På jakt etter drager i Komodo Nasjonalpark

Jeg sitter i en liten fiskebåt sammen med tre indonesiske turister og to franske, samt mannskapet på to. Vi er på vei mot noen avsidesliggende og svært spennende øyer. De eneste øyene i verden hvor man finner verdens største reptil. Den gjenglemte dinosauren. The Komodo Dragon, eller komodovaranen på godt norsk.

Vi seiler forbi utallige øyer, fiskebåter og paradisstrender på ferden vår mot en av de fem øyene i verden hvor disse «dragene» befinner seg. Det er nesten som jeg hører musikken fra Jurassic Park i hodet. Alle disse øyene befinner seg i Komodo Nasjonalpark, utenfor den større øya Flores i Indonesia, og vi skal til en av dem som ligger nærmest landsbyen Labuan Bajo, hvor ferden startet fra denne morgenen.

Vi når land, og begynner ferden innover på Rinca Island. Alle må betale en sum for å komme inn i parken, samt leie guide, og signere bort rettighetene til livet sitt… Neida. Men da jeg så at guidene på øya bare hadde pinner med seg for å holde dyrene unna, ble jeg både noe beroliget og mer nervøs. Tanker som «Hvordan i all verden skal en pinne holde beistene unna?» og «Da kan de jo ikke være så store?» gikk på omgang i hodet mitt. Da vi så den første varanen skjønte jeg med en gang at dette ikke var småtterier.

Disse svære beistene kan bli over tre meter lange, veie opptil 90 kilo, og svelger lett enkelte av ofrene sine hele. De kan virkelig kalles øglenes konge. De kan løpe i nesten 20 kilometer i timen og svømme ned til 3-4 meter. Tennene er dekket av gift, og et bitt kan være dødelig. Når offeret først er død, hakker varanen det opp med tennene og svelger bitene hele.

Og guiden gikk rundt med en… pinne?!

Det eneste som for eksempel ligger igjen av en svær bøffel er hodeskallen. Sikkert fordi komodovaranen ikke har spesielt lyst til å sette fast de store hornene i halsen. Dessuten har de svært god luktesans, såpass godt at de kan lukte et bytte som er hele 9 km unna. Og dersom man er kvinne og har mensen, så får man i teorien ikke lov å sette bein på øya…

– Since the late 70s almost 40 people have been killed here. Including a Swiss tourist. He wandered off from the group in the forest. They never found his body, only his sunglasses and camera on the ground, forteller guiden sørgmodig.

– But don’t worry, I’ll take care of you, sier han mens han blunker og ser på meg med et smil rundt munnen.

På grunn av den intense varmen forteller guiden at de fleste varanene bare ligger og slapper av. De er mest aktive på de kjøligere tidene på døgnet. Likevel ser vi et par mindre varaner ute og går. De bor som oftest i trærne til de er et par år gamle, for å slippe å bli spist (av sine artsfrender), men når de voksne ligger og døser i varmen, tør de å komme ned og se seg om. Ja, varanene er faktisk kannibaler også. Ikke rart de er utrydningstruet.

De ser kanskje ikke så skumle ut der de ligger og døser, men plutselig hører jeg et merkelig brøl før jeg ser tre av disse megaøglene bykse sammen i et slagsmål like foran meg. To stykker slenger seg over en av de andre, og i samme øyeblikk hopper guiden foran framfor meg og slår pinnen i bakken. Det ser ikke ut til å påvirke slagsmålet noe særlig, men de holdt seg unna oss, så det var jo godt å vite at pinnen «funket».

Disse store reptilene har muligens vært inspirasjonen til østens dragelengender, og det ser i grunn litt ut som de puster ut ild og flammer når den lange, lyse tungen med to tupper raskt stikkes ut av munnen. Til tross for legendene , var det ikke før i 1910 at dyrene ble kjent for vestens forskere. Etter den tid har flere blitt hentet fra øya og plassert i dyrehager rundt om i verden. Det har der vist seg at dyrene faktisk kan bli enda større i fangenskap. Godt over 100 kg!

Vi går opp til et utsiktspunkt, forbi trær med aper hengende i, hvor vi kan se ut i skjærgården og innover i terrenget på den store øya. Det står noen bøffel i det fjerne, og en liten hjort lusker rundt i skogen i trygg avstand fra de sovende øglene. I tillegg til oss dukker det opp en skoleklasse fra Flores, som svært gjerne vil være med på bildene våre.

– Are you scared of the dragons too? Fniser jentene til oss.

Etter et par timer på øya, er det dessverre tid til å forlate. Varmen midt på dagen er mildt sagt intens, og vi gleder oss til å kjenne sjøluften i håret og finne et sted å parkere båten for å bade og snorkle litt. Første stopp er flotte Pembe Beach. Fargerike fisker svømmer rundt nesten enda mer fargerike koraller i det turkise havet. Det er flott å se på, men havet er så varmt at særlig nedkjølet fra varmen blir man ikke.

Siste stopp for dagen er Kelor Island. Her kan man klatre opp på en åsrygg for å få en bedre oversikt over øya og øyriket rundt. Kritthvite strender omringet av lyseblått hav, det er nesten som man tror man befinner seg inni et postkort.

Et postkort hvor blodtørstige kjempeøgler befinner seg i kulissene…

Solen synker lenger ned på himmelen, og det begynner å bli tid for å forlate dette spennende øyriket. Båten seiler oss sakte, men sikkert tilbake til Labuan Bajo. Nå har sikkert dragene kviknet til borte på øyene, og kommet seg ut på jakt etter sitt neste måltid. Kanskje greit vi forlot når vi gjorde?

Informasjon om å komme seg til Komodo-øyene

Den enkleste måten er å ta fly fra Bali direkte til Labuan Bajo. Det tar ca. 1,5 time og jeg betalte bare 1000kr tur/retur med Wings Air. Garuda Air flyr også, dersom man ikke har lyst å fly med et flyselskap som er svartelistet av EU. 😉 Jeg hadde dessverre bare tid til en dagstur ut til øyriket, men man kan også dra på 2-3 dagersturer hvor man overnatter på båten og besøker flere øyer. Jeg bestilte dagsturen fra en av de mange utsalgsbodene i Labuan Bajo, og betalte ca. 300-400 kroner inkludert lunsj og snorkleutstyr.

Kunne du tenkt deg en tur til Komodo-øyene?