Portmeirion – en liten bit av Italia i Wales

De pastellfargede husene i Portmeirion strekker seg oppover den furukledde klippen. Kirkespir hever seg over bebyggelsen, og på piazzaen omringer roser og syrinhortensia et ovalt basseng med en fontene i midten. Husene har turkise vinduslemmer, terrakottatak og yndige statuer av gudinner står i skyggen av store palmetrær.

– Would you like som gelato? Spør fyren bak disken på perfekt engelsk, med en liten walisisk vri.

Ja, for jeg er faktisk ikke i Italia, men i Wales. Det er nesten litt vanskelig å tro.

Portmeirion er et slik sted hvor synet bedrar. På 1920-tallet lå det bare et par gamle steinhus her, før arkitekten Clough Williams-Ellis kjøpte området i 1925. 5000 pund betalte han for landstykket, og de neste 50 årene forvandlet han et lite stykke Wales til en nærmest vaskeekte italiensk landsby.

Williams-Ellis hadde en visjon, og brukte halve livet sitt på å realisere sitt eget walisiske Portofino. Han ville omfavne den italienske atmosfæren, og gjenskape den litt nærmere hjemme. Fra 1925 til 1976, med et par små og større avbrudd der i mellom, ble Portmeirion skapt. Det som engang var fire bygninger, har blitt til over 40.

Selv ankom jeg stedet en regnfull morgen i september. Jeg var faktisk den første inn dørene den morgenen, og selv om solen var fraværende, var det likevel ikke vanskelig å få følelsen av la dolce vita. De vakre fargene og gjennomtenkte detaljene gjorde meg øyeblikkelig glad. Det var en fryd å vandre rundt på de mange små og store stiene, gjennom portaler, opp trapper og rundt statuer på oppdagelse etter nye detaljer og å suge til seg alle inntrykkene.

Det ble etter hvert mer og mer folksomt i den lille landsbyen. Det var mange som trosset regnet for å se dette stedet med egne øyne. I dag er det ingen som bor fast i Portmeirion. Den fungerer utelukkende som en turistby, og har på byens to hotell og flere leiligheter plass til omtrent 200 overnattingsgjester. Hotellet nede ved havet var opprinnelig et herskapshus, hvor en eldre dame bodde med sine mange hunder. I hennes tid var eiendommen så neglisjert og overgrodd, at det måtte hugges en sti gjennom all vegetasjonen den dagen hun skulle bæres ut av huset til sin begravelse.

Jeg ble med på en liten togtur opp i skogene for å se på utsikten, spiste gelato på en (særdeles våt) benk, tittet innom maleriene på rådhuset og de ulike kafeene, og gikk en tur ned til hotellet ved havet, og fyrtårnet litt lenger bort. Overalt vandret jeg forbi alleer av hortensia og pastellfargede fasader. Portmeirion var vakker nå i gråværet, men stedet må være helt spektakulært i solskinn, som virkelig kan få fram de mange fargene.

Williams-Ellis var en spennende mann som gjorde mange grep for å gjøre Portmeirion til det stedet det ble. Han lot blant annet de fire bygningene som stod på stedet få stå, og malte de om i mer italienske farger. Siden han arbeidet som arkitekt, tok han til seg elementer fra eiendommene han arbeidet på, som uansett skulle kastes.

For eksempel en gigantisk peis fra et herskapshus, som fikk nytt liv som inngangsparti foran det runde Pantheon.  Klokketårnet bygget han med materialet fra et revet slott. Han reddet også det søylede inngangspartiet til Bristol bathhouse, som nærmest hadde falt i ruin. For at husene skulle virke større enn de er, og for at ingen fasader skulle være tomme, fikk han malt på vinduer og andre spennende elementer.

Han var en eksentrisk og gøyal type på mange måter. Han eide for eksempel ni identiske tweedjakker med matchende kortbukser og knelange gule sokker til. Hvorfor? Fordi han sa han ikke hadde tid til å bekymre seg for hva han skulle kle på seg hver dag. Williams-Ellis hadde alltid mange jern i ilden. Mottoet hans var:

“Cherish the Past, Adorn the Present, Construct for the Future”

Williams-Ellis døde i 1978, bare et par år etter at livsverket hans stod ferdig. Han siste ønske var å bli en del av Portmeirion for alltid. Derfor ble han kremert, og tyve år etterpå i 1998, ble askene skutt ut av en rakett på nyttårsfeiringen i byen. Snakker om å gå ut med et smell.

Å besøke Portmeirion var på mange måter en liten ferie fra Wales, til de solvarme breddene av Middelhavet. Jeg falt fullstendig for de mange brilliante små og eksentriske detaljene, og ble der langt flere timer enn planlagt. Det eneste som hadde gjort oppholdet bedre, var nok om jeg kunne overnattet i en av de mange små husene, eller det vakre hotellet, en natt eller to. Kanskje neste gang?

Praktisk informasjon om Portmeirion

Det koster 12 pund å besøke Portmeirion, og byen er åpen fra kl. 09.30 til 17.30 hver eneste dag (foruten første juledag). Åpningstidene på kvelden er litt lengre om sommeren. Det er litt billigere å booke billett online enn å betale når man ankommer.

Her finnes det kafeer, et gelateria, og gavebutikk (hvor jeg kjøpte med meg et par fancy sjokoladebiter). Inkludert i inngangsbilletten kan du også dra på togtur opp i skogen og på guidet omvisning rundt i landsbyen. Det vises også en film om Williams-Ellis.

Ønsker du å forlenge oppholdet, er det mulig å overnatte på hotellet ved sjøen, på slottet Deudraeth som ligger like ved, eller i de mange hyttene og leilighetene byen består av. Mer informasjon her.

Kunne du tenke deg å besøke Portmeirion selv?