På vei til Sahara (del 2)

Dag nummer to startet vi tidlig. Veldig tidlig. Klokken null fire null null banket en av hotellets ansatte på døren min, «Bonjour madame!».

Solen var ennå ikke stått opp, men klokken fem var hadde vi alle fortært frokosten vår, pakket det lille vi hadde med og kommet oss på veien igjen.

Etter en time ca. var vi framme ved dagens første stopp – akkurat i tide for soloppgang. Allerede da hadde vi lenge kjørt på Tunisias og Nord-Afrikas største saltslette. Chott el-Djerid er 5,000 kvadratkilometer stor, og for øyet strekker den seg bokstavelig talt ut i evigheten. I den «våte» perioden av året dekkes ofte sletten av vann, og kan faktisk krysses med båt enkelte steder. I motsetning til Salar de Uyuni i Bolivia (verdens største saltsjø), som jeg besøkte i fjor, var ikke denne hvit (hvor vi var i alle fall). Vindene i Sahara bringer den røde ørkensanden med seg til hele landets hjørner, og har også dekket mesteparten av denne saltsjøen. Men et par steder ligger det fortsatt litt vann igjen, hvor noe er helt rødt! Lurer på om man kan flyte i pyttene som i Dødehavet?

Dette er fargede «ørkenroser», skapt av fuktig sand som presses (hardt) sammen og skaper disse krystallignende sakene i alle størrelser – i følge selgerne i alle fall.

Ferden vår fortsatte over saltsletten, mot ørkenbyen Tozeur, og underveis passerte vi skallet til en gammeldags buss ute på saltsletten som visstnok ble brukt under filmingen av den engelske pasient.

Tozeur ligger langt vest i landet og beregnes som den viktigste oasen i Tunisia og Nord-Afrika. Her finnes det tusenvis på tusenvis av palmetrær som produserer landets viktigste eksport – dadler. Vi byttet så bussen mot jeeps, og satte av ut i ødemarken. Etter en stund på sikkert verdens retteste strekning begynte Atlasfjellene å komme til syne foran oss. Denne fjellkjeden strekker seg helt fra Marokko i vest, gjennom Algerie og hit til Tunisia.

Litt oppi fjellet ligger den fantastiske fjelloasebyen Chebika. Muligens det vakreste stedet i hele landet! Herfra har man utsikt ut over den enorme saltsletten og ut mot Algerie, under 2 mil unna. Den gamle bosetningen står igjen som ruiner i fjellsiden etter en regnkatastrofe for mange år siden (takene bestod av palmeblader..), og den nyere «byen» ligger litt lenger ned. Jeg mener vel egentlig landsby. Kildevann pipler opp i små sprekker i fjellet, og har dannet en dam inne i en ravine. Rundt står hundrevis av palmetrær. Det var bare så utrolig nydelig!

Vi forlot så Chebika, og neste mål for dagen var Tatooine, som mange fans av Star Wars kanskje kjenner igjen navnet til. Men for å komme dit måtte vi kjøre off road, og herregud for en tur! Vi startet på en leirevei med tusenvis av hull og hvor vi spratt alle veiene inne i bilen og tenkte at dette måtte nok være it. Men neida. Plutselig svinger sjåføren av veien og bare peiser på opp og ned sandklipper, over sanddyner, slenger biler fra side til side i sanden og kjører over klipper som er så bratte at det var rart bilen ikke tippet over! Et par av klippene vi kjørte ned var sikkert hellingen 80 % og setet mitt holdt på å ramle ned! Umulig å beskrive, haha. Det var i alle fall gøy, og med to unger i bilen (jeg satt med en hyggelig svensk familie) var det godt med liv der inne.

Etter de verste stuntene sa gutten:

– Nå tror jeg han kjører opp på veien igjen
– Veien? Utbrøt faren. Her finnes det jo ingen veier!

Det var i alle fall sykere enn en berg og dalbane og vi kjørte sånn i nesten en time!

Til slutt så vi noen merkelige bygninger åpenbare seg for oss nede på et lite platå.

Dette stedet ble bygget fra ingenting ute i ødemarka, brukt i Star Wars I og II , og skal forestille byen Mos Espa på planeten Tatooine hvor Jabba the Hut hørte til, og hvor Anakin Skywalker bodde. Det var litt surreal å gå rundt på dette stedet. Gruppen min var den eneste som var der, og vi fikk gå alene i «gatene» og se oss rundt i dette bisarre miljøet. Etter kjøreturen dit gjennom det øde månelandskapet kunne jeg godt forestille meg at jeg var på en annen planet. Dessverre begynner stedet å forfalle – så får håpe noen kanskje tar grep og får stelt det i stand igjen så future fans kan oppleve det too.

Hele fire av de seks filmene har scener som er filmet i sør-Tunisia. Man kan vanligvis også besøke hjemmet til Luke Skywalker i Matmata, som nå brukes som hotell, men det undergikk dessverre oppussing da vi var der.

Veien tilbake til Tozeur var noe roligere, og til slutt var vi tilbake i bussen som skulle ta oss nordøstover igjen mot kysten. Vi stoppet for lunch på et fancy femstjernes hotell med helt utrolige detaljer i interiøret.

Jeg blir fortsatt så fascinert av gatescenene i slike land som dette, hvor høner springer rundt fritt i byene, geiter og sauer står på fortauer og i veikantene, esel brukes som fraktemetode for varer på lik linje som lastebiler her hjemme (dog med mindre varer i slengen seff), barn spiller fotball på åpne steder i byene og på landsbygda, og mennene sitter på rekke og rad og ser på landsbylivet, eller rundt et bort og spiller bordspill – i stedet for å sitte hjemme alene foran en tv-eller pc-skjerm slik vi gjør det lenger nord. Her har de et helt annen fellesskap og instilling til det sosiale liv. Det er kanskje derfor de ser på meg som en alien når jeg forteller at jeg reiser rundt alene.

Siste stopp for dagen var byen Kairouan, som er den fjerde helligste byen for muslimene (etter Mekka, Medina og Jerusalem). Grunnen er moskeen som står midt inne i byen, og har stått der i hele 1400 år! Det er med andre ord en av de eldste moskeene i verden – og den første i Afrika. Byen ble bygget som et forsvar mot berberne, nord-afrikas nomadefolk, som på den tiden var kristne. Den forandret Tunisia og Nord-Afrika for alltid – ved å skifte trosretningen fra kristendommen til islam. Litt gøy er det også at byen ble brukt som «Kairo» i scener fra Indiana Jonas og Raiders of the Lost Ark.

Det var så bare en time igjen til Sousse, og klokken åtte på kvelden var jeg tilbake på hotellet. Fullstendig utslitt etter to fulle dager med inntrykk, varme (vi var oppe i nesten 50 grader i ørkenen!!!) og awesomeness.