Praktisk informasjon om å reise i Sentral-Asia

Langt borti Langtvekkistan ligger det en gruppe land vi nordmenn sjeldent besøker, eller tenker på å besøke. Disse spennende landene i Sentral-Asia har alle endelsen -stan, og bare venter på å bli fullstendig oppdaget. Jeg tok nettopp turen til fire av dem.

Kirgisistan, Tadsjikistan, Kasakhstan og Usbekistan regnes, i tillegg til Turkmenistan, som en del av Sentral-Asia. Området strekker seg mellom det kaspiske hav i vest og Kina i øst, med Russland i nord og Afghanistan i sør (selv om sistnevnte av og til regnes med i regionen). Her er det høye fjell og endeløse ørkensletter som råder. Den legendariske silkeveien strekker seg gjennom Sentral-Asia, og dette området har derfor vært et bindeledd mellom øst og vest i hundrevis av år. Her finner man gamle firkantede sovjetkolosser blant fargerike moskeer fra middelalderen, statuer av diktatorer med ryggen mot snødekte fjell, yurter og nomader i endeløse åpne landskap – og en historie så rik og komplisert at man kan bruke år på å lære seg den. Her er flere steder gulltenner og sammenhengende øyenbryn fremste mote, esler og hester fremste transportmiddel, engelsk en stor mangelvare og vestlige turister ofte noe nytt og veldig spennende for de lokale.

Nedenfor er en kort oppsummering av de fire landene jeg besøkte, og hva jeg gjorde der.

Kirgisistan

Mitt første stopp i Sentral-Asia var Kirgisistan, et land som er kjent for sin vakre og ville natur. Landet består av 90 % fjell, og dermed finnes det nesten uendelige muligheter for fjellturer. Landet er dessuten stolt av sin nomadekultur (som for det meste forsvant under Sovjetunionen, men likevel..) og mange lever fortsatt semi-nomadiske liv. På sommeren tar de med seg yurtene og dyrene sine, og drar opp i høylandet, slik som til innsjøen Song Kul på 3000-meters høyde. Hit dro jeg på en tredagers ridetur og fikk prøve meg på nomadelivet selv. Jeg dro også på fjelltur utenfor byen Karakol lenger øst i landet, til en bresjø som heter Ala Kol. Dessuten var bergkunsten i Cholpon Ata, på nordkysten av innsjøen Issyk Kul, veldig fascinerende. Det var også de røde sandsteinsformasjonene i Skazka canyon, Burana-tårnet nærmere Bisjkek og ikke minst besøket hos ørnejegeren Ruslan i Bokonbaevo også. Det relativt lille landet har utrolig mye tøft og annerledes å by på, og har du derfor bare tid til å besøke ett land i regionen, så bør du dra nettopp til Kirgisistan.

 

Kasakhstan

Kasakhstan er et av verdens største land, og det sier seg selv at man kan bruke lang tid på å reise rundt for å se alt landet har å by på. Selv holdt jeg meg bare i Almaty med et par utflukter, på grunn av den begrensede tiden jeg hadde tilgjengelig. Almaty ligger helt sør i landet, og var hovedstad helt fram til 1997 da presidenten følte at byen Astana, mye lenger nord, skulle ta over den rollen. Infrastrukturen i Almaty er god, og det er lett å reise rundt med buss eller metro (sistnevnte er ny, og stasjonene er helt nydelige). Byen føles dessuten overraskende europeisk ut, og er på mange måter svært vakker. Men når man først besøker Kasakhstan burde man også oppleve den flotte naturen.

Tadsjikistan

Tadsjikistan er nok et av de minst besøkte landene i regionen, og de som først reiser dit, gjør det nok mest sannsynligvis for å kjøre den legendariske Pamir Highway. Selv hadde jeg også svært lyst til å kjøre denne veien, som regnes som den nest høyeste i verden, gjennom et spesielt og dramatisk landskap, men jeg skjønte fort at jeg ikke hadde nok tid til det denne gang. I stedet fikk jeg et par dager i hovedstaten Dushanbe og den største byen i nord – Khujand, og ikke minst dagene jeg tilbrakte i Fan-fjellene både boende hjemme hos lokale og på en fjellhytte, men også overnattende i telt og til fots med lokale Said og de to eslene hans. I motsetning til de andre landene hvor de lokale stammer fra tyrkere, er tadsjikene i familie med perserne/iranerne, og dette merker man godt på gjestfriheten.

Usbekistan

Dette er kanskje det mest kjente og besøkte landet i regionen. På grunn av de fantastiske silkeveienbyene Samarkand, Bukhara og Khiva, har reisende oppsøkt dette landet i hundrevis av år. Her finner man fantastiske monumenter fra en svunnen tid, fargerike markeder og mennesker som fortsatt bor i husene deres forfedre bygde for flere hundre år siden. Hovedstaten Tasjkent er den største og mest befolkede byen i hele Sentral-Asia, og har massevis av hoteller, spisesteder og en metro som kan ta deg mellom attraksjonene. Jeg reiste rundt i landet med tog, som både er en rimelig og effektiv måte å komme seg rundt på. Jeg kommer nok aldri til å glemme synet av majestetiske Registan i Samarkand…

Praktisk informasjon om å reise i Sentral-Asia

Sentral-Asia er fortsatt en av de minst besøkte regionene i verden, og landene er derfor veldig annerledes og på mange måter ukjente fra andre steder man har reist. På grunn av dette kan det være vanskelig å skaffe oppdatert informasjon på nettet i forhold til andre, mer besøkte destinasjoner. Etter litt over en måned i regionen kan jeg på ingen måter kalle meg en ekspert, men det var mye jeg lurte på før jeg dro, og derfor tenkte jeg det kunne være greit å lage et innlegg om en del praktisk informasjon når jeg gjelder planlegging og gjennomføring av en reise i Sentral-Asia.

Planlegging

Først og fremst kan det være greit å finne ut av hvor lang tid man har å bruke i regionen. Selv hadde jeg i overkant av en måned, og selv om jeg fikk oppleve mye, gikk jeg også glipp av mye på grunn av tidsbrist. Jeg vil si én uke per land er minimum for å se og oppleve høydepunktene, dersom du ikke er med på en gruppetur hvor alt allerede er arrangert. Det er dessuten noe vanskeligere å reise spontant rundt i regionen, siden man er avhengig av visum til enkelte av landene, som har klare datoer for inn- og utreise. Mye planlegging må altså gjøres på forhånd. Dersom du ønsker å være mer fleksibel, så søk om lenger tid i landet enn hva du egentlig har planlagt.

For det andre kan det være greit å finne ut av hva du ønsker å gjøre i regionen. Enkelte aktiviteter, som fjellturer, kan bare gjøres mellom mai og oktober, og da må du rette inn reisen til denne tidsperioden. Sommermånedene er derimot svært varme i lavlandet, og det må man også ta hensyn til. Vinteren er på sin side flere steder brutalt kald og enkelte veier strenger ofte på grunn av snømengdene.

Pakkeliste

Feilen jeg gjorde var å tro at det var kjølig i denne regionen nå i september/oktober. Det var det altså ikke! Så jeg hadde en overflod av ullklær i sekken, men få t-skjorter og ingen shorts. Det ble en ganske varm opplevelse skal dere tro. De varme klærne var gode å ha ved Song Kul, i Fan-fjellene og om kvelden i fjellene utenfor Karakol, men jeg savnet virkelig litt lettere antrekk. Likevel kan ikke antrekkene være for lette, alle landene i Sentral-Asia er nemlig muslimske, og det er forventet at man kler seg anstendig.

Dette er dessuten (så lenge du ikke bare skal på byferie) en region du pakker i sekken, og ikke kofferten, når du reiser. Jeg møtte en kinesisk turist som fikk store problemer når hun skulle på gåtur til Song Kul, og hadde valgt å pakke i koffert i stedet for sekk når hun reiste. Dessuten er det lettere å få plass til en sekk enn en koffert i et allerede stappfult bagasjerom i en delt taxi, eller oppå taket.

Husk dessuten for all del toalettpapir, våtservietter og hodelykt (inkludert flere batterier) på en slik rundtreise (spesielt om du skal på fjelltur/ut i ødemarka). Strømbrudd skjer, og rent vann og såpe kan være vanskelig å finne. Toalettpapir er enten en mangelvare eller så finnes det bare «sovjetisk sandpapir» til å tørke baken med.

Både i Kirgisistan og Tadsjikistan kan man leie campingutstyr (sovepose, telt osv) hos de lokale turistkontorene, men utstyret kan være av varierende kvalitet og ikke minst tungt, så dersom man har ordentlig utstyr selv, kan det være en fordel å ta det med seg. Det valgte jeg å gjøre. Selv om det gjorde sekken noe fullere, og ikke minst tyngre, er jeg glad for at jeg visste jeg kunne stole på utstyret jeg hadde.

Språk

En av de største utfordringene på en reise i denne regionen er språket. Snakker du russisk? Good for you! Her er det de færreste som skjønner engelsk. Alle landene har sine egne språk som for det meste bruker det kyrilliske alfabetet, men russisk er det språklige bindeleddet mellom alle landene, og mellom turister og lokale. Lær deg enkelte grunnleggende gloser på russisk, så går ting mye lettere. Jeg hadde aldri klart meg uten blant annet «zdrastvutye» (hallo), «spasiba» (takk), «skolka» (hvor mye (koster det)), «Norvegia» (slik de sier Norge), «angliski» (engelsk), tallene 1-10 og etterhvert litt flere, og ikke minst «nye panimayu» (jeg forstår ikke). Å ha med seg en russisk reiseordbok er nærmest et must. På de lokale språkene betyr forresten «rakhmat» takk, selv om det blir uttalt på litt forskjellige måter fra land til land.

Det er også en megastor fordel å lære seg det kyrilliske alfabetet, slik at du kan lese alt fra gatenavn og tall til ting på menyen, og ikke minst destinasjonsnavnet på minibussen. Så slipper du hele tiden være avhengig av hjelp fra andre for å finne ut hva som står skrevet.

Visum

Anskaffelsen av visum kan være en pain in the ass, for å si det mildt. Det kan også være en av grunnene til at turister unngår denne regionen. Det er også grunnen til at jeg unnlot å besøke Turkmenistan i denne omgangen.

Men det er ellers ikke så ille som man skulle tro. I Kirgisistan slipper vi nordmenn unna visum i det hele tatt, og det samme gjelder nå for Kasakhstan. Tadsjikistan har nå åpnet for å søke visum på nett (slik som for eksempel USA), og det var en enkel prosess. Prisen for et turistvisum med en enkel innreise er 50 dollar. 20 dollar ekstra dersom man skal til GBAO-regionen (f.eks. hvis man skal kjøre Pamir Highway).

For Usbekistan er prosessen litt mer innviklet siden vi nordmenn trenger et invitasjonsbrev (LOI) fra en organisasjon i landet. Dette skaffet jeg meg fra Stantours for 70 dollar på nettet. Deretter kan man enten søke visum på de nærmeste ambassadene til Norge, i London eller Berlin – eller søke når man kommer til Sentral-Asia, slik jeg gjorde. Jeg møtte opp på ambassaden i Almaty, Kasakhstan, med mitt LOI, søknaden, et passbilde, passet og kopi av passet, og fikk visumet på dagen. 55 dollar ble prisen for et 7-dagers turistvisum med én innreise.

Penger

Sentral-Asia er en rimelig region, men i enkelte land og byer vil man kanskje bruke mer penger enn hva man egentlig har tenkt. Jeg har ikke vært i Turkmenistan selv, men har hørt at både visumprosessen og selve oppholdet kan ende opp med å koste en god del penger. Som oftest når man reiser er det bare å oppsøke en bankautomat for å ta ut penger, eller kanskje til og med betale med kort, men i store deler av Sentral-Asia kan dette bli et problem. I Dushanbe brukte jeg for eksempel en hel dag på å gå fra bankautomat til bankautomat uten å få tatt ut penger. Jeg bruker også som oftest å bruke mastercardet når jeg reiser, siden jeg tidligere har blitt svindlet når jeg har brukt visa-kortet. I disse landene er det derimot vanskelig å finne automater som aksepterer mastercard.

For Usbekistan er det lurt å ta med seg hele budsjettet sitt i dollar før man ankommer landet. Minibankene er ofte tomme, og finnes det penger får du den offisielle kursen på den lokale valutaen. I Usbekistan veksler nemlig de aller fleste på svartebørsen. Da blir plutselig alle prisene i landet halvert! Inflasjonen av den usbekiske sum’en er svært høy, slik at man nå for én dollar får 6300 sum! Når man veksler 100 dollar får man derfor plutselig over 600,000 å holde rede på, og den høyeste valøren er 5,000-lappen (inntil nylig fikk man bare 1000-lapper…).

Transport

I både Usbekistan og Kasakhstan er det rimelig og enkelt å reise rundt med enten fly eller tog. I Kirgisistan reiser man som oftest rundt med marshrutka (minibuss) eller delt taxi. I Tadsjikistan er det i grunn bare sistnevnte som gjelder utenfor byene. En delt taxi er i grunn bare en vanlig bil, som sjåføren fyller opp med passasjerer og tar deg fra A til B. Den er ofte litt dyrere enn en mashrutka (som er superbillig, men tar litt lengre tid), men likevel svært billig for nordmenn. Man betaler per sete, og har man råd og dårlig tid, kan man derfor betale for alle setene og ha bilen for seg selv. Det finnes lite offisielle taxier rundt omkring. I stedet funker nærmest hver eneste bil man møter som taxi. Det er bare å holde ut hånden, si hvor man skal og hvor mye man ønsker å betale, og så sier sjåføren enten ja eller nei. Enkelt og greit. Jeg har ikke tall på hvor mange biler jeg kjørte rundt med, og det var alltid trygt. Spesielt i Tadsjikistan stoppet vi dessuten for å spise noe midtveis i turene, og da ble jeg påspandert både det ene og det andre av god mat. Er man tre-fire stykker som reiser sammen, kan man leie en hel delt taxi til seg selv. Ellers må man vente på at taxien/marshrutkaen skal fylles opp, og det kan i verste fall ta et par timer.

Overnatting

På denne reisen har jeg bodd i private rom på hosteller og i gjestehus hos lokale for det meste. Dessuten har jeg hatt med meg telt som jeg har overnattet i både i Tadsjikistan og Kirgisistan. I Kirgisistan overnattet jeg dessuten i en tradisjonell yurt. Noe av det beste med hele reisen var å kunne bo hjemme hos de lokale, og se hvordan de levde.

Når man reiser alene i denne regionen, og ønsker sitt private rom, blir det ofte en del dyrere enn dersom man reiser sammen med andre. Man betaler ofte samme prisen for et rom uansett om man er én eller to-tre som deler rommet. Noe av overnattingen bestilte jeg på forhånd på booking.com, slik at jeg visste at jeg hadde et sted å komme til når jeg ankom et nytt (større) sted. Andre ganger fant jeg fram til steder som stod i Lonely Planet Central Asia-guideboken, eller benyttet meg av tips fra det lokale turistkontoret (spesielt for homestays). Hotell er i flere av de store byene svært dyrt.

Mat og drikke

Sentral-Asia er kanskje ikke mest kjent for sitt kulinariske kjøkken, men jeg opplevde likevel å spise mye god mat. De store byene har mange restauranter å by på, både når det gjelder lokal og utenlandsk mat. I de mindre byene er det som oftest shashlik, brød og salat som gjelder. Shashlik er grillspyd av forskjellig kjøtt (oftest biff, får eller kylling) som ofte serveres med løk. Lagman (nuddelsuppe med grønnsaker og ofte fårekjøtt) er også noe man finner nesten overalt på menyen. Ellers er brød nærmest hellig i regionen, og serveres til alle måltider. Disse runde brødene er kjempegode når de er ferske, men du kan også ende opp med to-tre dagers gammelt brød på bordet. Maten er for det meste veldig, veldig billig. Jeg betalte aldri mer enn 40-50 kroner for middagen (ofte mye mindre).

Te (chai) er den ultimate drikken i regionen, og serveres til alt. Selv om landene er muslimske, finner du også ganske lett alkohol, for det meste øl eller brennvin (vodka). Vann bør for all del ikke drikkes fra kranen, og skal du på fjelltur kan det være en fordel å ha med vannrensingstabletter. I Kirgisistan (eller Kasakhstan) er det en stor sjanse for at du blir bydd på fermentert hestemelk dersom du besøker lokale…

Sikkerhet og det å reise alene

Dette var kanskje det jeg var mest usikker på. Jeg leste om andre som hadde besøkt regionen, men ingen som hadde reist alene som jente (jeg liker å tenke at jeg fortsatt er relativt ung, haha). Jeg hadde lest om alt fra brudekidnapping i Kirgisistan til historier om korrupt politi og grensevakter i alle landene jeg skulle besøke, og var derfor veldig spent på hvordan reisen skulle utfolde seg. Dessuten hadde presidenten i Usbekistan nettopp dødd, og flere fryktet at det skulle oppstå problemer og uroligheter på grunn av det. Noen synes kanskje det at landene er muslimske er skummelt nok i seg selv.

Heldigvis opplevde jeg ingen problemer, og jeg tok bare de vanlige forholdsreglende jeg alltid tar. Det var selvsagt et par episoder hvor mannfolk trodde de hadde visse friheter, men de respekterte at det ikke var tilfelle når jeg gav de klar beskjed. Jeg opplevde de lokale som hyggelige og nysgjerrige alle stedene jeg besøkte, og dersom noen kunne noe engelsk var de alltid veldig interesserte i å høre om livet i vesten. Selv om landene i Sentral-Asia er muslimske, er de mye mer moderate enn f.eks. landene i Midtøsten. De færreste kvinnene går for eksempel med hijab, selv om flere eldre kvinner går med skaut. Korrupt politi slapp jeg også heldigvis unna, selv om jeg hadde en litt ubehagelig opplevelse på grensekryssingen over til Usbekistan. Dersom man velger å leie bil og kjøre selv burde man være obs på at politiet alltid er å finne langs veiene, og stopper bilkjørere for både det ene og det andre og forventer penger for å la deg slippe unna. Mange lokale kjører forresten som svin, ofte i beruset tilstand og bruker telefonen underveis, og dessuten bruker ingen bilbelte (og ofte finnes det ikke engang belte i bilen i det hele tatt). Så kjøringen er kanskje den største risikoen man tar i disse landene.

Jeg endte opp med konklusjonen at den eneste grunnen til at jeg var noe nervøs før jeg reiste var nettopp fordi disse stedene var såpass ukjente at jeg ikke visste riktig hva jeg skulle forvente. Når man først har reist dit skjønner man likevel at verden for det meste er seg selv lik, og at det i de aller færreste situasjoner skjer noe skummelt eller farlig. Jeg ville hvertfall ikke nølt med å reise tilbake dit alene igjen.

Ønsker du likevel å enten reise med en gruppe, eller sikkerheten med å ha en guide og eller sjåfør tilgjengelig, så kan du sjekke ut siden Indy Guide. Der finner du også mer informasjon om landene generelt, og visumsituasjonen i de ulike landene, inkludert Turkmenistan som jeg ikke kom meg til selv.

Å reise rundt i Sentral-Asia kan være en skikkelig utfordring, spesielt når man reiser alene, men for min del synes jeg bare det gjør det hele enda mer spennende og givende enn ellers. Regionen er noe ukjent, men det tror jeg ikke kommer til å vare særlig lenge. Spesielt ikke nå når visumreglene blir mindre og mindre strenge, og reisende til stadighet søker nye opplevelser og destinasjoner. Så pakk sekken, pugg de russiske glosene og dra avsted nå, før Sentral-Asia blir allemannseie. Enn så lenge føler man seg fortsatt som en liten eventyrer når man reiser rundt i denne spennende regionen.

Hva tenker du om Sentral-Asia? Har du vært der selv eller kunne du tenke deg å reise dit?