Rundtur i Rago nasjonalpark

Nord-Norge beskrives oftest som en vakker region full av spisse fjell, trange fjorder og idylliske fiskevær. Innlandet er derimot heller ikke så verst. Tidligere i uka tok jeg og kjæresten turen til Sørfold, og et av de flotteste og mest varierte landskapene jeg tror jeg har vært i, nemlig Rago nasjonalpark.

I Rago kan man ta med seg teltet og virkelig stikke inn i villmarka og utfolde seg i urørt natur. Nasjonalparken ligger ca. 30 minutters kjøring fra den lille byen Fauske og E6 utenfor Bodø, og byr på naturopplevelser man bare kan drømme om. Mil på mil med lokkende villmark, snaue fjell, gamle furuskoger, imponerende fossefall, store vann fulle av fisk, og hyppige utsiktspunkter som gjør det vanskelige terrenget å gå i fullstendig verdt det, gang på gang.

Vi parkerer bilen i Lakshola, pakker siste rest i sekkene og slenger de på ryggen. Turen starter med en bratt stigning på en traktorvei, før den skyter innover i terrenget. Vi kommer fort til den vakre, klare elven Laksåga, og over en hengebro. Deretter blir stien noe kronglete og vi går over og imellom svære kampsteiner. Til slutt når vi Nordskaret som tar oss opp langs en foss, og en utsikt som Lars Monsen i «Villmarksboka» beskriver slik:

«Bare synet av denne elva gjør at man får lyst til å slå leir og bli der en uke«. Jeg er enig.

Men å bli værende der i en uke hadde vi dessverre ingen mulighet til. En plankebelagt sti innover myrene i Nordskaret tar oss innover i nasjonalparken og et terrengt som blir stadig lettere å gå i. Vi kommer høyere og får utsikt sørover mot fjellene vi skal vandre langs i morgen. Dessuten dukker den høye Ragotoppen opp, med sine 1312 høydemeter. Her går grensen til Sverige. Nasjonalparken Rago er på 171 km2, men henger sammen med tre andre nasjonalparker på svensk side, og arealet utgjør tilsammen hele 5700 km2 – det største vernede arealet i Europa.

Etter rundt 8 kilometer og 2 timer og 45 minutt når vi Storskogvatnet og Storskogvasshytta. Hytta eies av Statskog, og er gratis og åpen for alle. Selv om vi hadde med oss telt tok vi oss en titt inni. De fire sengeplassene stod alle tomme, og en hyttebok kunne fortelle at sistemann som overnattet her forlot stedet dagen før. Hytta har også eget naust med båt man kan låne, og gratis ved.

Vi tok derimot turen over hengebroen like ved og fant oss en teltplass ved vannet like før sola forsvant bak fjellene. Haakon tok seg et dypp i det iskalde vannet, mens andre (les: meg) var litt for pinglete.

På menyen for kvelden stod grillspyd med grønnsaker og svinefilet surret inn i bacon, og mange, mange maiskolber. God mat smaker definitivt best utendørs. Deretter koste vi oss i varmen rundt bålet før lyden fra den nærliggende fossen dysset oss i søvn.

Neste morgen våkner vi av at solen varmet opp teltet. Nok en vakker dag værmessig! Det ligger en fullstendig ro over vannet og området rundt oss.

Etter frokost begynner marsjen videre. Vi forflytter oss sakte men sikkert lenger og lenger opp i terrenget, gjennom variert skoglandskap og mye ur. Enkelte steder må man klatre opp på alle fire. Vel oppe på toppen møtte det oss nok en flott utsikt ut over terrenget vi beveget oss gjennom i går.

Mange små og store elver (og fosser!) måtte krysses både i går og idag, men i dag kom vi også til den største sålangt. Foss-elva var så stor og stri at vi måtte bare av med fjellstøvlene og vade over. Jammen var det kaldt, og ikke minst glatt!

Etter et par timer kommer vi til slutt fram til det store Litlverivatnet, med en nesten uvirkelig flott blåfarge. Her skulle vi ha hatt fiskestangen med… På andre siden av fjellryggen vi går langs ser vi ned på den grønne elva i Storskogdalen. Den ligner nesten på noe fra Amazonas der den slynger seg bortover den frodige dalbunnen.

Vi krysser hengebroen som går over Litlverivassfossen, og setter oss på andre siden for å fortære litt havregrynsgrøt til lunsj. Lydnivået av den imponerende fossen er høyt, og det er kanskje ikke så rart der vannmassene stuper ned nesten 250 meter. Det sies at denne fossen er en av Nord-Europas høyeste.

Etter mat jobber vi oss nok en gang oppover, og denne gang til kanskje den vakreste utsikten i hele nasjonalparken. Synet av Litlverivassfossen som stuper ned i dalen fra Litlverivannet, og den smaragdgrønne Storskogelven nede i dalen som slynger seg framover foran store, majestetiske fjell er bare helt utrolig. Nesten verdt turen alene! Bare synd at solen forsvant fra dalen like før vi nådde toppen. Typisk, ikke sant?

Deretter fortsetter turen over grisryggen med litt luftige partier og en fortsatt flott utsikt, før vi kommer inn over de våte myrene. Til slutt nådde vi en traktorvei som føltes ut som den aldri sluttet. Den ekstremt lange nedoverbakken etter å ha trødd nesten 2 mil denne dagen tok knekken på tærne mine, og en snill kjæreste tok fatt på de siste to kilometerne langs veien for å hente bilen som stod parkert i Lakshola.

En flott tur i et fantastisk landskap var over for denne gang, og gav definitivt mersmak for å oppleve enda fler av nasjonalparkene her nord. Ingenting er som å kjenne på skogens ro og føle seg i ett med villmarken.