Over de fordømte fjellene til Theth

Nord i Albania ligger De albanske alper, eller De fordømte fjellene, som området så fint kalles på albansk. Et vakkert område best utforsket til fots, ikke minst over fjellet fra Valbona til den lille landsbyen, Theth – eller Thethi som den kalles lokalt.

– Det er fortsatt mye snø i fjellene.

Erenik er født og oppvokst i Valbona, og har jobbet som turguide i mange år. Han vet derfor godt hva han snakker om.

– Hesteguidene har tatt saken i egne hender og måket fram stier i snøen, så det er likevel mulig å gå der. De er avhengige av inntektene bagasjetransporten gir, og snøen kom sent i år.

Jeg og en liten gruppe tyskere står i ring og hører på Erenik snakke. Vi har alle overnattet på Villa Dini, som Erenik driver sammen med familien i den vakre Valbona-dalen. Men nå er vi alle klare for tur, og venter spent på transporten vår.

Den ankommer tidsnok, og vi hopper alle inn i en sliten, gammel Mercedes-Benz, og stålsetter oss for den humpete kjøreturen gjennom elveleiet til startpunktet for vandreturen over til Theth.

På vei over fjellet

Det er som en befrielse når bilen endelig stopper, og vi kan komme oss ut i naturen. Jeg trives bedre på beina enn på hjul i omgivelser som dette. Jeg sier god tur til tyskerne som retter ut gåstavene og gjør siste finpussen på pakkingen, slenger sekken på ryggen, og begynner vandringen opp mellom de tradisjonsrike gårdene her i Rugram.

Været er helt perfekt denne maidagen. Solen skinner, små skydotter henger fast i fjelltoppene, og det er akkurat passe varmt. Vårblomstrene viser seg fram i grøftekanten og kyr står og rauter innenfor gjerdene. Ellers er det stillheten som råder… og muligens pesingen fra meg mens jeg sakte, men sikkert beveger meg oppover på bratte stier.

I et område hvor trær har veltet over av vinterens snømengder, dukker det plutselig opp en liten slange på stien foran meg. Jeg hopper til siden akkurat tidsnok for å slippe nærkontakt, og forsøker å fotografere den sky skapningen før den fortsetter videre inn under trærne.

Plutselig dukker det opp skilt til Somoni’s Café. Her står en gjeng menn og arbeider med å ferdigstille et tak før sommeren (og vandrerne) kommer for fullt. Jeg hilser på dem, fyller friskt og klart vann i den sildrende bekken, og fortsetter videre opp mot passet. Luften begynner å bli noe kjøligere, og det er ikke lenge før jeg plutselig går på snø.

Nesten på toppen ankommer jeg området som hesteførerne har måkket ut for hånd. Fjellsiden er nærmest vertikal her, og det er derfor ganske nervepirrende å forflytte seg framover i joggesko på den sleipe snøen. Jeg lider heldigvis ikke av høydeskrekk, men blir likevel litt skjelven i beina. Heldigvis går det bra, og ikke mange minuttene senere befinner jeg meg på fjellpasset 1815 moh mellom de to dalene.

Det sitter et par stykker der allerede, så jeg fortsetter videre opp på en liten høyde med enda bedre utsikt. Her setter jeg meg ned og finner fram lunsjen som jeg pakket med meg fra Villa Dini. Egg, tomat, agurk, ost og brød.

Nesten framme… eller?

Etter hele to timer der oppe (!), begynner jeg endelig på ferden ned på den andre siden. Stien består av en del løsmasse, så jeg føler til tider at jeg sklir mer enn jeg går. Jeg finner heldigvis en stokk som hjelper meg ned de mest utfordrende partiene. Jeg går gjennom vakre, frodige skoger, hvor lokale har risset inn navnene sine i barken på trærne helt siden 80-tallet, og finner flere små bekker hvor jeg kan fylle vann.

Ved et punkt ser jeg Theth lang der nede, og fortsetter nedover med godt mot. Været som startet så bra denne morgenen, har fort utviklet seg i en noe dårligere retning. Det har skyet over, det regner sporadisk og det tordner noe fælt i det fjerne. Jeg (og knærne mine) er derfor glad når jeg endelig kommer ned på flat mark.

Vel nede er det derimot noe uklart hvilken vei jeg skal fortsette videre. Til høyre eller venstre? Jeg forsøker å se på kartet på telefonen min, men dekningen er dårlig og jeg får ikke opp navnene på bosetningene i området. Noe skilt ser jeg heller ikke.

Jeg tar avgjørelsen om å fortsette til høyre. Jeg mente jo ha lest at landsbyen skal ligge innerst i en dal, og hadde sett en del hus ligge i den retningen på vei ned fra fjellet.

Jeg passerer flere gårder, men ingen er ute i det dårlige været. Etter en halvtimes gåing ser jeg endelig den tette bebyggelsen jeg mener må være Theth, men først må jeg komme meg over den fullstendig oversvømte elva. Det krever litt hopping og spretting, men til slutt er jeg over. Inne i en hage møter jeg en kvinne i rødt som presenterer seg som Maria. Hun er på vei ut med de tre kyrne sine på beite.

– Hotel? Spør hun meg med et smil.

Jeg forteller at jeg allerede har overnatting, men at jeg ikke helt vet hvor gjestehuset ligger.

– Thethi? Spør Maria mens hun ser litt overrasket ut. Deretter peker hun nedover dalen, og holder opp to fingre for å symbolisere at det nok tar 20 minutter å komme seg dit.

Jeg har altså gått feil vei.

Supert, Renate. Helt supert.

Jeg takker for hjelpen, og må bare snu. Jeg spretter på nytt fra stein til stein for å komme meg over elven, og fortsetter tilbake nedover grusveien jeg kom. Heldigvis har regnet stoppet, og gjør vandringen litt mer behagelig.

Beina er slitne, men området er såpass vakkert at jeg klarer nogenlunde å distrahere meg selv. Det kommer en liten flokk hunder logrende mot meg som holder følge et stund, og en hest kommer løpende i full firsprang mot meg over et jorde. Steingjerdene er fulle av roser og andre blomster, og elven renner i full styrke nedover gjennom dalen.

Det tar en del lenger en tyve minutter å ankomme Villa Gjecaj hvor jeg skal overnatte. Underveis møter jeg to tyske jenter som jeg ankom Valbona med dagen før. De hadde også gått feil vei, og satt og ventet på skyss for å komme seg lenger opp i dalen. Ikke så lett å finne fram uten kart, GPS eller skilt altså.

Gjestehuset viser seg å være et koselig sted. Jeg blir møtt av svigerdatteren i huset, som tar meg opp til rommet mitt i andre etasje. Det er deilig å endelig komme fram, og veldig gøy å oppdage at gjennom de blomsterdekorerte gardinene har jeg utsikt ned til landsbyen, tårnet og den berømte kirken i Theth.

Til middag ber jeg kelneren Nino om å overraske meg, siden stedet ikke har noe fast meny. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å ta noen store avgjørelser selv. Det er en gledelig overraskelse at et glass vin bare koster 200 lek, eller omtrent 15 kroner. Snart dukker også en yoghurtsuppe, salat, brød og en albansk hjemmelaget pai med ost og spinat på bordet. Det er mye mat, men heldigvis ikke for tung kost. Mens jeg spiser sitter bestefar Gjecaj i huset litt lenger bort og ser på en albansk såpeserie på TV.

Enda en gledelig overraskelse er at totalen ikke kommer på mer enn 850 lek, eller 65 kroner totalt for alt. Albania altså, jeg digger deg.

Kirker, tårn og fossefall i Theth

Neste morgen våkner jeg av hanegal og bestefar i huset som hugger ved i hagen. Solen skinner igjen, og frokostbordet bugner av godsaker. Blant annet hjemmelaget brød, grønnsaker fra hagen og fikensyltetøy laget av mor i huset. Det er deilig å kunne spise frokost ute, i en hage full av blomstrende blå iris.

Etterpå pakker jeg dagstursekken, og gjør meg klar for å utforske landsbyen. Jeg går først innom den eneste lille kiosken i området og handler litt proviant for dagen. En croissant, kjeks og en liten sjokolade til bare 160 lek. Derfra er det ca. 1 km ned langs en grusvei til «sentrum» av landsbyen.

Jeg går en stund langs elven, før en sti tar meg opp til bebyggelsen og den gamle, katolske steinkirken. Det sies at dalen ble bosatt av kristne for rundt 300-400 år siden som ville være i fred for å utøve sin religion, i et område stort sett preget av islam. En unggutt sitter på kirketrappen og holder et halvt øye med sauene og hestene som gresser der. Enn så lenge har jeg ikke truffet noen andre turister, men snart dukker den tyske gruppen fra i går opp. Etter å ha pratet litt om gårdagen, vandrer de videre, mens jeg fortsetter til landsbyens isolasjons-tårn.

Dette området, og store deler av det albanske høylandet, var i mange hundre år preget av såkalte blood feuds, hvor familier drepte hverandre i hevnaksjoner for tidligere drap begått mot hverandre. En slags evigvarende sirkel av hevn. Samme type hevnaksjoner og tårn preget også Svaneti-regionen i Georgia, som jeg besøkte for noen år siden.

Tårnet ble reist for flere hundre år siden, og har siden den gang visstnok vært med på å stoppe hele 300 konflikter som har oppstått mellom dalens innbyggere. Dersom en mann drepte en annen, hadde han rett til å få hjelp av landsbyens eldre. Den eldre hadde ansvaret for landsbyens tårn, og fungerte som advokat og dommer i «blod-konfliktene». Mens dommeren gjorde sine egne avhør og undersøkelser av saken, ble den anklagde låst inne i tårnet i 15 dager. Her ville han være trygg for hevn mens saken hans ble undersøkt.

Det koster 150 lek å komme inn i tårnet, og det er barnebarnet til den siste dommeren som tar vare på tårnet i dag. Han går kledd i tradisjonelle klær, og forteller om stedets historie før han tar fram et gressblad og spiller en melodi for meg og et barnepar fra Romania som besøker tårnet samtidig.

– Tradisjonelt instrument! Sier han, og ler når han er ferdig.

Etter tårnbesøket fortsetter jeg ferden videre ned i dalen. Neste stopp er fossefallet Grunas, med en imponerende fallhøyde på omtrent 30 meter. Det tar meg kanskje en halvtime opp dit, og underveis møter jeg en gammel kone med en stor flokk geiter på slep. Jeg kjøper også drikke fra en gård med en flott stor hage underveis, og slapper litt av i skyggen under trærne.

Jeg går videre og ender opp et sted hvor den brede elven blir til en smal canyon med turkis vann, men på grunn av vegetasjonen er det litt vanskelig å finne et sted med god nok utsikt. På vei tilbake til landsbyen følger jeg elven opp igjen fra den andre elvebanken. Nok en gang åpnet plutselig himmelen sine sluser, og jeg må fortsette tilbake til gjestehuset i et forrykende regnvær.

Denne kvelden bestiller jeg lammeragu til middag, som viser seg å være utrolig godt. Også i dag må jeg sitte inne på grunn av regnet. Strømmen kommer og går, og familien løper frustrerte rundt for å forsøke å få all maten klar i mørket.

Neste dag tilbringer jeg stort sett i og rundt gjestehuset før ferden skal gå tilbake til Skhoder på ettermiddagen. Jeg snakker en del med kelneren Nino, som har fri nå på formiddagen. Han forteller at han ikke er helt fornøyd med stedets isolerte karakter, og drømmer heller om å følge i broren eller søsterens fotspor og skaffe seg jobb i Italia eller England.

– Det er vanskelig å skaffe visum, men det er nesten vanskeligere å skaffe en god jobb her i Albania, forteller han.

Theth virker kanskje idyllisk nå på sommeren, men om vinteren skifter nok stedet karakter. Det blir kaldt, snøen faller tungt og isolerer dalen fra resten av omverdenen. Arbeidsplassene var inntil nylig nesten ikke-eksisterende, og frustrerte beboere var revet mellom å bli i landsbyen sin hvor slekten hadde bodd i generasjoner, eller flytte for å tjene penger. Det er ikke mange år siden Theth var nesten fullstendig fraflyttet. Det hele endret seg når turistene begynne å ankomme over fjellet.

Theth er fortsatt ganske isolert fra omverdenen. Men det vil nok endres om ikke så lenge. Det bygges ny, asfaltert vei fra Skhoder, og byggeaktiviteten i landsbyen var stor. Snart dukker det nok opp gjestehus og små hoteller fra ene siden av dalen til den andre. Ønsker du å oppleve dette området slik det fortsatt er, haster det nok. Om fem år vil nok Theth være et ganske så annerledes sted.

Informasjon om Theth

Fjellturen fra Valbona til Theth (eller andre veien) tar gjerne 6-8 timer, og tar deg opp over det 1815 meter høye Valbona-passet. Ruten er merket og det er stort sett enkelt å finne fram. For å slippe å gå lenger enn du behøver, går du til venstre når du kommer ned fra fjellet mot Theth, og ikke til høyre slik jeg gjorde.

Jeg overnattet på Villa Gjecaj, hvor jeg fikk privat rom med eget bad og frokost inkludert for 240 kroner natten. Den lille landsbyen har overraskende mange gjestehus, og flere var under konstruksjon da jeg var der.

For å komme seg ut av landsbyen og tilbake til sivilisasjonen går det en «buss» (det vil si skranglete minibuss) hver dag kl. 13.00. Den tar ca. 3 timer til byen Skhoder, og jeg betalte 1100 lek/10 euro. Mellom november og mars er veien vinterstengt på grunn av store snømengder i området, og første del av veien til Skhoder er som en spartansk versjon av trollstigen (uten asfalt og autovern). Bussen (bilde under) gjorde til og med et fotostopp på toppen av fjellpasset vi kjørte over!

Ønsker du å ankomme Thethi direkte på hjul fra Skhoder, starter minibussen derfra ca. kl. 07.30 på morgenen.

Kunne du tenkt deg å besøke Theth selv?