Møtet med Albania

– Men er det ikke farlig i Albania? Landet er jo fullt av kriminelle!

Dette fikk jeg høre før jeg dro, spesielt da folk fikk høre at jeg skulle reise alene.

I mange tiår var Albania styrt av et veldig strengt kommunistisk regime, og stengt fra omverdenen. Den tiden er dog lengst forbi, og landet er nå både åpent og demokratisk. Albania er mye tryggere enn ryktet tilsier. De kriminelle har sikkert tatt veien til Vest-Europa hvor flere penger er å hente, og igjen sitter et veldig trivelig og gjestfritt folk.

Dessuten er jo Albania regnet som Europas billigste ferieland (selv om jeg synes det var vanskelig å finne ut av hvilket land som var billigst av Albania og Makedonia)! Økonomien er dårlig for albanerne, men ved å besøke landet sender man i alle fall litt penger inn i statskassen (og rett i hendene til menneskene man kjøper varer hos) som forhåpentligvis vil gjøre ting lettere for de lokale. Til tross for dette så jeg ingen tiggere eller andre som spurte om penger fra meg. Folk ønsker å tjene penger på en ærlig måte. Jeg så for eksempel et par gamle koner som prøvde å selge hjemmelaget syltetøy og heklede duker for å spe på inntektene.

Albania er jo ett av de få landene i Europa som regnes som muslimsk. Dette i seg selv kan jo oppfattes som «skummelt» for enkelte. Religionen kom til landet med osmanene på 1300-tallet, og slo rot. I dag regnes rundt 70 % av landet som muslimske, mens rundt 20 % grovt regnet er kristne (ortodokse og katolikker). I tillegg er en liten prosent bektashi – en slags sekt utsprunget fra islam (høres mye skumlere ut enn det er..). De færreste legger noe særlig vekt på religiøs praksis, og ca. ingen kvinner bruker religiøst hodeplagg.

Under kommunisttiden (1945-1991, og lederen Enver Hoxha) ble religion ulovlig å praktisere i landet. Kirker og moskeer ble nedlagt og religionene bekjempet. Alt skulle være likt for alle, og lederne mente religionen splittet folket. Etter frigjøringen i 1991 har religionene igjen blomstret opp. Pave Frans var i september innom Albania med begrunnelsen at han vil oppmuntre Albania som har lidd så mye, og utmerket seg med sitt gode forhold mellom religionene. På bakgrunn av dette hadde jeg en liten samtale med eieren av gjestehuset jeg bodde på i Gjirokaster, Vita.

– I Albania finnes det veldig få ekstremister. Vi er et veldig avslappet folk når det kommer til religion. I stedet for å la det adskilde oss, føler vi heller at religionene bringer oss sammen. Vi tror jo tross alt på den samme Gud! Derfor lever vi i harmoni, kristne og muslimer, side om side, uten problemer.

Hun og ektemannen har faktisk bakgrunn i forskjellige religioner, og hun sa at den eneste «konsekvensen» av dette var at de kan feire dobbelt opp med høytider. Dobbel glede og dobbelt så mange grunner for å kunne samle familien.

Det eneste jeg så på som noe skummelt i Albania var trafikken – eller helst standarden på veiene. Enkelte steder kjørte vi bare i 30 km/t på HOVEDVEIEN fordi den var i så dårlig stand. Det kombinert med andre sjåfører som kjører forbi på begge sider av minibussen, kan jo være oppskriften på en tragedie. Jeg så også alt fra geiter som blokkerte veien, kyr som nektet å rikke seg og hester som beitet i rundkjøringene. Men det virket som landet er i full gang med å modernisere og nyasfaltere mange av de største veiene, så dette vil nok bedre seg temmelig raskt.

Jeg leide ikke bil, så jeg var avhengig av lokal transport for å komme meg rundt – og det ble en blanding mellom taxi, lokalbuss, langdistansebuss og furgons. Sistnevnte er privateide minibusser med plass til 8 stykk, selv om vi sjeldent var bare 8 stykk inne i dem. Disse er svært praktiske, og selv om de er noe dyrere enn bussen så går de også raskere. Priseksempel: Gjirokaster til Berat (4-5 timer) i furgon kostet 1100 LEK (65 NOK). Buss fra Berat til Elbasan (2,5 timer) kostet 350 LEK (20 NOK). På en lokalbuss betalte jeg 30 LEK som er under to kroner!! Det er med andre ord billig…

Til tross for at albanerne kan være hissige i trafikken, er de et veldig avslappet folk. Her står det ingen innkastere utenfor restaurangene slik i mange andre «sydenland». Her er det ingen gjerder foran mange arkeologiske utgravninger, så du kommer tett innpå. Folk sitter lenge på kafeene og bare prater, og vandrer langs gågatene og ser på livet. Minibussjåføren kan plutselig stoppe for å kjøpe seg en pakke potetgull, plukke opp en stor pai fra en restaurant for å frakte videre, eller for å hjelpe en dame i biltrøbbel langs veien.

Den avslappede holdningen kan derimot noen ganger gå litt for langt. På minibussen (furgonen) mellom Gjirokaster og Berat så jeg med skrekken i øynene på den gravide jenta bortenfor meg i bilen som kastet opp i poser, knøt de sammen og heiv de ut vinduet mens vi kjørte. Like etterpå sitter sjåføren foran meg å river opp en regning og kaster den ut vinduet så papirbitene flyr rundt i bilen og et par av dem lander på meg. Jenta som satt ved siden av meg så at jeg reagerte, smilte og sa;

– In Albania we just throw it out the window, you know, and it’s gone!

Forsøpling har blitt et stort problem, og mange steder flyter det med søppel langs veiene.

Hvordan det gikk å reise alene som ung, blåøyd og halvveis blond jente? Helt fint! Null problemer. Man får selvsagt en del blikk når man reiser alene, og det kan jo føles litt spesielt å gå forbi kafeer med endeløse rader av mannfolk som ser på deg. Men jeg hørte ikke tilsnakk (annet enn fra noen unger som syntes det var gøy å rope «hello» tusen ganger for se hvordan jeg reagerte), og følte meg respektert som et menneske i motsetninger til andre steder jeg har vært (kremt*tunisia*kremt). Jeg føler meg mer utrygg alene i Oslo en kveld enn jeg gjorde hele tiden jeg hadde i Albania.

Den eneste angeren jeg har med besøket i Albania var at jeg ikke besøkte kysten. Da mener jeg ikke Sarande, som visstnok skal se ut som et charterhøll hvor utbyggingen plutselig stoppet (no offence, jeg har tross alt ikke vært der selv), men de mindre stedene både nordover og sørover. Den vakre kysten Hellas har stopper ikke bare på grensen til Albania, men fortsetter nordover og danner nydelige kystperler som Dhermi, Ksamil og Himare. Denne gangen hadde jeg rett og slett ikke tid, men neste gang! For ja, en neste gang blir det absolutt.

(Og da må jeg en tur opp i fjellene også…)

• Innlegg om Gjirokaster ligger her
• Innlegg om Berat ligger her

Info om Albania

Landet ligger vest på Balkanhalvøya og har en lang kystlinje mot Adriaterhavet og det Joniske hav. I sør grenser landet til Hellas, i nord til Montenegro og Kosovo, og til Makedonia i øst. Det anslås at det bor rundt 4 millioner mennesker i Albania, men mange har emigrert – så noen korrekte tall har man ikke.

Den letteste og billigste måten å komme seg til landet på (dersom man ikke tilfeldigvis er i noen av nabolandene) er å fly til Korfu (enten med charterfly eller Ryanair) direkte fra Rygge, og deretter ta båten over til Saranda (tar mellom 30-90 min). Derfra går det busser/furgons til så og si hele landet. Til Tirana kommer man seg via en mellomlanding et eller annet sted i Europa, men denne turen blir både lengre og mye dyrere.

Nordmenn trenger ikke visum til Albania.