Vi forlot Urosøyene til fordel for et par øyer lenger ut i Titicacasjøen, nemlig Amantani og Taquille. Vi dro til førstnevnte først, for det var nemlig denne øya vi skulle overnatte på hos en lokal familie. Båtturen ut til øya tok i overkant av to timer, og de som ble lett sjøsyke satt utendørs. Det var en del bevegelse i båten! Selv om sjøen inneholder svært lite salt, luktet den som hav, og det føltes nesten som om vi var hjemme. Til tross for at vi befant oss på andre siden av jordkloden, nedenfor ekvator og hele 3,800 meter over havoverflaten, haha.
Da vi ankom øya stod det en gruppe fargerike kvinner på kaien og ventet på oss. Vi ble fordelt til hver vår «mama» som skal ta vare på oss i løpet av det neste døgnet. Vi fikk en av de yngste mamaene, og fulgte etter henne til huset hennes. I forhold til mange andre hadde vi kort vei hjem, vi bodde rett ved havet! Det var litt sært i begynnelsen, spesielt siden vi snakker såpass lite spansk, og hun og familien snakket null engelsk, og har et annet morsmål enn spansk. Men vi klarte å kommunisere det aller viktigste, hehe.
Rommet vårt var stort og hadde «havutsikt»! Not bad. Vi hengte opp det norske flaggen siden det var 17. mai! Slikt må jo feires til tross for at man befinner seg langt hjemmefra.
Før lunsjen gikk vi litt rundt i nærområdet, og så ble vi vinket inn for mat. Vi fikk quinoasuppe først, og deretter stekt ost (nesten som halloumi) med to forskjellige potettyper (av de 4000 som de har her til lands) og litt grønnsaker. De spiser bare kjøtt på øya på spesielle anledninger. Spesielt å sitte i det lille sparsommelige kjøkkenet og se mamaen vår lage mat. Vi fant ut at hun har tre barn, en eldre gutt, ei jente på ca. 12 år og en yngre gutt. Før i tiden fikk de mange barn, men nå har de fleste ikke råd til å få flere barn enn 2-3.
Etter lunsj var det tid for en hike med gruppen vår, og lillejenta i familien fulgte oss opp til møteplassen etter en liten sightseeingrunde til plazaen. Før hiken fikk vi utdelt hver vår kvist med «munja» fra guiden. En plante som visstnok gjør pustekapasiteten bedre dersom man gnir den mellom hendene og lukter det inn. Digger den planten altså (samt vår elskede kokablader). Vi gikk samlet opp til Pachatata-tempelet på toppen av øya, og gikk så deretter 3 runder mot klokken rundt tempelet for bedre energi og helse. Vi «ofret» også en liten stein til tempelet for å kunne få et ønske oppfylt. Susanne og jeg bestemte oss så for å gå videre til Pachamamatempelet litt lenger bort på øya. Flott utsikt, men ganske kaldt.
Tilbake nede ved huset var det snart tid for middag, og vi spiste oss nesten ihjel på suppe, pasta, tomatsaus og egg. Vil ikke skuffe mamaen vår ved å ikke spise opp alt liksom! På kvelden skulle det være fest for oss turister, men vi valgte å stå over da vi var slitne, veien opp til feststedet var langt unna og det regnet, lynte og tordnet (det braket skikkelig) utenfor.
Neste morgen våket vi opp til frokost kl. 7, pannekaker! Det var ikke lite mat i dette huset i alle fall, vi var fortsatt mette fra dagen før. Vi tok så bilder med mamaen vår, før hun fulgte oss til resten av gruppa og vi forlot øya.
Ca. 1 time senere befant vi oss på neste øy – Taquille. Her gikk vi i ca. 45 minutt til vi kom til øyas plaza. Det minnet meg om en eller annen grunn et siciliansk torg fra 30-tallet..Haha. Stort, øde og fullt av små barn som lekte sammen. Etter hvert fyltes det mer og mer opp av turister og lokale. Vi gikk så til et lite sted med flott utsikt over sjøen hvor vi skulle spise lunsj.
Der fikk vi en innføring i øylivet og de forskjellige skikkene til øyboerne. Det bor ca. 2,500 stykk der i 4 forskjellige communities. De er veldig konkrete, det er enten ja eller nei, trist eller glad, positive eller negative. Det finnes ingen mellomting. Når ungdommen er gifteklare samles de på torget, og guttene går rundt til jentene og spør om de vil gifte seg med dem. Jentene må så svare ja eller nei, uten betenkningstid. Guttene bærer forskjellige luer ettersom de er barn, single, eller gifte. I tillegg finnes det 25 autoritære på øya (det finnes ikke politi etc der) som passer på. Disse må være gifte menn, og tittelen rullerer hvert år.
Kvinnene bærer et svart sjal, med fire pompomps (en i hver ende) og de har forskjellige farger inni seg på de ulike sidene. Den ene siden betyr ja, mens den andre betyr nei. Når de blir spurt om giftemål viser de da den pompomen som representerer svaret deres! Når de er blitt forlovet lager kvinnene et bredt belte til mannen deres, og inkluderer noe av sitt eget hår sammen med saueulla. Utrolig fascinerende system. Og ja forresten, de lager også såpe/sjampoo av en plante! Sykt å se på.
Deretter var det tid for å bevege seg tilbake til båten vår og fastlandet. Vi gikk på tvers av Taquille og ned 500 trappetrinn og gjennom flere solporter for å komme oss dit. En fantastisk nydelig øy, med mange nydelige ansikter og vennlige smil.
Hasta luego!
