Pacaya – den gangen jeg grillet marshmallows på en vulkan

Det finnes mange vulkaner i Mellom-Amerika. Rundt førti av dem ligger i Guatemala, hvor tre av dem regnes som aktive. Pacaya er en av dem.

Like utenfor Antigua i Guatemala ligger vulkanen Pacaya. Vulkanen hadde sitt første utbrudd for 23,000 år siden, og har vært aktiv siden da. For et par år siden var aktiviteten så høy, at flytrafikken ble rammet, aske falt ned over både Antigua og Guatemala City, og hele 30,000 mennesker måtte evakueres fra hjemmene sine.

Jeg hadde egentlig lyst til å bestige den større vulkanen Acatenango med flott utsikt til vulkanen Fuego, men siden den turen ville ta to dager, og Pacaya bare tok en halv dag, falt valget til slutt på sistnevnte.

Det billigste og enkleste var å melde seg på en guidet liten gruppetur fra Antigua, og morgenen etter jeg hadde meldt meg på, satt jeg i en minibuss med tyve andre på vei mot en av de tre mest aktive vulkanene i Guatemala.

– Se! ropte plutselig sjåføren ut når vi begynte å nærme oss.

Fra fjellet foran oss strakte det seg en lang røyksøyle opp mot himmelen.

– Skal vi opp dit?! spurte amerikanske Su-Ann, som satt ved siden av meg, noe sjokkert.

– Ja, eller vel, nesten, svarte en av guidene.

Pacaya 2552 meter høy, men man klatrer ikke helt til toppen av vulkanen nå til dags. Det er rett og slett for farlig.

Bussen slapp oss av rett ved inngangen til nasjonalparken, hvor vi betalte inngang, og gjorde oss klare til å starte vandringen.

Stigningen oppover vulkanen var til tider bratt, og man går på løs sand som gjør at man ofte sklir mer bakover enn hva man forflytter seg oppover. Lokale gutter med hester på slep kom vandrende bak oss, og bare ventet på at noen skulle kaste inn håndkledet og leie seg skyss opp til toppen. Underveis var det likevel mange steder vi kunne stoppe og hente pusten, og få små glimt av utsikten gjennom de mange trærne.

Rett før vi nærmet oss toppen (vel, så langt opp vi kunne komme), hørte vi flere smell og buldringer, akkurat som om vulkanen snakket til oss. Vi så skremte på hverandre og lurte på om det var fornuftig å fortsette videre oppover. Heldigvis var det ingen som ville snu.

Da vi endelig kom opp og så det sorte månelandskapet foran oss, og selve kratertoppen over der igjen, begynte Pacaya å blåse ut mer og mer damp i jevn takt. Stein sprutet opp over kraterkanten og vulkanen hostet, harket og pustet noe voldsomt. Det var nesten vanskelig å løsrive blikket fra de enorme steinene som fløy til vers som små sandkorn i en sandstorm. Jeg fikk litt flashback tilbake til da jeg klatret på vulkanen Rinjani i Indonesia i 2015, og den fikk utbrudd på natten og slang både stein, damp og lava høyt i alle retninger.

Men når jeg endelig fikk løsrevet meg fra synet, snudde jeg meg og fikk se hvordan utsikten strakk seg nedover den grønne dalen og bort til de andre to vulkanene Agua og Fuego, som begge kan sees fra Antigua. Fuego er i likhet med Pacaya høyest aktiv, og sprutet lava og slapp ut enorme dampsøyler under hele oppholdet mitt i landet.

Vi gikk ned til lavaen fra det siste store utbruddet, som lignet et sort enormt og karrig månelandskap. De sorte steinene var sylskarpe, så man måtte være forsiktig med hvor man satt beina. Plutselig fisket guidene fram store poser med marshmallows fra sekkene sine. Disse kunne vi grille på den varme røyken fra vulkanens indre.

Enkelte steder var bakken så varm at det føltes som om sålene på skoene mine kom til å smelte om jeg stod der for lenge. Andre steder var dampen fra vulkanen bare lunken. Det gjalt derfor å finne fram til «luftehullet» med perfekt temperatur for å smelte marshmallows – og det fant vi til slutt.

– Synd vi ikke tok med kjeks og sjokolade for å lage skikkelige s’mores, lo en av de andre i gruppa.

Etter fråtsingen så jeg litt plutselig en liten trehytte midt ute på det store sorte lavafeltet. Utenpå hang det et skilt der det stod «Lava Store» og i denne lille butikken solgte de smykker laget av sølv og vulkanstein. Noe uventet og sært, men hvor det ferdes turister, finner man jo også alltid selgere.

Før turen gikk tilbake satte vi oss ned en stund for å bare nyte synet av vulkanen foran oss. Men ikke så veldig lenge. Vi var jo på gruppetur, og hadde tross alt et skjema å følge.

På vei ned igjen til minibussen hørte vi fresing, og nye smell, bak oss. Vulkanen pustet oss i nakken hele veien ned igjen.

Praktisk informasjon om turen til Pacaya

Mange små og store turistselskaper selger turer til Pacaya. Jeg husker ikke hvordan jeg brukte selv, men butikken var i nærheten av Arco de Santa Catalina (det har sikkert ikke noe å si uansett, det virker som man havner på en buss med folk fra forskjellige selskaper uansett). Kjøreturen fra Antigua til vulkanen er rundt én time. Jeg betalte 80 quetzales for guiding og transport på halvdagsturen, og 50 quetzales for inngangen. Min gruppe var på rundt 20 stykk og hadde 2 guider.

Dersom du har vanskeligheter for å gå kan du leie hest for å ri opp. Lokale barn og ungdommer selger også hjemmelagde stokker for en liten penge ved starten av turen dersom man ønsker det.

Gjør litt research før du drar slik at du ikke blir skuffet. Mange forventer både lava og å ha området helt for seg selv når de besøker Pacaya – dette er sjeldent tilfelle. Pacaya er tross alt den mest populære og besøkte av vulkanene i Guatemala, og flytende lava har ikke vært sett siden utbruddet i 2010.

Kunne du tenke deg å klatre opp på en vulkan for å grille marshmallows?