På vei til Sahara (del 1)

Da jeg bestemte meg for å dra hit til Tunisia var det hovedsaklig på grunn av Sahara, I’m not gonna lie. Da det ikke ble tid til noe kamelridetur inn på sanddynene da jeg var i Marokko, tenkte jeg at «nå har jeg sjansen!» – og jeg er glad jeg tok den. For å gjøre ting lettest mulig for meg selv meldte jeg meg på en to-dagers charterutflukt ned til Sahara, med mange andre steder og attraksjoner inkludert. Skulle gjerne utelatt charter-delen igjen, men alle arrangørene drar til ca. de samme stedene uansett, og det er jo greit å ha en lokal guide som forteller om stedene man drar innom, landet, folket og kulturen generelt.

Dagen startet tidlig, da jeg ble hentet klokken 07. Gruppen bestod av en miks av et par pensjonister, et par vennepar og en par familier med småbarn – og jeg da.

Etter ca en time var vi framme ved første stopp – El Jem. Her befinner det tredje største antikke amfiteateret seg (etter det i Roma og det på Sicilia), og det er også det best bevarte med hele 70 % stående slik det engang var. Imponerende! Her satt det engang hele 35,000 mennesker og så på brutale gladiatorkamper og shows hvor mennesker sloss med andre mennesker, og ville dyr som f.eks. løver. Godt at kristendommen kom og satte en stopper for akkurat det gitt.

Deretter var det et par timer igjen på veien før vi ankom Matmata, som ligger sør i Tunisia, i utkanten av Sahara. Det er en liten landsby bestående av for det meste berbere (folkeslaget som har bodd i Nord-Afrika i årtusener). Disse berberne har i flere hundre år bodd i huler hugget inn i bakken, og holdt seg skjult for offentligheten helt fram til slutten av 60-tallet. Man vet ikke helt når eller hvorfor tradisjonen startet, men det var nok for å gjemme seg fra invasjoner og uroligheter.  Etter en regnperiode på 22 dager i 1967, ble det ekstremværkrise i regionen og mange av disse hulene ble oversvømte og ødelagte. Huleboerne måtte da ta kontakt med myndighetene, og de hjalp til med å bygge en ny Matmata (over bakken) litt lenger ned i dalen. Mange berbere ble derimot igjen i de gamle hulene sine, og fikk satt de i stand igjen. Ennå i dag er det enkelte som bor i disse hulene hvor generasjoner har bodd før dem.

Vi fikk komme inn i et lokalt hjem for å se hvordan de bor, og det er på alle måter spartansk, men de klarer seg godt likevel. Det er jo slik de alltid har vært vant til å klare seg. Nå til dags er det selvsagt mange som livnærer seg av turister som stikker innom, og får se hvordan de bor i bytte mot et par dinarer.

Så var det tid for lunsj i et grottehotell i utkanten av Matmata. God mat (masse couscous of course) og en nydelig bygning. Da jeg gikk rundt og tok bilder dukket det en kar opp som jobbet for hotellet, snakket fransk til meg om hotellet «Tres jolie, oui?», og ville vise meg et av hotellrommene han var så stolt av.

Ferden begynte så å gå vestover, inn mot verdens største sandørken – Sahara. Det magiske og mystiske stedet som dekker mesteparten av Nord-Afrika, og konnoterer bilder av en svunnen tid (i alle fall for meg), med nomader, oaser og endeløse karavanner gjennom det ugjestmilde miljøet. Navnet Sahara kommer faktisk av det arabiske ordet for ørken.

Mens vi kjørte kunne vi se hvordan landskapet forandret seg fra steinørken over store åser, til en flatere steinørken med små grønne hardføre busker og til det som ligner den ørkenen man forsestiller seg i hodet – med små og store sanddyner som preger landskapet. Kameler gikk fritt rundt omkring, og i stedet for «fare for elg»skilt slik som vi har hjemme, var det her «fare for dromedarer»skilt. I varmen kunne jeg skimte innsjøer langt, langt der borte – men neida, det var bare luftspeilinger.

Vi kom til slutt fram til Douz – dagens endemål – som ofte kalles «porten til Sahara». Det er en oaseby full av palmer som bugner av dadler, og det finnes faktisk hele 500,000 palmer i området! Før vi sjekket inn på hotellet var det derimot tid for dagens høydepunkt – nemling dromedarridningen!

Jeg hadde litt skrekktanker i hodet før vi dro dit, og tenkte at det var sikkert altfor mange turister der, alt for lite sand(dyner), dårlig behandlede dyr, alt for liten tid, osv. Men «heldigvis» var det bare det siste punktet som stemte. Det virket som et sted hvor mange turister ferdes, men heldigvis var det ikke overcrowded da vi var der. Dromedarene så sunne og hele ut (alltid vanvittig tragisk å se sultne dyr fulle av sår..), OG DET VAR SANDDYNER DER – I FLENG!

Kamelen (seks år gamle Azis) jeg fikk utdelt virket forresten mye høyere enn de jeg har ridd før, og det føltes som jeg satt og slang der oppe. Enda mer interessant ble det da kamelføreren min gav meg båndet til kamelen og lærte meg hvordan jeg skulle styre den selv. Så jeg fikk ri alene! Eller det vil si, jeg førte også kamelen til hun som satt på den bak meg, siden de to hang sammen.

Da vi etter hvert hadde vugget oss fram til stoppestedet, ropte kamelføreren på oss og pekte en annen retning. Hun på kamelen bak meg spurte hvor vi skulle.

– Into the desert! Sa han, og ledet oss fornøyd vekk fra de andre. Med andre ord fikk vi en liten del av ørkenen for oss selv!

Solen var på god vei ned av himmelen, og hele landskapet var i en brennende rødfarge. Følelsen av å trø i den fløyelsmyke sanden var helt utrolig. Jeg kjente vinden blåse meg i ansiktet og måtte nesten klype meg selv i armen. Jeg er i Sahara! SAHARA!

Det var på alle måter et spesielt øyeblikk – og noe jeg aldri vil glemme.

Åja, også fikk jeg tatt en runde rundt i sanddyene på en araberhest! Trenger kanskje ikke nevne at den nesten snublet og falt i den dype sandene, men heldigvis hadde nok den samme myke sanden reddet oss fra det harde fallet uansett.

Mer om dag to kommer i morgen – nå er jeg altfor trøtt. Hodet mitt traff puten for klokken ni, og jeg tror jeg sovnet med en eneste gang.