På vandretur til Lago di Sorapis

Lukk øynene og se for deg den vakreste fjellsjøen du kan tenke deg. Så åpner du øynene og ser på Lago di Sorapis. Dette er et av de tilfellene hvor virkeligheten overgår fantasien.

Fjellsjøen Lago di Sorapis befinner seg i Dolomittene, nærmere bestemt i den italienske kommunen Cortina d’Ampezzo. Fra byen med samme navn, tar det bare rundt femten minutter å kjøre den 9 kilometer lange strekningen fram til startpunktet for vandreturen.

Jeg parkerer bilen ved Passo Tre Croci, etter å ha fulgt veien fra Cortina mot Misurina. Dette er startstedet for mange vandringer i dette vakre området. Et skilt viser vei til Lago di Sorapis langs rute 215, og det står at turen skal ta rundt 2 timer og 50 minutt.

Allerede fra startpunktet er naturen helt storslagen. Jeg vandrer gjennom grønne furuskoger, hopper over små fossefall og elver, og måper opp på de nesten hvite kalksteinsklippene som troner over meg. Bak meg strekker den mektige Monte Cristallo seg over 3,000 meter opp mot den blå himmelen.

Distansen fra parkeringen opp til sjøen er på litt over 5 kilometer, og jeg møter mange mennesker underveis. Det er tross alt en søndag i august, og de italienske Dolomittene er like populære som de er vakre.

Etter en stund blir stigningen ganske bratt, og ståltrapper er satt inn i fjellveggen for å lette på vandringen. Lokale kommer vandrende med store og små hunder, og enkelte av dem må bæres ned de smale trappetrinnene. Stien blir også smalere og smalere, og enkelte steder kan jeg se et par hundre meter rett ned i avgrunnen til venstre for meg.

Like før jeg ankommer sjøen passerer jeg fjellhytten rifugio Alfonso Vandelli, som opprinnelig var bygget av østerrikere tilbake i 1891. Den opprinnelige hytten ble derimot ødelagt i både brann og skred, og den nåværende hytten ble reist av italienerne i 1966. Her er det ganske folksomt.

I håp om at de fleste som også har tatt turen snart skal begynne på ferden ned igjen, setter jeg meg ned og bestiller meg litt pasta til en sen unsj. Et sted kan være så vakkert som det bare vil, men hvis det er stappfullt av andre mennesker, får man jo ikke helt sett det uansett.

Heldigvis får jeg rett i mine antagelser. Når det begynner å bli tomt i spagettiskålen, begynner det også å tynnes ut i rekkene. Stadig flere mennesker passerer hytten på vei ned fra sjøen og tilbake til bilene igjen. Til slutt tar jeg sjansen på å gå opp til selve Lago di Sorapis, som ligger bare noen få hundre meter unna.

Sjøen ligger på 1,925 meters høyde, under fjellet med samme navn. Den spisse toppen rett ovenfor fjellsjøen heter «Dito de Dio», Guds finger. Det er som om Gud peker opp for å skape en forbindelse mellom dette vakre stedet og himmelen selv.

For stedet er så vakkert at Gud selv må nesten ha hatt en finger med i spillet. Jeg stopper opp og blir bare stående å stirre en stund. Sjøen som ofte er skinnende turkis på bilder, er nesten melkehvit nå. Det er ikke mye igjen av den nå på sensommeren, etter en lang, tørr sommer. Synet er uansett noe man ville vært gal for å klage på.

Først er jeg nødt til å vandre litt rundt, og bare se sjøen og fjellene fra forskjellige vinkler. Sjøen virker å forandre farge alt etter hvor jeg befinner meg i henhold til den. Etterpå finner jeg meg en liten knaus og setter meg ned, med utsikt til hele herligheten. Menneskene som er igjen klatrer opp og ned på de store steinene i sjøen, vasser i det kjølige vannet og tar utallige selfies. Noen sitter og bare stirrer utover, slik jeg selv gjør, og funderer sikkert på om de skal klype seg i armen eller ikke.

Stedet har en legende tilknyttet seg. Det sies at kong Sorapis gjorde seg selv om til et stort, steinete fjell for å beskytte sin forheksede datter, Misurina. Da datteren fikk vite dette, ble hun trist og gråt store tårer – som til slutt ble til Sorapis-sjøen.

Det kunne gått verre for kongen enn å ende opp på et sted som dette til evig tid. Eller hva?

Praktisk informasjon om turen til Lago di Sorapis

Man parkerer som nevnt ved Passo tre Croci, like utenfor Cortina. Kom tidlig (eller sent) for å finne parkering dersom du besøker i høysesongen juli/august. Da jeg ankom i ett-tiden, var det stappfullt. Flaks at jeg hadde verdens minste bil, så jeg kunne finne meg en liten plass.

Det stod på skiltene at turen tar 2,5 time, men jeg brukte bare 1 time og 45 minutter på veien opp, selv med tusen fotostopp (og jeg er ikke så rask at det gjør noe akkurat). Tidsberegningen på skiltene i Dolomittene er ofte generøs. Ruten er ca. 1,1 km lang, og har en stigning på ca. 300 høydemeter

Det er noen utsatte partier på deler av ruten, men på de smaleste partiene er det stålvaier man kan holde i.

• Informasjon om flere fjellturer i Dolomittene finner du i dette innlegget.

Har du noen gang besøkt et sted som overgikk selv dine villeste fantasier?