På dagstur til Tsjernobyl

Det er natt til 26. april 1986.

Reaktor fire ved atomkraftverket i Tsjernobyl har akkurat eksplodert etter at en rutinemessig test gikk feil.

I byen Pripyat, bare noen få kilometer unna, bor det nesten 50,000 mennesker. De ligger og sover, og aner fred og ingen fare.

Neste morgen går foreldre på jobb, mens barn og ungdom blir sent til skole og barnehage. De fleste barna gleder seg nok til første mai-feiringen hvor byens nye fornøyelsespark skal åpne. Dagen utfolder seg som vanlig i Pripyat. Bak kulissene er saken en annen. Ingen vet at radioaktivitet tilsvarende flere hundre Hiroshima-atombomber sprer seg over området og blir ført videre nordover med vinden.

Etter at par dager begynner Sverige å måle store avvik i radioaktivitetsmålingene deres. De vet derimot at det ikke har vært noen ulykker eller utslipp der til lands. Nabolandene begynner også å merke endringer. Til slutt slippes nyheten fra Sovjetunionen om at det har skjedd en ulykke i Tsjernobyl.

Mengden radioaktivitet innbyggerne i Pripyat blir utsatt for, vil være dødelig i løpet av fire dager. Først dag tre etter ulykken kommer beskjeden om at alle byens innbyggere skal evakueres. Over 1000 busser ankommer byen for å frakte innbyggerne ut. De får beskjed om å legge igjen eiendelene. De skal jo tross alt få returnere hjem etter noen dager.

Men det skjedde aldri.

I dag, 30 år etter ulykken, ligger Pripyat som en forlatt ruin omhyllet av skog. Naturen har tatt over denne engang store og livlige byen i nordlige Ukraina. I dag er det ingen som bor her, men ofte kan man høre hovene av villhester på den oppbrutte betongen. Rever bruker de falleferdige bygningene som gjemmested, og i stedet for lydene av biler, barn og mennesker – er det bare fuglekvitter som lager ekko i de forlatte gatene.

Pariserhjulet i fornøyelsesparken, som aldri fikk bli brukt, står som et symbolsk minnesmerke i byen, der det troner over de høye trærne som holder på å omslutte det.

Jeg er på guidet tur til den ubeboelige 10 km-sonen i Tsjernobyl med selskapet SoloEast (områdene nærmest ulykkesstedet). Vi er bare 8 stykker i gruppen denne onsdagsmorgenen, men guiden forteller at på lørdag er hele 60 stykker påmeldt – bare fra deres selskap.

– Dere er heldige, forteller Igor, det er lettere å få inntrykket av et forlatt område når man er så få, enn når nesten hundre stykker løper rundt i hælene på hverandre.

For å komme inn i 10 km-sonen må man ha spesialtillatelse, og man må gjennom flere checkpoints for å sjekke at papirene er i orden. Første stopp for dagen etter den to timer lange kjøreturen fra Kyiv, er selve byen Tsjernobyl. Byen ligger innenfor 30 km-sonen, men likevel bor og jobber det overraskende nok ganske mange mennesker her nå til dags. Selv om gatene er relativt tomme for en russisk by å være, virker den langt fra forlatt. Vi besøker flere minnesmerker for ulykken. Det ene minnesmerket viser de over hundre landsbyene i en 30 km-radius fra atomkraftverket som måtte tvangsevakueres i etterkant av ulykken. Vi besøker en gammel barnehage hvor forlatte dukker fortsatt ligger i sengene og venter på sine eiere, og hvor bakken utenfor får geigertelleren til å pipe uavbrutt. Vi tar også omveien til den enorme, og tidligere svært hemmelige, «Woodpecker»-radaren. I dag står den igjen som et forlatt gigantisk rustent skjelett av en struktur midt inne i skogen.

Jeg kjenner plutselig at det stikker i brystet. Jeg klapper til, og en halvdød blodig mygg blir hengende fast i håndflaten. Hjelpes, en radioaktiv mygg kanskje?

– Nå blir du kanskje en mutant! Igor ler hjertelig.

Vi ankommer så Pripyat. Spøkelsesbyen.

Det er vanskelig å forstå at vi befinner oss på torget til en by med engang 50,000 innbyggere. Naturen har tatt fullstendig over. Over trærne skimter jeg høyblokker, skallet av en en restaurant, et kulturhus og et hotell. Vi går tvers over byens fotballbane, som nå ligner mer på en jungel, og til de gamle tribunene. Fra første rad har man en utmerket utsikt rett inn i det store forfallet.

Bak trærne finner vi fram til den gamle skolebygningen. Dørene er for lengst borte, vinduene er knust og det drypper vann ned fra etasjen over. Det ser nesten ut som bygningen er herjet av en tornado. I ett av undervisningsrommene i første etasje ligger det gassmasker strødd ut over gulvet. Noen henger ned fra taket. En gammel tv står henslengt på en pult. Et par skolebøker som viser lykkelige, lekende barn, ligger åpne.

Jeg vandrer opp i andre etasje. Egentlig er det ulovlig å gå inn i disse bygningene, men guidene tar lett på forbudet. Mange av bygningene er likevel er allerede rast sammen, og det er neppe lenge til resten også gjør det. Manglende vedlikehold har satt sine spor. Gangene er mørke, og alle dørene står mer eller mindre åpne. Stoler og bøker ligger slengt på gulvet. Det er fortsatt skrift på enkelte av tavlene. En bukk står midt på gulvet i den gamle gymsalen. Ingen har hoppet fra det gamle stupebrettet på mange tiår. Tomheten og mørket får det til å gå kaldt oppover ryggen på meg.

Vi avslutter dagen ved stedet hvor det hele skjedde. Reaktor fire.

Solen skinner fra blå himmel. En gjeng asiatiske turister står foran minnesmerket for ulykken og får bildene deres tatt med reaktoren i bakgrunnen. Et par arbeidere i uniform står og prater lattermildt med hverandre foran en gammel minibuss. Situasjonen virker lett og ledig. Likevel er det til å ta og føle på at vi bare befinner oss noen hundre meter unna åstedet for den verste atomkraftulykken i verdenshistorien.

En gigantisk betongsarkofag dekker reaktoren for å holde utslippene av radioaktivitet under kontroll. En ny og bedre konstruksjon som skal erstatte betongsarkofagen er snart ferdig, lang tid på overtid, og skal snart flyttes på plass. Man tror kanskje området er forlatt, men saken er at fortsatt jobber et par tusen mennesker her med å holde alt under kontroll. Det er faktisk også flere mennesker, spesielt eldre, som har valgt å flytte tilbake til de tvangsevakuerte landsbyene til tross for at de fortsatt regnes som ubeboelige og ulovlige å bosette seg i. Enten har de ikke skjønt faren de utsetter seg selv for, eller så er muligheten til å bo resten av livet sitt i huset hvor man har vokst opp og levd både gode og vonde dager viktigere enn sykdom og ensomhet.

Menneskene, og dyrene, som har valgt å trosse den radioaktive faren Tsjernobyl-området byr på var kanskje den største overraskelsen på dagsturen. Det er utrolig hva tiden kan gjøre, både fra og til. Snart dyttes den store nye sarkofagen på plass over reaktor fire, og vil gjøre området tryggere enn hva det har vært på 30 år.

Ryktene sier at området skal åpnes enda mer for allmennheten i årene som kommer. Tør du besøke?

Fakta om Tsjernobyl og dagsutflukten

Jeg brukte som nevnt selskapet SoloEast Travel for denne utflukten til Tsjernobyl. Jeg betalte 136 dollar (med transport, lunsj, og alt inkludert), men man kan også få billettene ned i 99 dollar avhengig av når man reiser og hvor tidlig man bestiller. På vei til Tsjernobyl får man informasjon om stedet og dagen foran deg, og muligheten til å se en veldig interessant dokumentarfilm om ulykken og stedet.

Du lurer kanskje på om det er trygt å dra til Tsjernobyl? Området er fortsatt preget av forhøyede strålingsnivåer, men såpass korte opphold i området som man har på en dagstur skal være uten helserisiko. Man utsettes for eksempel for mer stråling på en langdistanseflytur enn hva man gjør på en dagstur til Tsjernobyl. Man sjekkes også to ganger for stråling før man reiser ut av området, og det anbefales dessuten at man ikke tar på bakken eller vegetasjon i området, da denne kan ha forhøyede strålingsnivåer. Du kan heller ikke gå i t-skjorte eller shorts. Du må ha lange bukser, tette sko og lange ermer for å slippe inn i området. Mer informasjon om sikkerheten og forhåndsreglene vil du få fra selskapet du drar på dagsturen med.