Huashan – på kanten av et hellig fjell

Trappesteg etter trappesteg beveger man seg oppover og framover, og med hvert steg trenger man dypere inn i et landskap som er det nærmeste man kommer et kinesisk maleri. Det er kanskje en klisjé, men fjellet Huashan tar pusten fra deg. Bokstavelig talt.

Klokken er seks om morgenen og vi har allerede vært oppe to timer for å ikke gå glipp av et av feriens største høydepunkter. Helt siden vi fikk høre om dette stedet har det malt et vakkert bilde i vår fantasi. Det er helt stille, fuglene sover enda og bare et par kinesere deler øyeblikket med oss. Idet den røde skiven kjemper seg gjennom skydekket, dytter vekk mørket og setter startpunktet for en ny dag smiler vi til hverandre. Verkende bein og dirrende knær er snart glemt i det man overværer solens parade opp på himmelen fra fjellet Huashan.

Vi ankom fjellet med buss fra Xi’an dagen før, og valgte i motsetning til de mest spreke med lunger og bein av stål, å ikke gå de fire-fem timene opp til den første fjelltoppen, men heller ta taubanen. Det ble derimot klart rimelig raskt av har man ikke nerver av stål vil man slite i denne.

I det man setter seg inn i den lille metallboksen er det som man nærmest blir skutt oppover fjellsiden som en kanonkule i en faretruende fart. Menneskene der nede forsvinner før vi vet ordet av det og ti minutter senere befinner vi oss 1000 meter lenger opp på Huashans nordtopp. Enten man går eller tar taubanen har man en ting til felles, man ankommer fjelltoppen skjelven i beina.

Huashan er et av Kinas fem helligste fjell og har fått navnet sitt Hua, som betyr blomst, av den spesielle formen fjellets fem topper gir fjellet. På grunn av Huashans hellige status har pilegrimer valfartet til dit i flere hundre år, og det finnes totalt rundt 100 tempelbygninger og religiøse huler spredt rundt på fjellet. Det finnes også et par gjestehus og flere små boder som selger mat og forfriskninger. Prisene er ganske stive for å være Kina, men det har sin grunn. Blir man forbiløpt opp fjellskråningen av en gammel kar med matsekker på ryggen på størrelse med elefanter, skjønner man hvorfor.

– Dette er kanskje ikke noe vi forteller mamma om? Fniser vi nervøst til hverandre. Fjellet er ikke bare kjent for å være blant de helligste, men også for å være blant de bratteste og farligste å bestige og bevege seg rundt på. Her bør de som er redde for høyder holde seg hjemme. Selv om man jukser og tar taubanen opp i stedet for å gå, er ikke turen over enda. De andre toppene nås bare til fots, og høydeforskjellen fra taubanens endepunkt på nordtoppen til fjellets høyeste punkt, sørtoppen, er på nesten tusen meter. Man beveger seg fram på smale stier og bratte trappesteg hugd inn i fjellet. Det er stup på over tusen meter på en eller begge sider til alle tider. Her gjelder det å holde seg fast!

På dette fjellet får også begrepet ”å gå planken” en helt ny betydning. De aller modigste og vågale kan prøve seg på en gangvei laget av to smale planker i bredden langs en vertikal fjellside. Tråkker man feil her er neste stopp dalbunnen nesten to tusen meter lenger ned. Plankestiens mål er et lite tempel innhugget i fjellveggen, men for de fleste er nok det faktiske målet å teste sine grenser og kanskje ha noe å skryte hjem om. Nå til dags er man i alle fall sikret med en sele, selv om fjellets religiøse munker slenger seg langs fjellveggen uten verken seler eller bekymringer.

For de mindre adrenalinsøkende finnes det andre gjøremål på fjellet. Man kan for eksempel studere de utallige hengelåsene som befinner seg overalt på Huashan. Flere tusen hengelåser. Sammen med røde bånd som blåser i vinden skaper de en vakker kontrast til den hvite bergveggen og den sparsomme grønne vegetasjonen. – I mange år har kjærestepar fått inngravert sine navn på hengelåser som de låser fast forskjellige steder på fjellet, forteller Kinesiske Ming meg. – Denne låsen skal så symbolisere deres kjærlighet til hverandre og at de skal være sammen for alltid. Skulle de mot alle odds engang gå fra hverandre, er det ikke offisielt før de har kommet tilbake til fjellet for å låse opp låsen og fjerne den. Her snakker man virkelig om å jobbe hardt for et forhold.

Vi synes også vi jobber hardt. Å bestige Huashan er ingen lek. Sørtoppen er med sine 2,160 meter fjellets høyeste punkt og gir en fantastisk utsikt over hele fjellet. Sikkert over hele området rundt også, men det er skjult av skyer denne dagen. Dog, med skyene under oss og solens stråler i ansiktet føles det ut som vi står på himmelens tak. Ikke rart fjellet er hellig, utsikten herfra vil frelse de fleste.

Vi lukker øynene, og tar et dypt åndedrag. Luften er frisk og ren i stor motsetning til Xi’an, og det føles ut som man er tusenvis av mil fra sivilisasjonen. Men når vi åpner øynene er vi dessverre ikke alene, langt flere turister har fått øynene opp for dette unike stedet de senere årene. Likevel er ikke fjellet så veldig kjent utenfor landets grenser og de fleste turistene er derfor kinesiske. – Hadde jeg bare visst ville jeg ha reist utenom sesongen for å kunne hatt større deler av fjellet for meg selv, forteller en turist. – Dessuten ville man da ha sluppet denne heten, skyter en annen inn leende og tørker svetten av pannen.

Etter å ha kjempet oss videre til østtoppen i tid for solnedgangen, møter vi to dansker og en svensk jente. Etter å ha bodd et år i Kina er de nå på reisefot for å oppleve resten av landet før hjemreise til Skandinavia. – Dette stedet er noe av det mest utrolige vi har opplevd i hele Kina, mener de. Vi ser oss rundt og kan ikke noe annet enn å være enige. Små furutrær klamrer seg til fjellsidene, kinesiske tegn er risset inn i bergveggene og fjellet skinner hvitt i solens glans.

Sammen går vi til østtoppens gjestehus for å finne et rom for natten. Det er nemlig på østtoppen man skal være for å se soloppgangen har vi hørt, ganske logisk egentlig. Vi får først utdelt et rom, så et annet, og så blir vi fortalt på kinesisk at vi må tilbake til det første rommet. Vertskapet har tydeligvis store beslutningsproblemer, men vi sier oss fornøyd med det enkle lille 8-sengsrommet. Jeg kan ikke hjelpe å fundere på hvem som engang i tiden klatret opp fjellsiden med sengene våre på ryggen, for ikke å snakke om selve materialet til gjestehuset. Kineserne er kanskje små, men styrke og utholdenhet har de i bøttevis.

Serveringen i gjestehusets lille restaurant har stoppet for kvelden og dermed blir det til at vi slår oss ned med noen trøtte kinesiske turister som har okkupert restauranten, og slurper i oss en pakke nudler før sengs. – Hvor kommer dere fra? Spør den ene kokken på gjestehuset som slapper av ute i månelyset etter jobb. – Har dere penger derfra? Og visst har vi det. Han samler på utenlandsk valuta, og insisterer på å betale oss tilbake for tjuekroningen i kinesiske yuan. – Jeg har ikke penger til å reise selv, og samler derfor heller på utenlandske penger for å ha noe handfast å drømme meg bort til fjerne destinasjoner med.

Under den utrolige stjernehimmelen denne kvelden på et hellig fjell midt i Kina, er det vanskelig å tro at noen faktisk ønsker seg et annet sted.