Piran – idyll på den slovenske kysten

Piran er en liten perle i Adriaterhavet. Langt mindre kjent enn sine naboer Venezia i vest og Dubrovnik i sør. Langt mindre også, men langt fra mindre sjarmerende.

Piran ligger på en halvøy som stikker som en tunge ut i Adriaterhavet. Her finner man igjen mye av den samme arkitekturen som man ser i Venezia. Grunnen til dette er at Piran var underlagt det venetianske riket i 500 år. De satte sitt preg på byen, men dessverre er mye av den typiske venetianske arkitekturen borte idag. Etter årene under Venezia, tok Habsburgerne kontroll over dette området. Også de var arkitektur-interesserte og ønsket å sette sitt spesielle nyklassisistiske preg på byene de hadde under seg. På denne tiden tettet de også igjen den gamle havnen som befant seg hvor stortorget (som heter Tartini Square etter den berømte fiolinisten Giuseppe Tartini, som gjorde Piran berømt) er i dag, for å skape mer plass rundt de nye byggene sine.

Som nevnt er Piran likevel på mange måter det man ser på som «typisk italiensk». Det var trangt om plassen på den lille halvøya, så man måtte bygge de fargerike steinhusene tett i tett. Bymuren mot fastlandet ble flyttet hele tre ganger i byens historie for å gjøre plass til den økende populasjonen. Da hvert eneste lille sted i byen var okkupert av hus, begynte man å bygge over gatene. Så lenge man passet på at det gikk an å gå under, kunne man liksågreit bygge over. Siden det ikke var plass til hager, måtte man bruke det man hadde. Noen fikk plass til vinranker og fruktrær i den bratte skråningen opp mot kirken – andre bygget seg en terrasse oppe på taket av huset. Slik at de både fikk et eget utested, og også et sted å sette plantene sine.

Kristina, som viste meg rundt, hadde vokst opp i ett av de trange smugene i byen, og fortalte meg en liten historie fra barndommen som viser hvor nært husene faktisk står. De bodde i tredje etasje, og dersom moren fikk en ledig stund midt på dagen blant alt husarbeidet, ropte hun over til naboen i huset tvers over om hun ville ta en kopp kaffe. Så laget de begge til kaffe hver for seg, og satte seg ved kjøkkenbordene sine og konverserte gjennom vinduene.

Den lille, men kompakte, byen med under 5,000 innbyggere, hadde engang hele 22 kirker. I dag står bare rundt 10 av dem igjen. Det finnes også et fransiskanerkloster der, hvor det fortsatt bor fire munker. Klokketårnet til domkirken St. George, var opprinnelig et vakttårn, men ble senere bygget i typisk venetiansk stil. Det er nærmest en tro kopi av kirketårnet på Markusplassen i Venezia, bare bygget i et annet materiale som er typisk for dette området. Italia er jo ikke på noen måte langt unna heller. Fra kirkebakken kan man se lett over til Italia på den ene siden, og til Kroatia på den andre siden. Slovenias kyst er tross alt bare 47 kilometer lang.

Jeg ble innkvartert i staselige Hotel Piran fra 1913, og den flotteste havutsikten man kan tenke seg. Middagen var en spenstig affære. Til forrett fikk jeg et lite utvalg av sjømaten de serverer her, med alt fra rå scampi til biter av blekksprut med ovnsstekte tomater og lokal ost. Jeg er ikke noe spesielt fan av blekksprut akkurat, men denne likte jeg. Mør og veldig smakrik. Deretter kom en skål med ravioli, kremsaus og trøfler på toppen. På dette tidspunktet var jeg temmelig mett. Men så oppdaget jeg at det lå enda ett sett med kniv og gaffel på bordet, og like etter kom hovedretten ut. En nylig fanget breiflabb på ovnsstekte grønnsaker dekket med nydelig olivenolje. På dette punktet var jeg sprekkferdig. Men.. man finner på et mirakuløst vis alltid plass til desserten, eller hva? Spesielt når den viser seg å være sjokoladefondant med havsalt og bærsaus. Det var så vidt jeg kom meg opp til rommet igjen etterpå.. Måtte ta en liten runde på torget og havnen i Piran for å la maten senke seg.

Vel oppe på rommet begynte jeg å skrive ned litt om dagens hendelser. Jeg hører at det romensterer svært mye over meg, og etter hvert begynner jeg også å høre stemmer. Stemmer som kjefter og roper HØYT. Det er en mannsstemme som dominerer. «Open the door, Jean! Open the fucking door!». Han høres sint ut. Veldig sint. Kvinnen roper tilbake mens hun hulker og gråter. «It’s all lies, I don’t want to hear them!». Det gikk så langt at jeg begynte å bli bekymret for helsen hennes. Kom han til å skade henne? Jeg har aldri opplevd makan til lignende på et 4-stjernes hotell før. Til slutt bestemte jeg meg for å ringe ned til resepsjonen og høre om de kunne sjekke ut situasjonen. Men, det var helt stille i røret. Så da måtte jeg bare kle på meg og gå ned til resepsjonen for å forklare situasjonen.

Jeg ble møtt av to unggutter som jobbet nattevakt i resepsjonen, og fortalte dem at jeg var bekymret for hva som foregikk på rommet over meg.

– What’s your room number, miss?

– 316, svarte jeg.

De stoppet begge opp og så på hverandre.

– Ah, the room above you is the presidental suite.

Jeg stoppet opp. Tusen tanker fløy gjennom hodet mitt, men før tankene ble altfor ville avbrøt en av resepsjonistene tankekaoset mitt…

– There’s actually an american horror movie production taking place up there these days. I would assume from what you’re saying that they’re still filming, svarte han ene lurt.

Jeg begynte å le. Såpass ja, det kan jo forklare saken. Guttene ble urolige for at jeg skulle bli forstyrret av lydene og ikke få sove, men jeg forsikret dem om at jeg kom til å sove gjennom det meste så trøtt som jeg var.

Da jeg kom opp satte jeg meg ned for å høre videre på det som foregikk over meg. Da begynte jeg å legge merke til at det var nesten det samme som ble sagt hele tiden. Og av og til ble kjeftigen avbrutt av latter. Haha, jeg funderte jo en stund på å ringe politiet før jeg visste om situasjonen.. det hadde blitt flaut! Jeg roet meg i alle fall med at det neppe var noe konedrap som foregikk i presidentsuiten over, åpnet balkongdøren og sovnet til bølgebruset utenfor.

Fakta om Piran

– Den lille byen har bare ca. 4,500 innbyggere

– Piran er lett å se til fots, det tar bare ca. 30 minutter fra den ene enden til den andre

– Man kan gjøre utflukter til de andre kystbyene i Slovenia, som Portoroz, Koper og Izola (begge ligger veldig nært, husk, kystlinjen er jo bare 4,7 mil). Koper ligger 20 km unna, og Izola og Portoroz henholdsvis 10 og 3-4 km unna.

– Man kan også gjøre en utflukt til Sečovlje Salina Nature Park, som produserer mesteparten av saltet Slovenia forbruker, med samme metode som de har gjort der i 700 år! Her søker også utallige fugler og andre skapninger tilflukt store deler av året, og mange av trekkfuglene som forlater Norge om vinteren stopper her på vei sørover til Afrika. Stedet befinner seg bare 10 km fra Piran, og man kan ta både båt og bil dit (eller gå).

– Siden avstandene er så korte i Slovenia er det lett å komme seg til Piran fra andre byer i Slovenia, det tar f.eks. bare 1,5 time med bil fra Ljubljana

– Det finnes ingen direktefly fra Norge til Slovenia, men man kan lett ta lavprisfly til Italia eller Kroatia direkte fra Norge og så komme seg til Slovenia. Jeg brukte transporttjenesten GoOpti som henter og bringer passasjerer fra blant annet flyplassen(e) i Venezia. Jeg fløy selv fra Venezia Treviso med Ryanair, og det tok bare i overkant av 2 timer å kjøre fra Piran. Det gode med GoOpti er at uansett hvor mange andre passasjerer det er i bilen/bussen, betaler man bare et fast beløp, og man blir også fraktet nærmest dør til dør (i mitt tilfelle 20 euro). Billig og effektivt!

Reisen til Slovenia er gjort i samarbeid med STB (den slovenske turistkontoret). Jeg har fortalt hvor jeg ønsker å dra, og de har hjulpet meg å sette det hele sammen. De sponser en del overnattinger, måltider og transport – men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive om. Alle ord, tanker og meninger som jeg publiserer i bloggen er helt og holdent mine egne. #slovenia #ifeelslovenia