På telttur til Landegode

Utsikten fra Bodø er ganske flott i alle retninger, men en av de mest kjente motivene er mot nord. Rett ute i havet der ligger den sagnomsuste øya Landegode, hvor midnattssolen hviler på sommeren og byr på noen spektakulære kvelder og netter.

Det er derimot ikke så fryktelig mange som tar turen over til øya, selv om den ligger der bare 25 minutter unna med hurtigbåt. Jeg har vært der en gang tidligere, for mange, mange år siden – men bestemte i forrige uke at nå var tiden kommet på ny. Så jeg pakket teltet i sekken, tok med meg hunden og hoppet på båten.

Havet lå fullstendig blikkstille denne ettermiddagen, og lite minnet om det farlige farvannet som strekker seg herfra og over til Lofoten. Vestfjorden er beryktet for sin lunefulle karakter, og mang et skip har gått på grunn her. Det sies at navnet Landegode kommer fra det norrøne «landit góða» som betyr det gode landet. Et navn med stor kontrast til området som de sjøfarende gav øya for å ikke la det gå troll i ord. Ved å omtale stedet vennlig, håpet man at høyere makter skulle frakte dem trygt videre og forbi til tryggere farvann.

Fjelløya kommer stadig nærmere og i underkant av en halvtime senere blir jeg og hunden sluppet i land på Sør-Landego. Med sitt grønn-turkise vann, bratte fjellklipper, nordlandsbåter og røde naust, minner stedet meg i første omgang om Lofoten. Kanskje ikke så rart, øyriket ligger jo ikke så fryktelig langt unna.

Vi tusler mot den lille landsbyen på øya, Fenes, men finner et skilt hvor det står «Landego rundt» og følger dette vestover mellom noen hus før vi kommer til den hvite lille kirken. Stien er dårlig markert og vanskelig å følge, men jeg vet sånn ca. hvilken retning vi skal i, og hunden baner vei gjennom det høye gresset. Plutselig bykser en hare ut fra lyngen, og spretter videre inn i landskapet.

Etter en liten halvtime når vi endelig de første sandstrendene, og selv om det er lavvann, er det lett å se hvor flott dette området faktisk er. Kortvollan het stedet, men vi skulle videre helt til Korten. Her, på yttersiden av øya, skulle en av de flotteste strendene i området ligge. Så vi fortsatte å gå. Fjellet Landegodekjerringa på nesten 500 m, ruvet over stranden vi skulle til, så det var lett å se hvilken retning vi skulle.

Og plutselig dukket stranden opp, lang og nydelig, med en merkelig bergknaus i bakgrunn. Her var det hverken folk eller fe, så jeg slapp hunden løs og han utforsket stedet med fryd i blikket. Jeg fant fort en passende teltplass ved et gammelt bålsted, og lagde leir.

 

For middagen gikk vi litt rundt og utforsket området. Vestfjorden lå rett bak knausen jeg hadde satt opp teltet ved, og utsikten over til Lofoten var helt nydelig. Storhavet lå fortsatt stille som et speil. En havørn ble jaget av noen måser over oss, og kom ved et punkt nesten skummelt nært oss. Jeg trakk fram sjokoladen fra Cielo Melkebaren i Bodø som jeg hadde kjøpt tidligere på dagen. En lokal delikatesse kan man trygt si, den ene biten hadde smak av tørrfisk, mens de andre hadde smak av den lokale spesialiteten møsbrømlefse (som man burde smake dersom man besøker Salten, obligatorisk!). De smakte alle overraskende godt, og forsvant ganske fort.

Deretter var det tid for middag. Siden fiskestangen min knakk før jeg noensinne fikk sjanse til å bruke den, ble det kjøpt fisk som stod på menyen. Laks i kremet saus med pasta. All mat smaker jo ekstra godt også ute i det fri.

Mens vi satt på berget og nøt synet av midnattssolen senere på kvelden, dukket plutselig en oter opp i havkanten bortenfor oss, og skvatt fort ned i vannet igjen så fort den så oss. Hunden stod lenge å stirret etter skapningen som bare forsvant ned i vannet. Han bestemte seg også å ta et par turer ut i havet på stranden selv, og ble svært nysgjerrig da et par kajakkpadlere stoppet innom stranden en liten stund, før de fortsatte ut over Vestfjorden mot Væran (øyriket utenfor).

Morgenen etter hang tåken tung i fjellet bak oss, og morgensolen holdt seg unna. Det ble havregrøt til frokost, og deretter var det bare å pakke sammen og komme oss tilbake til hurtigbåtkaia på Fenes.

På grunn av jobb dagen etter vi ankom Landegode, måtte vi ta båten ganske tidlig tilbake, så det ble bare en kort tur denne gang. Likevel var det godt å tilbringe en kveld/natt ute i det fri, og ikke minst teste seg selv siden det var min første telttur alene. Det blir mange flere av de denne sommeren, så jeg håper virkelig at været spiller på lag. Det blir jo for det meste en staycation denne sommeren for min del, men det er jo nesten like gøy å utforske ukjente steder i nærmiljøet som det er å traske i ukjente steder ute i verden. Eller hva synes du?