme kilder, fossefall, laguner med isfjell og områder spekket i islandske sagn og eventyr.

Seljalandfoss var for oss første stopp. Denne vakre fossen med sitt 60 meter høye fall kan man faktisk se fra alle sider, til og med bakfra! Det går en liten sti rundt hele, og selv om man blir ganske våt av vannspruten, er det ikke akkurat hver dag man befinner seg på baksiden av en foss. Vi fortsatte også på en liten sti som gikk forbi fossen, og klatret så opp til toppen av fjellet som fossen renner fra. Utsikten strakte seg langt i det flate landskapet foran oss.

Vik er en liten by med sine 300 innbyggere, men er likevel en av de mest kjente langs Islands sørkyst. Grunnen må nok være den utrolige naturen som finnes rundt. Vik ligger rett ved Atlanterhavet, med den storte stranden foran og den dominerende isbreen Mýrdalsjökull på fjellet bak. Havet kan være heftig her ute, og bølgene er ikke noe å spøke med. Ute i vannet står noen basaltsøyler som kalles Reynisdrangar. Legenden forteller om to troll som prøvde dra et stort skip inn til land, men når solen stod opp ble de alle omgjort til stein. Der står de støtt den dag i dag.

På høyresiden av Vik står fjellet Reynisfjall, som huser store mengder lundefugl, og på andre siden befinner Reynisfjara seg, som virkelig er noe for seg selv. Sanden er kullsvart, og basaltformasjonene i fjellet er veldig spesielle. Dessuten befinner halvøya Dyrhólaey seg på andre siden av stranden.

Vest for Kirkjubæjarklaustur (prøv å si det navnet fort tre ganger etter hverandre!) kjører man også over en av verdens største lavasletter. Mye er dekt av mose, men det ser ganske spektakulært ut uansett. Det virker nesten som en evighet å kjøre forbi dette utenomjordiske landskapet. All denne lavaen kom fra et 8 måneder langt utbrudd i 1783, som drepte 25 % av innbyggerne og 70 % av hestene. Det sies at det dårlige været som dette utbruddet skapte utløste den franske revolusjon, fikk Mississippi-elven til å fryse i New Orleans, og skapte is også i Mexico-gulfen. Hvis det er sant var det ingen tvil om at dette utbruddet var heftige greier.

Det sies forresten at dvergene bor i det kule landskapet i Dverghamrar, med spesielle basaltsøyler av lavasom stikker ut av bergene i landskapet.

Fjadrargljufur var også en fantastisk overraskelse, og for å komme hit tok vi av like etter Kirkjubæjarklaustur. Dette er en 2 km lang canyon, med høyder opp til 100 meter. Selv om den er veldig lett tilgjengelig, tror jeg ikke den er så veldig godt kjent enda. Jeg kan vel telle på en hånd hvor mange mennesker vi så der mens vi var å gikk langs canyonen. Her har man i alle fall muligheten til å teste ut hvor intens høydeskrekk man har.

Mellom de nevnte stedene kjører man på rake strekninger over flate jorder dekket av lava. Bakken er ofte svart, og mot innlandet strekker høye bergtopper seg. Ned disse renner mange av de kjente fossene – og utallige andre like flotte, dog uten turistene. Dette vannet kommer fra isbreene som dekker fjelltoppene, hvor mange er vulkaner med kjente og litt truende navn som Katla og Hekla. Vi tuslet også litt rundt i ytterkantene av en av de mange, mange brearmene til Vatnajökull.

Sauer og hester finner man både i lavlandet og opp igjennom fjellsidene. Enkelte fargerike små gårder dukker også opp, hvor rødt og hvitt er fargene som dominerer.

Jokulsarlon var siste stopp for vi snudde og kjørte vestover igjen. Vi hadde sett bilder av denne spektakulære lagunen med isbreen bak og utallige små og store isfjell flytende rundt i vannet, og visste at hit måtte vi i allefall komme oss. Ingenting kan derimot forberede deg på det magiske synet av svart sand i kontrast mot de hvite og blå isbergene som flyter i lagunen. Enkelte sjøfugler flyter forbi, og det var fullstendig stille og rolig da vi var der. Tåken hang også lavt, så vi fikk igrunn ikke sett så mye av selve isbreen, men flott var det uansett. Dette stedet er faktisk også blitt brukt i hele fire Hollywood-produksjoner. Tomb Rider, A View to Kill, Die Another Day og Batman Begins.

Med tanke på hvor vakker sørkysten var, kan jeg bare tenke meg hvor mye flott som venter på nordkysten og resten av øya. Iceland, I’ll be back!

Har du vært på Island selv? Hvilke områder av øya likte du best?