Vi ble litt rastløse på Isla Margarita. Strandlivet har sine grenser, uansett hvor deilig der er å ligge der i varmen. En morgen pakket vi derfor sekken, og tok lokalbussen opp i høylandet. Vi visste ikke helt hvor vi skulle, men vi visste at vi ville klatre opp på et fjell – og øya hadde et par å velge mellom. Som alltid, kom vi i snakk med noen lokale på bussen, og bestemte oss for at vi skulle prøve oss på Las Antenas i nasjonalparken Cerro el Copey – det høyeste på øya med sine 920 m. Hvorfor ikke?
En lokal unggjente skulle av på samme stopp som oss, så hun viste oss vei så lang som hun skulle. Deretter var vi on our own. Vi gikk og gikk langs fargerike hus, små elver og lekende barn – før husene ble færre og vi befant oss helt alene. Bare skogen lå foran oss – og vi satte avsted!
I ettertid hørte vi at vi skulle hatt med oss guide, og at det er farlig å klatre rundt i regnskogen alene – men det gikk bare fint. Vi kom oss aldri helt til topps da, det manglet vi litt for mye mat og væske til. Dessuten var varmen og fuktigheten INTENS. Det heter vel ikke regnskog for ingenting..
Vi gikk på en kjerrevei i begynnelsen, som sakte ble smalere og smalere. Samtidig ble også terrenget brattere, og trærne tettere. Vi oppdaget øyne som stirret på oss i mellom trærne, før vi ved nærmere åsyn oppdaget at det var enorme sommerfugler med merkelige dekorasjoner på vingene sine. Jeg skvatt til ganske ofte da jeg fikk øye på de store krypdyrene som hang fra trær og trippet rundt på stien – eksotiske edderkopper er ikke så små akkurat.. Da vi hadde kommet oss godt opp i skogen merket vi at vi ikke var alene. Oppe i trærne over hos hadde plutselig en hel apefamilie dukket opp, og svingte seg mellom trærne og tittet nysgjerrig på oss. Det var AWESOME. Bare oss – og alle dyrene.
Snakker om dyr.. mens vi slet oss opp en bratt skråning ble vi vekket ut av konsetrasjonen av to hunder som stod å bjeffet. Midt ut i ødemarka! Nå blir vi vel spist levende av udyr, tenkte jeg med min alltid så dramatiske tankegang. Da vi kom opp slo jeg på «dyrestemmen» min og begge hundene la ørene bak og begynte å logre forsiktig. De var litt skeptiske til de to merkelige fremmende menneskene. Men de varmet fort opp. Hvor eierne var, og om de i hele tatt hadde eiere, var og er et stort mysterium. De fant vi aldri. Vi kom derimot til en liten forlatt jakthytte hvor vi mente hundene mest sannsynligvis kom fra. Men der var det ingen. De nysgjerrige hundene fant ut at de hadde ikke noe bedre å gjøre, så de fulgte rett og slett etter oss oppover fjellsiden og lenger og lenger inn i jungelen.
Vi delte det lille innholdet vi hadde med oss i sekken, og prøvde å knuse en kokosnøtt for litt ekstra snacks. Til slutt var klokken blitt så mye at vi måtte bare snu. Vi kom oss aldri til topps.. Et nederlag. Men oi for en gøy opplevelse likevel! Hundene fulgte oss tilbake til den forlatte hytta, og ble stående igjen mens vi fortsatte videre. De hørte vel hjemme der.
Etter enda flere aper, fossefall og gigantiske trær i Cerro el Copey var vi tilbake på veien. Bussene aner man jo aldri når de kommer eller går, så vi fortsatte samme vei som bussen som slapp oss av tidligere på dagen hadde kjørt. Til slutt endte vi opp i øyas hovedstat – Asuncion.
Byens pulsåre er Plaza Bolivar midt i byen, og rundt her finnes det kirker fra 1500-tallet og et par, små koloniale bygninger. Et par empanadas og en vakker solnedgang senere, var vi på vei tilbake til Juan Griego igjen – sittende på girkassa ved siden av den syngende bussjåføren..
