Oppe i Libanons hvite fjell, finner man to steder som i flere tusen år har satt sitt preg på dette området. Den hellige Qadisha-dalen, og skogene med de store, spesielle sedertrærne, som til og med har funnet veien til Libanons flagg.

Etter at jeg hadde utforsket den magiske oldtidsbyen Baalbek på dagstur fra Beirut, gikk turen videre gjennom den engang så frodige Beekadalen, til områder noe lenger nord i landet. Vi var fem stykker totalt på dagsturen som selskapet Nakhal tilbydde, og vi satt alle som limt til vinduene og så på landskapet vi kjørte forbi.

Beekadalen er stedet hvor to elver møtes, og regnes som det fremste jordbruksområdet i Libanon. Her produseres det mye frukt og grønt, og ikke minst deilig vin. Vi passerte flere gårder, og noen som slaktet en ku på fortauet så blodet rant utover den grå asfalten. Flere steder passerte vi også flyktningleirer bestående av plasttelt det stod «Unicef» på og vi måtte gjennom flere checkpoints enn jeg kan huske.

Veien tok oss så oppover, og etter en stund nådde vi rutens høyeste punkt på 2,500 høydemeter. Høyere enn dette kommer man seg ikke med bil på vanlig vei i Libanon. Luften var iskald her oppe, mens utsikten ned mot Beekadalen, og ikke minst ned mot Qadisha-dalen, var strålende.

Så fryktelig mange trær så vi derimot ikke….

Sedertrærne, symbolet på Libanon

En gang i tiden var fjellene i Libanon dekket av de mektige sedertrærne. De er først nevnt av heltekongen Gilgamesh, som tok med seg trær hjem til Mesopotamia. Trærne er også omtalt i Bibelen, over hundre ganger. Kong Salomo brukte treet for å bygge tempelet sitt i Jerusalem, fønikerne brukte treet til å bygge handelsflåten sin, og egypterne brukte harpiks fra treet i mumifikasjonsprosessen til de gamle faraoene.

Sedertrærne var populære byggematerialer, og svært ettertraktet. Sedertrær fra Libanon ble faktisk sendt helt til gamle Persia for å brukes i konstruksjonen av oldtidsbyen Persepolis.

Når vi ser ut over fjellene i Libanon i dag, er det ikke sedertreskoger vi ser, men karrige, lyse fjell. Skogene gikk tapt i rasende fart i takt med at trærnes popularitet økte, og allerede under keiser Justinian i det 5. århundre var man bekymret for skogenes nedgang. Til og med under første verdenskrig gikk store mengder trær tapt til jernbanebygging i dette området.

I dag er det bare noen få reservater med trær som gjenstår. Et av disse er «Cedars of God», noen kilometer unna Bcharre.

I 1998 havnet tærne i «Cedars of God» på UNESCOs verdensarvliste. Her er det bare 10 hektar med skog som gjenstår, bestående av litt over 300 trær. Disse er de eldste sedertrærne Libanon har igjen, og noen av dem sies å være så gamle som 3,000 år. Trærne vokser bare et par centimeter årlig. Det er derfor ikke bare å plante et nytt og forvente fullvoksne trær i løpet av et par tiår.

De største trærne i Bcharre er rundt 40 meter høye, og har en omkrets på 10-15 meter. De er kjemper, med andre ord. Kraftige levninger fra fortiden.

Den lille skogen vi vandrer gjennom har en deilig luft av bartre. Trærne står høye og staselige med sin spennende form og brede kroner. Her inne blant kjempene er det nesten som man glemmer at dette bare er en liten flekk på kartet, og ikke lenger en av de mange skogene som engang dekte fjellene i Libanon fra nord til sør.

Det hele gir en trist bismak. Det gir også en forsmak på konsekvensene av avskogingen som foregår blant annet i Amazonas, på Madagaskar, i Indonesia og i så mange andre skogområder på jorden. Det skal ikke så mye til før et grønt, frodig skogsterreng reduseres til en blek, tørr ødemark.

Plutselig skvetter vi alle til. Et kraftig smell ryster både oss og trærne. Guiden har ikke svar på hva det kan være, men det er en påminnelse om hvor nært den syriske grensen vi befinner oss.

I munkenes fotspor i Qadisha-dalen

Etter å ha forlatt Guds sedertrær, begynner vi ferden nedover dalen – og til et av de helligste stedene i Libanon.

Selve navnet Qadisha betyr nemlig «hellig» på arameisk, og denne dalen har i mange århundrer vært et tilfluktsted for kristne. Nede i denne dype kløften bosatte de første kristne munkene i Libanon seg, i omgivelser som var nesten umulige for fiendene å komme seg til.

De bosatte seg i grotter som gav dem isolasjon fra omverdenen, samt fred og ro til å hengi seg fullstendig til Gud. Flere av disse grottene ble til slutt kirker, og gjennom århundrene bygget på til å bli større kloster med plass til flere, og flere munker.

Et av de eldste og største av disse klosterkompleksene er Qozhaya, som er viet St. Anton den store. Det er dessuten et av få kloster i dalen som har veiforbindelse. I dag bor det bare rundt 10 munker her, men en gang var de over 300. På 1100-tallet var klosteret dessuten setet til den maronittiske patriarken.

Klosteret tilhører nemlig den maronittiske kirke, som omtrent 20 % av Libanons innbyggere hører til. Maronittene er en form for katolikker, men de følger den bysantinske ritus og bruker syrisk og arabisk som liturgisk språk. Likevel anerkjenner de paven som religiøst overhode.

Kirken fikk navnet sitt etter eremitten Maron som levde i Syria i overgangen mellom 300- og 400-tallet. Etterhvert tok kirken form, og flere av maronittene slo seg ned i dette området av Libanon på 800-tallet. Først i 1182 ble de innlemmet i den katolske kirken.

Klosterkomplekset består av den gamle grotten, et nyere kapell, boligen til munkene,  samt overnattingsmuligheter for besøkende. I tillegg til å være et av de største og eldste klosterne, er Qozhaya også et av de rikeste. Derfor hjelper de til med å vedlikeholde mindre klostre som også tilhører maronitt-ordenen.

I kjelleren i den ene bygningen er det laget et museum. Her nede står også en gammel printpresse fra 1500-tallet. Det var en av de første i området, og den ble brukt med syriske bokstaver til å lage liturgiske tekster. I 1585 ble faktisk den første boken utenfor Europa trykket her i klosteret. Denne er dessverre gått tapt, men en bok fra 1610 befinner seg fortsatt i klosteret.

Det mest fascinerende stedet i Qozhaya er nok grotten. Den skal etter sigende ha en helbredende kraft, og legendene forteller at flere mirakler har skjedd her. Barnløse par har lenge kommet hit for å be om å bli foreldre. Man er noe usikre på hva Qozhaya betyr, men flere lærde hevder at ordet kan oversettes til livets skatt. Muligens nettopp fordi stedet visstnok hadde kraften til å gi barnløse livets mirakel.

Praktisk informasjon

Qadisha-dalen strekker seg 50 kilometer fra al-Koura til Bcharre. Det er vanskelig å komme seg rundt i dette området med offentlig transport. Derfor er det letteste å enten melde seg på en guidet tur, eller leie bil med eller uten lokal sjåfør, for å komme seg til sedertrærne og Qadisha-dalen.

For å gjøre dagen lettest mulig for meg selv meldte jeg meg på en organisert tur til Qadisha-dalen. Selskapet het Nakhal og jeg betalte 140 dollar for uflukten (inkl. turen innom Baalbek) og lunsj. Mer informasjon om deres turer finner du her.

I Beekadalen, og spesielt utenfor hovedinngangen til Cedars of God er det flere små boder som selger nøtter og tørket frukt. Du får gjerne smaksprøver om du spør, og de forskjellige tørkede fruktene de har er nydelige (spesielt tørket fiken med valnøtt inni).

Les også: Beirut – en by av kontraster.

Har du besøkt dette området selv, eller er det noe du kunne tenke deg å gjøre?