Inneholder sponset link

Jeg holdt meg stort sett bare i Minsk når jeg besøkte Hviterussland, men det var en utflukt jeg hadde lyst til å få med meg. Den gikk til slottene i Mir og Nesvizh, rundt halvannen time utenfor hovedstaden.

For å gjøre det lettere for meg selv (trodde jeg) valgte jeg å booke meg på en utflukt til Mir og Nesvizh morgenen etter jeg ankom Hviterussland. Hostellet jeg bodde på, Trinity, hadde nemlig forsikret meg om at de hadde to andre gjester som også skulle på utflukten da, og at det derfor ville bli billigere for oss alle om jeg også ble med.

Dessverre startet problemene nesten umiddelbart.

Vi skulle egentlig dra avgårde klokken ni, men da jeg møtte opp fikk jeg beskjed om å sette meg ned å vente. Sjåføren vår hadde visstnok biltrøbbel. Det skulle derimot ikke ta så lang tid, og avreise ble mest sannsynligvis klokken ti, senest halv elve.

Jeg satte meg ned for å vente. De andre to gjestene som jeg skulle på turen sammen med, var Dan og Kevin fra USA. Dan arbeidet for tiden i Riga, og hadde fått Kevin på besøk noen uker tidligere. Sammen hadde de reist gjennom deler av Øst-Europa, og dette var den siste dagen de hadde igjen i Hviterussland.

Klokken ble ti, klokken ble halv elve, og klokken ble halv tolv. Vi ble mer og mer utålmodige alle tre, fordi ingen av oss hadde muligheten til å utsette turen. Guttene skulle reise hjem dagen etterpå, og jeg hadde ikke råd til å dra på utflukten alene. Dessuten ville vi heller ikke kaste bort dyrebar tid i selve Minsk med å sitte og vente.

Ikke før klokken var nesten halv ett dukket plutselig sjåføren opp. Jeg lot guttene sitte sammen i baksetet og satte meg i forsetet, mens jeg noe oppgitt spurte den unge sjåføren Sergej om hvor lang tid kjøreturen til slottene kom til å ta. Vi var alle redde for at dagslyset kom til å forsvinne for oss før vi hadde fått sett stedene vi kom hit for å se.

– Tjue år, svarte Sergej

– Hva?! utbrøt jeg

– Haha, du er jo gift og har to barn før vi er fremme! Guttene lo hysterisk i baksetet.

Det brøt i alle fall isen og lettet litt på den nedtrykte stemningen.

– Hehe, neida, jeg misforstod. Jeg trodde du spurte hvor gammel jeg var. Kjøreturen tar omtrent halvannen time, brøt Sergej inn.

Både Mir og Nesvizh ligger i samme retning, rundt 34 km fra hverandre. Begge befinner seg på UNESCOs verdensarvliste, og kan fint kombineres sammen på en dagstur fra Minsk.

Veiene i Hviterussland var fine og det var lite trafikk. Trafikkantene kjørte pent og hadde stor respekt for fotoboksene som ved jevne mellomrom dukket opp. Det lå tykt med snø på alle kanter, men veibanen holdt seg relativt bar. Det saltes her også, bekreftet Sergej.

Både utenfor og inne i bilen var det iskaldt. Hadde det ikke vært for den deilige, varme dunjakken min, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Reiser du til Hviterussland (eller hvor som helst på den nordlige halvkule) på vinteren, er det viktig å kle seg godt. Er du på leting etter varme jakker eller vinterklær selv, finnes det et godt utvalgt hos addnature.no.

Slottet i Nesvizh

Vi startet slottsturen i Nesvizh. Vi parkerte ved Corpus Christi-kirken hvor det viste seg å være en begravelse, før vi betalte 14 rubler i inngang til slottet, og lot Sergej følge oss til inngangen. En iskald vind blåste rundt oss mens vi vandret langs vannet mot slottet.

Synet av Nesvizh-slottet var absolutt flott, til tross for det grå været og den kalde vinden. Nå i desember fikk jeg rett og slett litt «tre nøtter til Askepott-feeling». En vollgrav rammet inn det gule slottet, og vi forflyttet oss over broen for å komme inn i borggården. Her holdt noen arbeidere på med å sette opp et svært juletre.

Byen Nesvizh blir først nevnt i historiske dokumenter i 1446. Rundt sytti år senere valgte den mektige magnatfamilien Radzivill byen som bosted, og satte i gang byggingen av slottet.

På grunn av at familien til stadighet bygget på nye deler og forandret de gamle, er slottet i dag en symfoni av mange forskjellige stilarter. Alt fra renessanse og barokk til nyklassisistisk og moderne. Nesvizh-slottet ble okkupert av russerne på 1700-tallet, og brukt som sanatorium under andre verdenskrig. Ellers har det vært i Radzivill-familiens odel og eie.

Interiøret på slottet var meget flott, og vi vandret gjennom flere elegante rom preget av svære malerier, lange gardiner, utstoppete bjørner og store dyrehoder på veggene. Det var sikkert tusen kvinnfolk som var ansatt for å sitte vakt. Alle med det samme kritiske uttrykket i ansiktet, og samtlige kastet lange blikk etter oss. Det hele var i grunn ganske merkelig og ubehagelig.

Som alle slott med respekt for seg selv, har Nesvizh legender og historier knyttet til seg. En av dem er om den sorte dame som vandrer gjennom korridorene på måneløse netter. Gjenferdet sies å være av Barbara Radzivill, som har beveget seg gjennom slottets korridorer i fire hundre år, til tross for at kroppen hennes ble lagt til hvile i Vilnius.

Sergej sa vi gjerne kunne bruke et par timer her, men siden vi allerede var grovt forsinket og gjerne ville se Mir i dagslys, gjorde vi oss ferdige på litt over en time, før vi satte kursen tilbake mot bilen.

Vi ble derfor ganske paffe når vi oppdaget at Sergej og bilen var forsvunnet.

Iskalde som vi var, klarte vi ikke å stå i ro for å vente. Derfor begynte vi å gå rundt for å lete etter mannen. Dan gikk én vei, mens jeg og Kevin gikk en annen. Vi fant ingen Sergej, men jeg fikk til slutt bruk for mine få usle kunnskaper i russisk og oppdaget en «магазин» som solgte «пи́во» og «водка». Altså en butikk som førte øl og vodka.

Bygningen så ut som en gammel gymsal, og vi måtte gjennom en lang mørk korridor for å komme til den lille spritsjappa. En middelaldrene kvinne med blondt hår og permanent lyste opp når vi kom gjennom døra. Vi brukte litt tid på å bare valse rundt og se på de ekstremt lave alkoholprisene, før vi fant oss et par søte små flasker å kjøpe som suvenirer. 2 rubler (7 kroner) for en liten lokal vodkaflaske var ikke mye akkurat, og fant vi ikke sjåføren kunne vi jo drukne våre sorger i sprit for å holde varmen. Neida.

(Joda).

Vi gikk så tilbake til parkeringen for å lete etter Dan og Sergej. Førstnevnte så vi ikke, men sistnevnte hadde på magisk vis dukket opp igjen og satt og ventet i bilen. Noe svar på hvor han hadde vært gav han oss derimot ikke. Etter et par runder rundt i byen fant vi Dan, og kunne kjøre videre til Mir.

Slottet i Mir

Veien til Mir tok rundt en halvtime, og det begynte allerede å bli mørkt. Vi kjørte forbi gamle traktorer og fargerike trehus som jeg gjerne skulle sett nærmere på hadde vi hatt bedre tid. De minnet meg veldig om husene jeg hadde sett i Sibir da jeg reiste langs den transmongolske jernbanen for noen år siden, og lurte svært på hvordan de klarte å holde varmen i den lange, kalde vinteren.

Slottet i Mir viste seg å være storslagent det også, på en litt annen måte enn det  i Nesvizh. Vi betalte 12 rubler i inngang, og Sergej lovte igjen å vente på oss på parkeringen (..). Selv om vi ikke helt trodde på at det var sant, skyntet vi oss videre inn i det rosa slottet.

Slottet ble påbegynt på 1520-tallet av hertug Ilinich, men Radzivill-familien fikk kontrollen og eierskap over også dette slottet på midten av 1500-tallet, og omgjorde deler av det til en herskapelig residens. Slottet er firkantet med tårn i hvert av hjørnene, samt ett over hovedinngangsporten. Utseendet er spesielt, og ser ut som en blanding mellom flere ulike stilarter. Det var påbegynt i gotisk stil, men Radzivill-familien ville gi det et renessansepreg, og tilføyde derfor en italiensk hage utenfor på nordsiden og en kunstig innsjø på sørsiden.

Inne i slottet vandret vi gjennom elegante ballrom med rosa vegger og gardiner som strakk seg fra gulv til tak. Vi så rustninger som har tilhørt både mennesker og hester, klær fra 1700-tallet, vakre kakkelovner, og noen av de mest dekorerte takene jeg har sett.

Store deler av interiøret var dessuten noe mer moderne, og det er kanskje ikke så rart. Slottet har blitt ødelagt og gjenreist gjennom mange kriger. Bare to-tre tårn og en vegg stod igjen etter første verdenskrig, og siden den gang har mye blitt gjort.

Det finnes mange rom og ganger under slottet i Mir, hvor lokale legender forteller at Radzivill-familien har gjemt deler av sine store rikdommer. En legende forteller at et gjenferd passer på denne skatten og skremmer bort de som kommer for nære. En annen legende forteller om en underjordisk gang som er så stor at en hestevogn trukket av tre hester kunne kjøre gjennom den, og så lang at den knytter sammen Mir-slottet med det i Nesvizh, og at det faktisk er der skatten befinner seg.

Guttene ble ferdige før meg, og jeg gikk derfor ut til parkeringsplassen for å lete etter dem. De var derimot ikke i bilen, som overraskende nok stod der vi forlot den. Der lå derimot Sergej og sov. Jeg gikk litt rundt på utsiden på leting etter dem, og fant de til slutt i en liten kro, hvor de satt og varmet seg.

– Sergej har forlatt oss igjen, sukket de nærmest i kor, før jeg fikk forsikret dem om at det ikke stemte.

De hadde ikke sett bilen da de kom ut fra slottet, og hadde bare antatt det verste. Siden de allerede hadde bestilt litt suppe og brød, delte vi på det før vi fant veien tilbake til Sergej og bilen i mørket.

Sergej kjørte oss litt rundt i Mir, blant annet rundt torget, hvor det både stod en gammel katolsk kirke, en ortodoks kirke og en jødisk synagoge. Mye for en liten landsby som Mir. Men kanskje ikke så mye for en by med et navn som betyr nettopp «fred».

– Det er mye peace her, sa Sergej, før han snudde bilen, og førte oss tilbake til Minsk.

Det gjorde at vi valgte å slutte fred med sjåføren, til tross for den dårlige starten på morgenen. Alt for julefreden, ikke sant?

Praktisk informasjon om turen til Mir og Nesvizh

Du kommer seg fra Minsk til Mir og Nesvizh med rutebuss. Det var likevel vanskelig å finne en måte å komme seg mellom de to byene på. Siden det var iskaldt og vinter, valgte jeg derfor å heller melde meg på en arrangert dagstur gjennom hostellet jeg bodde på, Trinity. Prisen ble 23 dollar pr. person siden vi var tre.

Ønsker du å slippe å kjøre hele veien tilbake til Minsk, og heller gjøre slottsbesøket komplett, kan du faktisk overnatte på Nesvizh slott. Hvor kult er ikke det? Drar jeg tilbake, skal jeg absolutt gjøre det neste gang.

Flere innlegg fra Hviterussland ligger her:

• Minireiseguide til Minsk
• Sære sights i Minsk

Kunne du tenke deg en tur til slottene i Mir og Nesvizh selv?