– Swaziland, hvor er det? Mener du Switzerland?
Den snakkesalige amerikanske turisten ved siden av meg på flyet til Johannesburg så på meg med et forvirret blikk etter han hadde spurt meg hvor jeg skulle. Swaziland er kanskje et av de landene mange ikke har hørt så veldig mye om.
Spol fram et par timer, og jeg befinner meg i en liten minibuss på vei fra flyplassen og til det afrikanske landet Swaziland, fullstendig omhyllet av Sør-Afrika og Mozambique. Ikke Sveits altså, selv om dette lille landet også har noen flotte fjellformasjoner, dog en del mindre i skala enn i det europeiske landet med lignende navn.
Nylig endret faktisk Swaziland navnet til eSwatini, for å trekke tilbake til sine røtter, men kanskje mest for å slippe forvirringene.
Minibussen tilhører selskapet TransMagnific, og mannen som sitter til venstre for meg, tar meg i hånden og introduserer seg som Mick. Han sitter i typiske safariklær i beige og har en bok om afrikansk dyreliv på fanget. Vi kommer i prat, og når han hører at jeg skal til Mlilwane nasjonalpark, sier han fort at;
– Har du ordnet transport inn i parken? Hvis ikke, kan du sitte på oss!
Landskapet fyker forbi og etter et stopp på den omfattende bensinstasjonen Alzu, hvor de til og med har en «dyrepark» med bøffel, oryx, struts og neshorn, gjenopptar vi praten. Jeg vil gjerne vite litt mer om denne fremmede som tilbyr å frakte meg helt inn i en nasjonalpark, et stykke unna både nærmeste busstopp og hovedvei.
-Blir det ikke tungvint for deg å skulle kjøre meg helt dit?
– Neida, jeg har ærend der inne uansett.
– Åja, jobber du der?
– Ja, det gjør jeg, sier han og smiler.
Jeg ser for meg at han kanskje jobber som guide.
– Leser du om neshorn? Jeg ser han markerer i boka med gul tusj.
Og så starter en lang samtale om denne svært så truede dyrearten, som Mick forteller at forsvinner i faretruende fart. Hele 1000 neshorn blir skutt og drept hvert år nå, bare i Sør-Afrika. Neshorn fjernes fra nasjonalparker og gjemmes på hemmelige steder med væpnede vakter rundt seg til alle døgnets tider. Problemet er at vaktene blir fristet av store pengesummer fra bakmenn og ender opp med å drepe neshornene selv, før de skjærer av hornene og rømmer landet. Om noen år, kan neshornene være historie, om ting fortsetter slik de har gjort. Det samme gjelder for elefanter.
– Det er som en krig der ute nå, sier Mick og rister sørgmodig på hodet.
Å handle elfenben har vært forbudt i flere tiår. Ting blir ikke bedre, heller verre. Mick mener den eneste måten å snu trenden på faktisk er å lovliggjøre salget, for å ta kontroll over det. Senke prisene, og gjøre svartebørsen mindre lukrativ. Hornene til neshornene vokser ut igjen etter de er kuttet av, dersom det gjøres på en ordentlig måte. Slik slipper dyrene å dø.
– Du så vel at hornene på neshornene på Alzu var kuttet av? Det er den eneste grunnen til at de kan være der, forteller Mick.
– Haha, var de ekte? De stod så stille at jeg trodde nesten de var statuer for å live opp området litt.
Og så lo Mick resten av veien inn til Swaziland.
Det viser seg at det er kona hans som plukker oss opp. Hun er i likhet med ektemannen svært hyggelig og peker ut bygninger som tilhører kongefamilien mens vi kjører. Kongen Mswati III har hele femten koner (men en av dem døde nettopp), og skulle snart feire femtiårsdag, som i følge alle bannerne vi kjører forbi skulle sponses av KFC. Før jeg vet ordet av det, kjører vi gjennom en port, og har plutselig sebra, blesbukk og vortesvin på alle sider.
– Åh, ja vi er allerede inne i parken nå, ler kona når hun ser min reaksjon på dyrene.
– Vi tok bakveien.
Allerede der burde jeg skjønt noe.
Når vi kommer kom fram til Sondzela, hvor jeg skal bo, blir ekteparet med meg inn. De ansatte hilser på meg, og jeg ser hvordan de retter seg ekstra opp når de ser hvem jeg kommer sammen med.
Jeg takker så ekteparet hjerteligst og sier farvel til dem, og blir så vist til en nydelig tradisjonell rondell med plass til tre, som er langt unna enkeltrommet jeg har bestilt. Blesbok gresser utenfor, og det føles som jeg er kommet til himmelriket.
Jeg vet derimot at noe er feil, og går tilbake til resepsjonen.
– Åj, så bra du sa i fra. Siden du kom med sjefen trodde jeg det var du som hadde bestilt rondellen.
– Sjefen?
– Ja, Mick Reilly. Han og familien eier jo alle de tre store nasjonalparkene i Swaziland; denne, Mkhaya og Hlane.
Beskjeden type med andre ord.
Middagen serveres rundt et bål i hagen, og porsjonen er så stor at fatet mitt sikkert kunne brødfødd en hel landsby. Apekatter leker i trærne over bassenget like ved, og stjernene dukker opp én etter én ovenfor meg. Mett og tilfreds kryper jeg til køys på enkeltrommet mitt.
Safari på hesteryggen
Neste morgen nytes frokosten på samme sted. Det eneste minuset er at her råder virkelig african time. Kvinnene på hostellet jobber ekstremt sakte med maten, og jeg er redd for å gå glipp av rideutflukten min.
Jeg må nesten løpe for å rekke fram i tide. Jeg skremmer både en gjeng vortesvin og en impala, som fryser til is når den ser meg.
En hyggelig type møter meg med både en ridehjelm og en brun hest som heter Huckleberry. Sammen tilbringer vi et par timer på hesteryggen i nasjonalparken med gnu, sebra, kudu, blesbok og krokodiller på alle sider. Dyrene enser oss nesten ikke der vi sitter på hesteryggen.
Karol, guiden, forteller at han har vært fotballspiller på profesjonelt nivå, men at han etter en kneskade var nødt til å slutte. Da hadde kjæresten vist han gleden med å ri, og nå hadde han nettopp tilbrakt fire måneder på guideskole rundt i Afrika for å gjøre dette til sin nye tilværelse og levebrød.
Krokodillene er forresten, sammen med flodhester, de farligste dyrene som bor i parken. Her finnes ingen store kattedyr, annet enn leopard, men de skal være så vanskelig å se at det nesten ikke teller. Neshorn, løver og elefanter finner man i de andre to parkene Mkhaya og Hlane.
Opprinnelig var området som nå er Mlilwane en del av gården til Reilley-familien, hvor de drev med kveg. Europeerne som ankom landet på 1800-tallet, slaktet mesteparten av de store afrikanske dyrene. Dette ønsket Ted Reilley, faren til Mick, å gjøre noe med. Han fikk tillatelse fra kongen til å begynne å «samle» truede afrikanske dyr fra rundt i landet på den svære gården sin for å bevare dem. Etter hvert fikk Mlilwane turister, og i 1966 åpnet stedet som landets første offisielle nasjonalpark.
I dag er kveget borte, og parken er full av afrikansk fauna. Ted og kona fortsatte arbeidet, og snart åpnet de også nasjonalparkene Hlane og Mkhaya, som regnes som noen av de tryggeste parkene for neshorn i hele Afrika. På grunn av konserveringsarbeidet til Reilly-familien kan Swaziland igjen skryte av å ha «the big five» innenfor sine grenser. De enorme landområdene de eier, sørger også for å beskytte landets flora og naturarv i samme slengen.
Etter å ha posert med sebra, kudu og gnu, traver vi tilbake til lodgen, og så er dessverre rideturen over.
Safari til fots
Siden dagen fortsatt er ung, kjøper jeg litt vann og gjør meg klar for litt vandring på egne bein. Det kanskje mest berømte stedet i parken er det spesielle fjellet Nyonyane, eller Execution Rock, som stedet kalles på engelsk. Dette stedet ble kriminelle engang i tiden tvunget til å vandre opp til, for deretter å bli dyttet ned i døden.
Jeg lar dette stedet, med det noe makabre navnet, bli ettermiddagens mål.
Det er litt skumlere å vandre rundt blant ville dyr til fots, uten å kunne gjemme meg på hesteryggen. Gnuene stiller seg opp og nistirrer på meg når jeg vandrer forbi, blesbukkene snøfter og det virker som krokodillene ligger med munnene sine litt ekstra åpne.
Apekatter spretter over veien foran meg, og jeg kommer til slutt til en sti hvor bilene ikke lenger kan kjøre. Følelsen av å vandre rundt helt alene blant disse dyrene er noe av det mest nervepirrende og ikke minst fantastiske jeg har opplevd.
Etter en stund i en varm, seig oppoverbakke når jeg til slutt toppen. Her strekker utsikten seg ut over nesten hele kongeriket.
Jeg har ingen Simba ved min side som jeg kan fortelle at en dag skal arve alt dette, men noen spanjoler fra hostellet dukker plutselig opp og vil dele utsikten med meg. Her ser vi ut over nesten hele parken, fjellene rundt og den vakre Ezulwini-dalen nedenfor oss. Direkte oversatt betyr navnet Ezulwini «himmelens dal«.
Parken har dessuten fått sitt navn fra de mange små brannene som lynnedslag startet på åsene her oppe. Mlilwane betyr nettopp «liten brann«, men hentyder nå kanskje til den lille gnisten fra Reilley-familien som startet dyrevernseventyret i Swaziland.
På vei tilbake til Sondzela deler jeg stien med både nyala, sebra og store flokker av gnu. Jeg må nesten klype meg i armen for å skjønne at det er sant.
Resten av tiden i Swaziland bruker jeg på å roe ned, studere dyrene, bli bedre kjent med omgivelsene, og omstille meg til African time, før det dessverre er tid for å reise hjem til Norge.
Samtalen med Mick Reilly sitter fortsatt dypt i meg. Jeg vil ikke leve i en verden hvor barnebarna våre ikke får oppleve neshorn, elefanter og løver i det fri. Hvor alle de afrikanske dyrene blir slaktet til fordel for andres overtro og egoisme.
Før vi skilte våre veier hadde Mick vist meg et bilde han nylig hadde fått av en shippingcontainer fylt til randen av elfenben.
– Her ligger nok støttennene til hvertfall hundre elefanter, hadde han sagt mens han ristet skuffet på hodet.
La oss håpe at han får tilslag for ideene sine, og at en løsning på problemet er nær. Det begynner i alle fall å haste noe fryktelig.
Informasjon om turen til Swaziland
Swaziland, eller eSwatini som landet nå ønsker å kalles, er ett av tre monarkier i Afrika. Landet har rundt 1,3 millioner innbyggere og hovedstaden heter Mbabane.
Jeg reiste som sagt med shuttlebussen Transmagnific mellom Johannesburg og Swaziland. Turen tok ca. 4 timer og kostet 600 rand én vei, og mer informasjon ligger på denne siden. Det er også mulig å ta lokale busser denne strekningen, noe som sikkert er billigere. For min del ble turen lettere på Transmagnific, og jeg følte meg også mye tryggere. Minibussene hadde wifi og vi fikk også drikke, lunsj og snacks underveis.
Jeg overnattet på Sondzela Backpackers, som sikkert er hostellet med den vakreste beliggenheten i hele Afrika, midt inne i nasjonalparken. Jeg betalte 250 rand for enkeltrom, 60 rand for frokost og 85 rand for middag. Porsjonene var enorme og maten god og variert.
Jeg betalte 315 rand for hesteridningen, og man kan velge mellom å ri et par timer eller en hel dag. Det finnes også flere forskjellige rideruter å velge mellom. Alt kan bookes gjennom Sondzelas, eller på hovedlodgen i Mlilwane.
Har du vært i Swaziland selv, eller er det et sted som frister?
Fy søren, så utrolig, utrolig vakkert, Renate. ELSKER bildene, og du skriver så godt. Sign me up på en safaritur til Swaziland helst i morgen. 🙂 Krysser fingrene for at Mick får gjennom planene sine. Verden trenger flere som han, altså.
Så hyggelig å høre, Desirée! 😀 Ja, verden skulle veldig gjerne hatt flere av Mick. Da hadde nok situasjonen vært en ganske så annen… :/
Så fin og spennande tekst, og bilder! Kribler i reisemagen. Vondt å tenke på kor mange dyr som blir skada pga desse folka. flott at der er mennesker som Mick som prøver å gjere noke med problemet! Var på en gard en gang i Sør-Afrika, der var der bla. nasehorn som dei haldt skjult for å bevare, dei fila ned horna for beskyttelse. Håper dei er trygge enda.
Tusen takk for det, Marthe! Ja, det er fullstendig tragisk at disse dyrene når står på randen av utryddelse på grunn av oss egoistiske mennesker. Neshorn blir flyttet rundt i skjul nå i store deler av sørlige Afrika, for å forsøke å holde de trygge. Dessverre er det bakmenn som klarer å bestikke soldatene som jobber for å holde de trygge, slik at flere av disse også går tapt. Jeg håper bare de korrupte er i undertall, og at man likevel klarer å holde de fleste dyrene trygge, og i live, fram til en eller annen løsning nås.
Igjen – her er det høy wow-faktor altså. For en opplevelse! Tenk å sitte på hesteryggen når du skal på safari. Det må jo ha vært utrolig spennende. For ikke å nevne safari til fots – ALENE! Du er jammen meg tøff altså! Swaziland har jeg hørt om, men må ærlig innrømme at landet til nå ikke har stått på noen ønskeliste, men det er rett og slett fordi jeg har vært ganske så uvitende om hva dette landet kunne tilby meg.
Haha, tøff eller dum, hvem vet. 😉 Men det var utrolig gøy å ri rundt disse skapningene, man kom jo helt nært uten at de brydde seg noe særlig! De trodde jo at man bare var en av gjengen liksom. Til fots var det litt mer nervepirrende, spesielt når gnuene stilte seg opp og nistirret på deg, men det gikk jo heldigvis bra det også. Et minne for livet. 🙂
Afrika! <3 Safari! <3 Jeg får visst aldri nok av det, og dette høres jo helt fantastisk ut. Veldig bra skrevet, får lyst til å dra NÅ! Forhåpentligvis får jeg tatt en tur til Swaziland på sensommeren neste år 😀
Nei, det er vanskelig å få nok av noe så fantastisk som de afrikanske dyrene. 😀 Spennende at du tenker å ta turen dit selv til neste år! Tusen takk!
Herregud så fantastisk!! 😀 Jublet høyt da jeg leste hvem du hadde fått skyss med, og at de ikke engang avslørte hvem de var! For noen flotte folk 😀
Oppholdet mitt i Mlilwane var ikke like bra som ditt, så jeg burde nok ha dratt på ridetur. Fikk ikke tid til det, siden vi skulle videre til Hlane og bare hadde én overnatting i Mlilwane. Gåsafari er helt for seg selv, og det har jeg bare fått gjort i Mlilwane og to steder i Kenya hvor det heller ikke fantes særlig farlige dyr. Det finnes jo steder hvor man kan gå blant neshorn og løver også, men det tror jeg at jeg står over… 😀
Det er så synd at neshornene må gjerdes inne og gjemmes bort. At dyrene blir færre og arter blir utrydningstruet fordi mennesker tar over deler av habitatene deres er synd, men det er likevel mulig å forstå hvorfor det blir sånn. At dyr blir utrydningstruet fordi mennesker i østen er overtroiske eller blir lurt til å tro at deler av dyrene skal fungere som medisin, er så tragisk som det kan få blitt. Jeg blir så forbanna på menneskeheten. Om legalisering vil hjelpe vet ikke jeg, men det er i alle fall en løsning som er lett å prøve. Det aller beste hadde vært hvis folk begynte å lytte til vitenskapen og etterspørselen dermed ble borte, men det er dessverre for mye å håpe på.
Haha, så bra! Ja, jeg ble helt overveldet over hvor snille og ydmyke de var. Skammet meg litt i ettertid for at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til å la en fremmed mann skysse meg i et fremmed land jeg ikke kjente og nettopp hadde ankommet.
Tror jeg også hadde vært litt småskeptisk til å vandre rundt neshorn og løver til fots, men kunne gjerne tenkt meg å dra på flere gåsafarier. 😀
Ja, jeg synes det er helt horribelt med neshornene (og elefantene) og deres foreløpige sjebne. Det vanskelig å forstå dette med overtroen rundt hornene deres, og at folk er villige til å la disse majestetiske dyrene dø ut på grunn av egen vinning. Men som Mick sa, er dette en så inngrodd tradisjon i f.eks. Kina, at det vil være nærmest umulig å få de til å se den manglende logikken i hva de driver på med. Man må bare forandre der man kan, og det mente han var å forsøke å legalisere handelen og ta kontroll over den. Jeg håper uansett at løsningen er nær, og at vi slipper å miste neshornene i prosessen. :/
Herlighet for en fantastisk opplevelse. Utrolig bra skrevet og så mange fine bilder. Dette fikk jeg virkelig lyst til å gjøre selv. Noterer meg kontaktinfo.
Tusen takk! Oppholdet mitt i Mlilwane var mye mer enn jeg kunnet ønske meg. Å kunne våkne hver morgen med slike dyr som dette utenfor døra er bare helt magisk. 🙂