Byen Narvik vokste i stor grad fram fra havna, som ble brukt til å skipe ut jernmalm fra gruvene i Kiruna i Sverige. Transporten fra Kiruna ble gjort med tog og linjen ble offisielt åpnet i 1903. Den fikk navnet Ofotbanen og frakter i dag, i tillegg til jernmalm, også passasjerer og vandrere som ønsker å gå langs den gamle rallarveien.
Narvik er den tredje største byen i Nordland, og ligger plassert lengst nord i fylket. Der det nå bor omtrent 14 000 mennesker, lå det for 120 år siden bare gårdsbruk og grønne enger. Det var ikke før Ofotbanen ble en realitet at kjøpstaden Narvik ble opprettet og vokste fram.
Svenske Lappland har noen av de største jernmalmforekomstene i verden. Her startet man utvinningen av malm allerede på 1700-1800-tallet. I begynnelsen foregikk transporten av malmen på elvene og med reinsdyr. Det var en tung og langsom affære. Drømmen var å kunne frakte malmen med den nye oppfinnelsen jernbane, noe som ville være langt mer effektivt i lengden. Problemet var at Bottenviken, nærmeste kyst, var tilfrosset flere måneder i året.
Man valgte derfor å se vestover. Nærmeste isfrie havn var innerst i Ofotfjorden på norsk jord, og en isfri havn ville gjøre frakten videre ut i verden langt enklere året rundt. Konsesjon for utvikling og drift ble innvilget i 1883, og ved hjelp av britisk kapital ble arbeidet med jernbanen mellom Kiruna og Narvik igangsatt.
Flere tusen anleggsarbeidere, eller rallare som de kaltes, utførte det tunge arbeidet med å bygge og ferdigstille jernbanen. Innerst i Rombaksbotn, hvor det tidligere bare fantes to gårdsbruk, bodde det i 1900 mellom 500 og 700 mennesker, og butikker, bakerier, posthus, dampskiphavn, hoteller og serveringssteder vokste fram. Her fantes politi og arrest, skomaker og skredder, brusfabrikk og egen fotograf. Ja, til og med bordell var det også. Både briter, nordmenn og svensker bodde her, noe som sies å ha bidratt til den noe spesielle Narvikdialekten.
Et av menneskene som bodde her var Anna Rebekka Hofstad, bedre kjent som Svarta Bjørn. Kallenavnet fikk hun på grunn av sine mørke øyne, sorte hår og sin utholdenhet og styrke, og Svarta Bjørn har blitt et symbol på alle kvinnene som arbeidet og slet i forbindelse med jernbaneanlegget. Hun jobbet som kokke, og noen kilder nevner henne også som gledespike. Som kokke hadde hun ansvar for å skaffe brensel og vann, koke, vaske og lage mat. Det var hardt arbeid, under primitive forhold og i mye dårlig vær.
Anna var en av mange kvinner som gav alt under arbeidet i Rombaksbotn. Hun døde av tuberkulose i 1900, to år før jernbanen stod ferdig, og fikk derfor aldri oppleve ferdigstillelsen.
Når Ofotbanen var ferdig forlot både menneskene og bedriftene byen. Mange av de 88 husene Rombaksbotn hadde bestått av ble plukket ned, og flyttet til den nye kjøpstaden Narvik. Utrolig spesielt at et sted kunne vokse fram så fort, og forsvinne like fort etterpå.
I slutten av 1902 var Ofotbanen ferdigstilt og åpen for trafikk. Den ble offisielt åpnet av kong Oscar II året etter. Strekningen fra Narvik opp til svenskegrensen er 42 km lang og har rundt 20 tunneler. I tillegg til malmtogene går i dag også passasjertogene til Arctic Train opp til grensen, og videre inn i Sverige.
Togstrekningen er en svært vakker reise som tar deg fra fjord til høyfjell gjennom et arktisk landskap. En fin dagsutflukt er å ta toget opp til Bjørnfjell, Riksgränsen eller Katterat – og deretter gå eller sykle den gamle annleggesveien, eller rallarveien, ned mot Romaksbotn. Før man kunne bygge jernbanen måtte man nemlig bygge en vei for å frakte både mennesker, utstyr og materiale opp i fjellet. Rallarveien mellom Rombaksbotn og Abisko i Sverige stod ferdig i 1898, og er i dag satt i stand som en kulturhistorisk vandringsvei. Fra Rombaksbotn blir du hentet med båt tilbake til Narvik havn.
Fra Riksgränsen er det 15 km å gå, fra Bjørnfjell er det 12 km, mens det bare er 6,5 kilometer fra Katterat ned til Romaksbotn. Turen går for det meste i nedoverbakke, er lettgått og passer for de aller fleste. Selv gjorde jeg den korte varianten da logistikken var enklere. Underveis kunne jeg skue opp mot fjellene, se mektige fossefall og følge Rombakselva i stor grad. Lenger opp kunne jeg se toglinjen med sine nærmest endeløse lengder med godstog som fraktet malm ned mot Narvik. Jeg passerte dessuten ruiner fra både byggingen av jernbanen samt krigens dager.
Andre verdenskrig satte nemlig Narvik og Ofotbanen i historiens sentrum. I krig trengs jern til produksjon av alt fra våpen til fly, båter og annen transport. Det var med andre ord en svært verdifull råvare, og dette stedet hadde derfor tyskerne sett seg ut som et viktig strategisk mål.
9. april 1940 kom tyskerne i land i Narvik, etter å ha passert britiske krigsskip og senket norske panserskip underveis. Dette førte til et stort sjøslag mellom britene og tyskerne 10. til 13. april. Det var en voldsom affære, og endte heldigvis med at britene gikk ut seirende mens hele den tyske flåten på 10 skip ble senket. Rombaksfjorden er derfor i dag som en eneste stor skipskirkegård, den største i Norge – og den tyske jageren Georg Thiele stikker fortsatt opp over havoverflaten og kan ses fra båtturen tilbake til Narvik.
Selv om skipene gikk tapt gav ikke tyskerne opp. Kampen om Narvik varte i 62 dager, og ved hjelp av allierte styrker fikk man til slutt drevet tyskerne ut av byen den 28. mai 1940, men ikke før den i stor grad var bombet og lagt i ruin. Narvik ble gjenreist etter krigen, og var på 1950-tallet faktisk den største byen i Nord-Norge.
Etter et par fine timers vandring endte jeg til slutt opp i Rombaksbotn, som i dag er fullstendig fraflyttet. Det er nærmest umulig å skulle gjette seg til at det engang fantes en liten by her. Stort sett alle sporene etter menneskelig bosetning er i dag borte, foruten noen grunnmurer og en liten bygning, som er en gjenreisning av et eldre bygg som engang stod her.
Vel framme ved den lille havnen samlet alle dagens vandrere seg og ventet på skyssen tilbake til Narvik. Den kom til slutt seilende mot oss, i form av M/S Fjord Lady. I det fine været passet det bra å sitte oppe på dekk og skue ut over det flotte fjordlandskapet vi gled gjennom før vi rundet neset til Narvik, og ankom havn.
Alt i alt en kjempefin dagstur gjennom en vakker natur og en meget spennende historie.
Praktisk info om Ofotbanen og vandringen langs rallarveien
Det er mulig å ta toget tur/retur Narvik og Abisko i Sverige med togselskapet Arctic Train. Denne turen kan utføres året rundt. Last ned appen «Voice of Norway» på forhånd, så får du tilgang til kart, informasjon og historier om stedene du passerer.
Ønsker du å kombinere en tur på Ofotbanen med å vandre rallarveien, kan dette kjøpes som en halvdagsturpakke inkludert båttransport fra Rombaksbotn tilbake til Narvik havn gjennom Visit Narvik. Båttransporten går fra juni til oktober.
Jeg tok toget kl. 12, og etter å ha passert via Bjørnefjell var toget tilbake på Katterat kl. 13.30 (på dette tidspunktet kunne ikke toget krysse grensen til Sverige, og måtte toget snu på Bjørnefjell). Båten hentet meg kl. 16.15 fra Rombaksbotn, og vi var tilbake i Narvik ca. kl. 17.30.
Obs. vi måtte gå fra havnen tilbake til togstasjonen hvor bilen stod, noe som tok ytterligere ca. 30 minutter. Dette var i 2021 under koronarestriksjonene, så det er mulig det er busskyss tilbake fra havnen til togstasjonen nå. Jeg betalte 650 kr for alt.
Velger du å vandre fra Riksgränsen til Rombaksbotn kan du dessuten skryte av å ha vandret Norge på tvers.
PS. Inne på togstasjonen står en modell av hvordan byen i Rombaksbotn så ut rundt år 1900. Veldig fascinerende!
Har du tatt Ofotbanen eller vandret langs rallarvegen selv? Ante du at det engang fantes en by innerst i Rombaksbotn?
