Møtet med klipper, sjø og pingviner på Cape Penninsula

Sør for Cape Town finner man Cape Penninsula, halvøyen som er Sør-Afrikas sørvestligste punkt. Her møtes steile klipper, brusende hav og ville dyr. Her gikk også en drøm i oppfyllelse – å se store flokker pingviner i det fri!

Det var én dagstur fra Cape Town som jeg bare visste jeg måtte ta mens jeg besøkte byen, og det var turen ut til Cape Penninsula og ytterpunktene Kapp Point og Kapp det gode håp. Mange tror kanskje dette er de sørligste punktene på det afrikanske kontinentet, hvor Atlanterhavet og Indiahavet møtes, men det befinner seg på Cape Agulhas rundt 200 km lenger sørøst.

Det finnes mange måter å komme seg ut til Cape Penninsula, eller Kapphalvøya, på. Mange velger å leie bil og kjøre selv, andre velger utflukten til BazBus eller lignende arrangører. Selv valgte jeg det billigste alternativet jeg kom over, utflukten til City Sightseeing. Dette gjorde at jeg havnet på en rød buss med flere titalls andre, men det gav meg også større frihet og lenger tid på hvert stopp.

Ytterst på Cape Point

Første stopp var nettopp Cape Point, eller Kapp Point. Kappunktet ligger på Kapphalvøya som stikker 75 km sørover ut fra området hvor Table Mountain ligger i Sør-Afrika. Bussturen tar i overkant av en time, og byr på vakker utsikt langs den stormfulle kysten underveis. Skyene er lave og tette, men bryter heldigvis opp akkurat når bussen parkerer ved Cape Point.

Her har vi 90 minutter til rådighet, og jeg skynder meg opp den lange bakken til fyrtårnet på toppen for å rekke å se alt. Andre stiller seg opp og venter på at fjellheisen The Flying Dutchman, skal ta de opp til topps. Men det er altså ikke mange meterne det er snakk om, så prisen på 70 rand kan man spare seg, dersom slik transport ikke er absolutt nødvendig.

Desto lenger opp jeg kommer, desto lenger brer utsikten seg. Jeg ser ned til klippen hvor Kapp det gode håp befinner seg, og når jeg kommer til toppen, ser jeg ned på selve Kapp Point også. Det er et voldsomt og dramatisk skue. Vinden blåser hardt, og bølgene slenger seg flere titalls meter opp i lufta når de treffer klippene. Når jeg når toppen, kan jeg også se nedover kysten mot Sør-Afrika og kontinentes faktiske sørpunkt.

Det er trangt om plassen oppe ved det gamle fyrtårnet, som ble reist i 1859. Alle kjemper om å stikke fram kameraet over kanten og ta de beste bildene. Herfra er det 239 meter ned til det voldsomme havet. Dette stedet har, siden det ble oppdaget av sjøfarende i 1488, fungert som et kjennemerke langs kysten på dagtid, og et farefullt sted å runde på netter hvor sjøen er høy og tåken ligger tykk.

Herfra ser jeg også flere titalls svarte firfisler i alle størrelser, som klamrer seg fast til berget, og ikke minst et par klippegrevlinger, som ligger og slapper av på hver sine steiner. De kalles dassies i Sør-Afrika, og er noen søte skapninger som faktisk har elefanter og sjøkyr som sine nærmeste slektninger. Det skulle man ikke trodd!

Fra kapp til kapp

Etter besøket på Kapp Point, får vi valget mellom å ta bussen i fem-ti minutter ned til Kapp det gode håp, eller vandre dit nedover langs klippene. For meg er sistnevnte mulighet selvsagt, og jeg gleder meg til å ta fatt på den 40 minutter lange gåturen og komme nærmere det vakre landskapet.

– Pass dere for bavianene hvis dere ser dem! De er ikke til å spøke med, forteller guiden.

Turen går stort sett bare i nedoverbakke, og selv om terrenget enkelte steder er ujevnt, er det andre steder bygget opp med brede plankestier. Vinden blåser kraftig, og luften er kjølig. Vindjakken kommer derfor fort på, og mesteparten av tiden ser jeg ingen ting fordi håret blåser foran øyene, og jeg har glemt hårstrikket i Cape Town.

Når jeg først ser noe, er synet helt fantastisk. På venstre side stuper de hvite klippene loddrett ned i det voldsomme havet, hvor bølgene treffer land og fyker høyt til vers. Lukten preges av sjøluft, og det er skikkelig friskt (som vi sier hjemme når vinden blåser).

Etter å ha passert synet av den ene vakre stranden etter den andre, dukker det plutselig opp noen strutser foran oss. De går og gresser, og stikker hodene opp når de oppdager oss. De blir ikke redd, men vandrer rolig lenger bort, og er tydeligvis vant med å ha mennesker rundt seg.

Kapphalvøya består i stor grad av et naturreservat, og her finner man mange ville dyr. Bavianer så vi altså ikke (annet enn fra bussen på vei tilbake til byen), men i tillegg til struts finner man også blant annet ville sebra i dette området. Reservatet beskytter også den svært rike floraen området består av, hvor mange av plantene bare finnes akkurat her.

Til slutt ankommer vi altså Kapp det gode håp. Stedet fikk opprinnelig navnet Stormkapp av den portugisiske sjøfareren Bartolomeu Dias i 1488, som var den første til å runde kappunktet. Senere ble navnet endret til Kapp det gode håp, av Kong João II av Portugal, fordi forbiseilingen av kappunktet gav dem gode håp om å endelig nå India via sjøveien.

Pingvinene ved Boulder’s Beach

Selv om vi forlater Kapp-punktene, er ikke dagen helt over enda. Høydepunktet ligger nemlig på mange måter fortsatt foran oss.

På stranden Boulder’s Beach i byen Simonstown finner man nemlig en av få kolonier på fastlandsafrika med pingviner! De fleste tror kanskje at man bare finner disse herlige skapningene i Antarktis, men noen få arter finner man også utenfor det snøbelagte kontinentet.

Jeg har sett pingviner i det fri én gang tidligere, i Melbourne i Australia. Men det teller nesten ikke, det var jo så få av dem. Jeg visste derfor ikke helt hva jeg kunne forvente på Boulder’s Beach, og derfor får jeg nærmest bakoversveis når jeg kommer meg ned til stranda.

Stranden er fullstendig fullpakket av disse svarte og hvite skapningene. Det ser nesten ut som stranden Copacabana i Rio de Janeiro en sommerdag hvor alle har fri. Bare strandhåndklærne og parasollene mangler. Jeg stopper opp, og blir bare stående og måpe.

Pingvinene ved Boulder’s Beach dukket først opp på 1800-tallet, og fordi mattilgangen var stor, vokste koloniene raskt. I 1910 regnet man ut at det fantes rundt 1,5 millioner afrikanske pingviner, som var bosatt mellom sørlige Namibia og Port Elizabeth i Sør-Afrika. I de senere årene har derimot fiske, forurensning og tap av territorium, gjort at bestanden i dag regnes som utrydningstruet. Det sies at bare rundt 26,000 avlspar av afrikanske pingviner fortsatt eksisterer i verden i dag.

Det er uvisst hvor lurt det er å gjøre slike ville utrydningstruede dyr til en turistattraksjon, men stranden er tilrettelagt med gangveier av tre som man er nødt til å følge, og dermed kommer man ikke nærmere pingvinene enn hva de selv ønsker. Med tanke på antallet pingviner som var å se på stranden, virker det ikke som de blir nevneverdig forstyrret av å dele stranden med nysgjerrige turister fra alle verdens hjørner.

Etter en lang dag med utallige fine inntrykk, og mye vind, er det så bare å vinke farvel til pingvinene, komme seg på bussen og vende snuten tilbake til Kappstaden.

Praktisk informasjon om dagsturen til Cape Penninsula

Jeg reiste som nevnt med City Sightseeing-selskapet, og betalte 530 rand for dagsturen. Jeg ble plukket opp ved City Sightseeing-kontoret i Long Street kl. 09.50, og var tilbake igjen i 18-tiden.

Inngangen til pingvinene ved Boulder’s Beach var ikke inkludert i billetten, så dette betalte jeg 65 ekstra rand for.

Det kan være greit å ha med seg snacks på turen, og ta gjerne med niste eller legg til litt ekstra tid for lunsj dersom du reiser med CitySightseeing. De har nemlig ingen lunsj inkludert i dagsturen. Man kan kjøpe mat og snacks ved det nye fyrtårnet på parkeringen ved Cape Point, og i Simonstown.

Har du utforsket dette området selv, eller er det noe du kunne tenke deg?