Øst i Karibien ligger det eneste landet i verden oppkalt etter en kvinne. Franske seilere strandet visstnok på øya den 13. desember 1502, på selveste Luciadagen. Dermed fikk paradisøya navnet Sainte Alouise, som senere ble til Saint Lucia.

Saint Lucia ligger vest for Barbados, sør for franske Martinique og nord for St. Vincent & Grenadinene. Øya er den tredje største i De små Antillene, selv om den bare er ca. 617 km2 stor. Her er det frodige, grønnkledde åser og fjell, vulkaner og late dager på vakre strender som står i fokus. Mange, spesielt amerikanere, reiser hit på bryllupsferie. Det er lett å forstå. Private resorter ved øyas flotte strender byr til luksus og slaraffenliv på en av de flotteste øyene i Karibia. Slike steder har som regel også en heftig prislapp, men likevel finnes det muligheter for å bli bedre kjent med øyas spennende attraksjoner og strender uten å måtte ta opp forbrukslån.

Nærmere 200,000 mennesker kaller St. Lucia sitt hjem og mange er bosatt i hovedstaden Castries nordvest på øya. Det er også her de fleste cruiseskipene ligger til, og ferga nordover til de franske øyene og Dominica går fra. Likevel er de sørlige delene av øya som gjør den spesiell. La meg ta deg med til Soufriere.

By og strand i Soufriere

Lenger sør, også på vestsiden av Saint Lucia, ligger nemlig to spisse vulkanske fjellformasjoner kjent som de to Pitons. Rett nord for disse ligger byen Soufriere, som jeg valgte bruke som min base under oppholdet på øya. Dette var hovedstaden i tiden under det franske styret som startet i 1650. Franskmennene kjøpte øya fra spanjolene, men snart kom engelskmennene og mente de hadde krav på øya siden de tidligere hadde forsøkt å kolonisere den.

Saint Lucia var bosatt av kariber i åtte hundre år før europeerne kom. De innfødte gjorde stor motstand, så det tok noen år før europeerne seiret. Senere gjorde også europeerne det vanskelig seg imellom. Frankrike og England sloss i 150 år om eierskap over Saint Lucia. I den tiden skiftet øya eiere hele fjorten ganger (!). Franskmennene gjorde alt de kunne, men i 1814 gav de opp og overlot øya til britene.

Likevel henger det franske språket igjen i det meste av stedsnavn på øya. Det eneste engelske navnet jeg kom over er «Londonderry» som befinner seg i de sørligste delene av Saint Lucia.

I og rundt Soufriere finner man en rekke spennende og spesielle attraksjoner. Fossefall, fjell, regnskog, botaniske hager, flotte strender og verdens eneste såkalte «drive in» vulkan. Jeg skal komme tilbake til disse, men først og fremst fortelle litt om Soufriere.

Det bor rundt åtte tusen mennesker i byen, og den dagen jeg ankom var på selveste frigjøringsdagen 22. februar. Gatene var fulle av mennesker og det var flagg og vimpler overalt. Ikke før i 1979 ble øya frigjort fra britene. I dag feires frigjøringsdagen med sammenkomster, grilling og alle som har motorsykkel suser øya rundt med vaiende flagg.

Soufriere har en del gammel og fargerik arkitektur, men byen er slitt og mange av de gamle husene har forsvunnet i både jordskjelv og orkaner. Det er en evig prosess å gjenoppbygge, og stadig dukker det opp nye bygninger. I sentrum finner man spisesteder, bank, butikker og busstasjon.

Byen har også en fin bystrand som heter Hummingbird Beach. Denne ligger lengst nord i Soufriere-bukten. Her møtes både turister og lokale for å bade på dagtid og spise, drikke, fiske og se solnedgangen på kveldstid.

Drive-in vulkan og gjørmebad

Det franske ordet Soufriere betyr «sulfur i luften», og beskriver egentlig stedet ganske bra. Dette er et vulkansk område, og Soufriere og omegn ligger faktisk inne i kalderaen til vulkanen Qualibou. Selv om vulkanen er sovende er området likevel aktivt, noe man blant annet merker ved at luften lukter svovel dersom vinden blåser i «riktig» retning. Man kan også besøke Sulphur Springs, og se denne geotermiske aktiviteten med egne øyne.

Det er her konseptet «drive-in vulkan» kommer inn. Sulphur Springs ligger omtrent i sentrum av kalderaen, og det går vei rett inn til det svakeste punktet av overflaten hvor damp oser og kokende leire pipler opp.  Men likevel kan selve «drive in» konseptet kanskje diskuteres. Nå til dags må man nemlig parkere bilen før man får anledning til å besøke området, selv om det går en bilvei rett gjennom.

Fram til midten av 90-tallet kunne man fritt bevege seg rundt i dette månelandskapet blant hullene med kokende leire som bobler og fråder i Sulphur Springs. Men det hele kom til en brå slutt når en guide med navnet Gabriel falt gjennom bakken og fikk store brannskader helt opp til midjen. Gjørmen er nemlig hundre grader celsius og kan gjøre stor skade. Nå til dags må man gå med en guide og skue ut over området fra en plattform. Er man ekstra oppmerksom kan man til og med se den kokende leiren i hullet som i dag kalles «Gabriel’s Hole».

Noen hundre meter lenger nedover er vannet og leiren fortsatt varm, men langt fra kokende. Her har elven delvis blitt demmet opp i fire små basseng som har blitt et populært sted for gjørmebad. I bøtter finner man både grå og sort gjørme man kan smøre seg inn i, før man vasker det av i det varme vannet. En kombinert billett for å besøke både gjørmebadet og månelandskapet i Sulphur Springs koster ca. 15 USD.

Tet Paul Nature Trail

De merkverdige Piton-fjellene ble skapt for rundt 300,000 til 200,000 år siden. De er vulkanske og såpass spesielle at det faktisk befinner seg på UNESCOs verdensarvliste. Petit Piton er 743 meter og Gros Piton 798 meter høy, og det er mulig å bestige begge to. Vanligvis er dette slik jeg elsker å gjøre, men i dette tilfellet la jeg det fra meg. Både på grunn av den intense varmen, kostnaden (man må betale både for inngang og guide) og at jeg hadde ganske begrenset tid på øya. Jeg ønsket likevel å komme meg ut i naturen og få Piton-fjellene litt nærmere i øyesyn. Da ble kompromisset Tet Paul Nature Trail.

Når man ankommer Tet Paul betaler man 10 USD i inngang og får utdelt en guide som skal lose deg gjennom området. Turen er langt fra krevende, men består likevel av noen høydemeter, blant annet opp «Stairway to Heaven». Guiden min Mahalia fortalte villig om lokale, eksotiske planter og omgivelsene mens vi gikk. Blant annet cashewtrær, juletrepalmer, karibisk basilikum, ananas-planter med små ananas, bananplanter, kakaotrær, avokadotrær og røde blomster de bruker som sjampo og så videre.

Det er flere utsiktspunkt underveis. Fra toppen har man god utsikt innover Saint Lucias grønnkledde interiør hvor blant annet øyas høyeste fjell, Mount Gimie på 950 høydemeter er synlig med sine fem topper. Flott utsikt har man selvfølgelig også mot Gros og Petit Piton, og havet utenfor.

Hele rundturen med stopp tar omtrent 50-60 minutter. På slutten fikk jeg gå innom en liten hytte som tidligere hadde huset en lokal familie på hele seks stykk. Hvor alle gjorde av seg når de skulle sove er ikke godt å si, men interessant å se og høre om.

Jeg besøkte stedet når det åpnet og bortsett fra guiden var jeg alene, så det anbefales.

Project Chocolat

Franskmennene bygde mange plantasjer og herskapshus i og rundt Soufriere. En av disse store eiendommene var Rabot Estate, den eldste kakaoplantasjen på Saint Lucia. Eierne av Hotel Chocolat, den britiske sjokoladeprodusenten som du kanskje har hørt om, kjøpte Rabot Estate i 2006. Siden da har de videreutviklet sjokoladeproduksjonen og bygd ut området med blant annet hotell, kafe og restaurant. De arrangerer også guidede besøk i plantasjen og muligheten til å følge sjokoladen i hele prosessen fra «bean to bar», altså fra bønne til sjokoladeplate. Du kan til og med lage din egen sjokoladeplate! Siden jeg har vært med på prosessen tidligere, blant annet i Costa Rica, valgte jeg å avstå denne gangen. Spesielt siden prisen for omvisningen er ganske høy.

Jeg ville likevel smake på produktene deres, derfor fant jeg veien til kafeen deres, hvor alt på menyen har sjokolade inkludert i seg på en eller annen måte. Jeg bestilte en pulled pork burger med kakao, platain chips (med to ulike dressinger som begge inneholdt kakao) og en kald sjokoladedrikk. Veldig godt, men porsjonene var svært små og prisene høye. Men ja, det er typisk Saint Lucia, haha.

Sugar Beach

De fleste strendene på vulkanske øyer som St. Lucia er mørke i fargen, men på Sugar beach er det annerledes. Den populære stranda ligger klemt mellom Gros og Petit Piton, og her er sanden er kritthvit. Som du kanskje gjetter er sanden importert fra utlandet. Vannet er rolig inne i bukten, og det er et flott sted å bade og drive med vannsport. Med høye Petit Piton rett ved føltes det nesten litt som jeg befant meg i Krabi i Thailand.

Selv om dette er den mest berømte stranda på øya, er den likevel ikke helt enkel å komme seg til. Bor du på resorten som omringer stranda er du heldig. Mest sannsynligvis har du ganske dype lommer også, for det er virkelig ikke billig.

Det som kalles Sugar beach var en del av Jalousie Plantation. Stranda fikk visstnok kallenavnet Sugar Beach siden plantasjen produserte sukker fra sukkerrør. I dag eies området av hotellkjeden Viceroy, som har hundre rom og villaer spredt rundt i området med utsikt ut mot Piton-fjellene, stranden og havet. En natt her koster et femsifret beløp (!). Siden Sugar Beach omringes av et privat resort er det derfor ikke fritt fram for transport ned til stranden. Gjester kan kjøre helt ned, men leiebiler og taxier må stoppe ved inngangsporten. Herfra er det ca. 10 minutters gange ned en bratt vei til stranden. Nedover går greit, men man må selvfølgelig opp igjen etterpå. Her gjelder det å ta seg god tid og forsøke gå utenom den varmeste tiden på dagen.

Den letteste (men kanskje også dyreste) måten å nå Sugar Beach er derfor med vanntaxi fra Soufriere. Heldigvis er alle strender i Saint Lucia offentlige selv om de omringes av private resorts. De kan derfor fritt besøkes, men man må derimot betale for å bruke alle fasiliteter. Ta derfor med egen lunsj og et strandhåndkle så slipper du betale tusen kroner for en solseng.

Det er mulig å gå til stranda til og fra Soufriere (jeg tok taxi til Sugar Beach, men gikk fra stranda og tilbake til byen) på omtrent halvannen time. Det er en veldig fin tur, men byr på en del opp og ned. Man følger hovedsakelig den gamle bilveien, som ble stengt for noen år siden for biltrafikk pga rasfare, med flott utsikt ned mot havet.

Morne Coubaril Estate

Morne Coubaril Estate er en av de eldste plantasjene på øya, og har vært eid av samme familie siden 1740. Montplaisir-familien bor fortsatt i det store hovedhuset på eiendommen som ligger i åsene rett sør for Soufriere. Plantasjen er fremdeles i bruk og produserer i dag kakaobønner, kaffe og kokosnøtter. Det produseres også jus av gårdens forskjellige frukttrær som appelsin, grapefrukt og lime. Morne Coubaril tilbyr i dag en lang rekke aktiviteter som tiltrekker mange besøkende, blant annet zip line, hesteridning, rom-smaking og restaurant.

Selv dro jeg på besøk for å få en bedre forståelse for øyas historie. Plantasjen har nemlig en historisk omvisning som viser frem og forteller hvordan plantasjen ble drevet før i tiden, og hva det krevde. Plantasjene gikk ikke rundt uten bruk av slaver. Utallige mennesker ble hentet fra Afrika og tvunget inn i slavearbeid på plantasjene i Karibia. Arbeidsforholdene var forferdelige og menneskerettighetene ikke-eksisterende. Det var bokstavelig talkt slavenes svette, blod og tårer som skapte øyas velstand, og de fleste innbyggerne på Saint Lucia i dag er etterkommere av disse slavene.

På plantasjen fikk jeg se nærmere på rekonstruksjoner av husene slavene bodde i, og det var lite, trangt og temmelig spartansk. Den gamle «bussen» plantasjeeierne brukte for å frakte slavene rundt stod fortsatt parkert i garasjen utenfor hovedhuset. «Den eneste som satt godt i denne var sjåføren», forteller guiden. Ironisk nok kalles den «I Love You-bussen».

Vi gikk gjennom urtehagen deres, og jeg fikk smake på flere av fruktene de produserer på gården. Blant annet en kokosnøtt som har ligget i 3 måneder og hvor alt vannet har trukket inn i fruktkjøttet. Morsom konsistens og veldig godt. Guiden tok meg også gjennom en rask gjennomgang av prosessen med å lage sjokolade. Jeg fikk smake på kakaofrukten, og den minte meg om mango! Før jeg dro fikk jeg også se det 11 år gamle eselet Noel som drev sukkerrørmølla på hobbybasis. Han gikk to runder rundt mølla og fikk så sukkerrør kose seg med.

Hele omvisningen tok omtrent én (interessant og lærerik) time og kostet bare 11 USD.

Diamond Botanical Gardens

Omtrent tyve minutters gange fra gjestehuset mitt i Soufriere ligger Diamond Botanical Bardens, også kjent som St. Lucia Botanical Gardens. Etter å ha betalt inngang på 7 USD får man oppleve er den eldste botaniske hagen på øya, som også huser den vakre Diamond Falls.

Vannet i fossefallet kommer fra Sulphur Springs og er derfor varmt og deilig og full av mineraler. Det er dessverre ikke lenger lov å bade her, men det finnes likevel råd. Hagen huser også et mineralbad, skapt i 1785 av øyas daværende guvernør, Baron de Laborie. Finansieringen fikk han hjelp til av den franske kongen Ludvig XVI. Hit flokket de fleste for å bade i vannet de mente hadde helbredende egenskaper, inkludert kongens tropper.

Jeg prøvde ikke mineralbadet, men syntes hagen var en opplevelse i seg selv. Den botaniske hagen er en del av den gamle plantasjen Soufriere Estate, som opprinnelig var på hele 8000 mål. Her finnes en lang rekke tropiske planter, trær og blomster. Man kan se lokale frukter, krydder, vakre og spesielle blomster, fugler, krypdyr og masse spennende. Enkelte planter kjenner du kanskje igjen fra vinduskarmen din hjemme. Å gå under enorme trebregner er nesten som å transportere seg selv til skogene dinosaurene gikk gjennom. Den mest fascinerende planten av de alle må derimot være «jade vine». Klatreplanten ble ikke oppdaget før rundt 1850-tallet på Filippinene, og det er faktisk flaggermus som bestøver planten! De finner den i nattemørket på grunn av blomstenes nesten selvlysende, turkise farge.

Man trenger minst én time for å kunne utforske hagen uten stress. Beregn enda mer tid dersom du skal bade. Kommer man utpå ettermiddagen får man ha hele den botaniske hagen så og si for seg selv.

Anse Chastanet 

Omtrent en times gange (eventuelt 15 minutters kjøring på en litt tvilsom vei, men med nydelig utsikt mot byen og vulkanfjellene) fra Soufriere ligger resorten Jade Mountain på stranden Anse Chastanet. Området er altså privateid, men ved å registrere seg i inngangen får man besøke stedet selv om man ikke bor der. Stranden er flott og ligger i en bukt mellom klippene. Snorklingen her skal være noe av den beste på øya. Det er mulig å finne plass på selve Anse Chastanet, men siden mesteparten er full av svindyre strandsenger valgte jeg heller å vandre litt videre.

Omtrent ti-femten minutters gange lenger nord ligger det enda en strand, Anse Mamin. Stranden er myk, nesten sort og omringes av palmetrær og regnskog. Selv om det finnes strandstoler som tilhører resorten på Anse Chastanet her også, er stranden langt mindre besøk og et fint sted å være. Jeg besøkte stranden en formiddag og bortsett fra meg selv og et par ansatte fra resorten, og en hel haug pelikaner, var det bare én liten familie der. Hvilken luksus!

Spisesteder i Soufriere

Seashell Beach Restaurant

Restauranten ligger på Humming Bird Beach, og på grunn av dens plassering og rimelige priser (for Saint Lucia å være), spiste jeg der flere ganger. Jeg prøvde blant annet fish wrap, chicken creole og ulike smoothies. Maten var god og enkel. Eksempel på pris for en fish wrap og en smoothie er 19 XCD, så ikke så verst. Spesielt ikke med den plasseringen.

Fedo’s

Hvis man ønsker å smake på ekte hjemmelaget lokal mat er Fedo’s et bra alternativ. Denne gjestfri og avslappede restauranten omtrent 10 minutter østover fra sentrum av Soufriere tilbyr enkle, men svært velsmakende lokale retter. Jeg testet blant annet ut fish creole og hjemmelaget grapefruktjus til 30 XCD. Mye mat, og klientellet bestod av mest lokale samt et par turister.

Masseys

Supermarkedet Masseys ligger omtrent ti minutters gange østover fra sentrum av Soufriere (i nærheten av Fedo’s) og tilbyr alt man kan tenke seg av mat og drikke, og annet. Det er et rimelig sted å fylle på lageret med vann, annen drikke og det man trenger til f.eks. frokost eller snacks. Har man leilighet med kjøkken er det også en fin måte å holde kostnadene på øya nede ved å lage seg egen mat innimellom. Det finnes også minibank her.

Transport

Det er mulig å komme seg rundt på Saint Lucia med lokal minibuss. Selv fikk jeg aldri testet det siden det enten var frigjøringsdag eller søndag på de dagene jeg faktisk hadde behov. Derfor ble det mange taxireiser på meg. Blant annet fra flyplassen på den sørlige tuppen av øya og til Soufriere, fra Soufriere og til Castries, og forskjellige steder rundt Soufriere som Sugar Beach og Tet Paul.

Taxitransport er dessverre ganske dyrt på øya, og de fleste steder er det faste priser. Dette var prisene i februar 2024 (alle prisene er én vei):

• Hewanorra Internasjonal flyplass – Soufriere = 60 USD
• Soufriere – Tet Paul Nature Trail = 20 USD
• Soufriere – Sugar Beach = 20 USD
• Soufriere – Castries = 100 USD

Det er ingen taxisentral, så nummeret til taxisjåfører finner man enten på internett eller gjennom stedene man bor. Deretter kan man ringe dem eller avtale skyss via WhatsApp. Her er numrene til sjåførene jeg selv brukte og kan anbefale videre:

• Omha tlf. 17587131487 (flyplasstransport bestilt gjennom Marc’s Taxi Service and Tours før ankomst)
• Alexander tlf. 17587230417
• Arthur Lee tlf. 17587146440 (mitt førstevalg)

De aller fleste sjåførene ønsker at du bestiller en dagstur gjennom dem hvor de frakter deg rundt i området eller på øya for en samlet sum. Er man flere kan dette lønne seg, men for meg som var alene ble dette svært dyrt. Derfor gikk jeg for en blanding mellom taxi og vandring for å komme meg fra sted til sted, og dette fungerte helt fint.

Overnatting

Overnatting er generelt dyrt på Saint Lucia, og det finnes mange alternativer for de som ønsker å bo i luksus. Blant annet The Landings St. Lucia og Sandals Grande i Rodney Bay, Jade Mountain ved Anse Chastanet og Ladera Resort og Sugar Beach, A Viceroy Resort i nærheten av Soufriere.

Selv om resortene ser helt fantastiske ut, foretrekker jeg å bruke reisebudsjettet mitt på opplevelser og mat framfor overnatting (ikke at jeg hadde hatt råd til å betale et femsifret beløp for overnatting uansett, haha), så jeg valgte å bo på Frenz guesthouse i Soufriere. Et trygt, rent og trivelig gjestehus like ved sportsarenaen. Så lenge det ikke er sportsarrangementer er det et stille og rolig område. Herfra tar det ca. 10 minutter å gå ned til havet, og ca. like lang tid i motsatt retning for å nå den store matbutikken Masseys. Gjestehuset har både rom og leiligheter. Jeg betalte ca. 75 USD per natt for et dobbeltrom med privat bad, kjøkken og en liten terrasse. Omtrent samme prisklasse som man betaler for en frokost på et av luksusresortene, haha.

Annen info om Saint Lucia

• Denne delen av Karibia er i teorien en helårsdestinasjon, men vær likevel obs på orkansesongen mellom juni og november. Det er også i denne tiden det regner mest. Desember til mars har best vær, og regnes også som høysesong.
• Saint Lucia har to flyplasser. Hewanorra internasjonale flyplass (UVF) ligger helt sør på øya, mens George F.L. Charles flyplass (SLU) ligger like nord for Castries. Førstnevnte er den største flyplassen og hvor de aller fleste internasjonale flyene lander. Sistnevnte er en mindre regional flyplass.
• Norske reisende trenger ikke visum på opphold inntil 90 dager, men må fylle ut et innreiseskjema senest tre døgn før ankomst.
• Den lokale myntenheten er Østkaribisk Dollar (XCD), men de aller fleste steder, spesielt overnattingssteder og transport kan betales med amerikanske dollar (USD).
• Skal du ut å kjøre må du huske på at man kjører på venstresiden av veien på Saint Lucia. Veiene er dessuten både smale, svingete og har store høydeforskjeller.
• Det er fare for dengue på Saint Lucia, så ta forholdsregler for å unngå myggbitt.
• Ta for all del ikke med deg tøy med kamuflasjemønster, dette er forbudt.

Har du vært på Saint Lucia selv, eller er det en øy du kunne tenke deg å besøke?