Området Cotswolds består av sjarmerende små landsbyer som på alle måter omfavner det norske begrepet «koselig». Her står steinhus med små vinduer og tegldekte tak sammen i små klynger med rosebugnende hager og rullende åser der i mellom.

Navnet Cotswolds skal visstnok bety noe slik som «innhegningen for sau i de rullende åssidene». Det er omtrent 40 km x 145 km i størrelse, og befinner seg nord for Bath og sør for Stratford-upon-Avon, Shakespeares fødeby. Dette er en del av England så picture-perfect som du får det.

Cotswolds har siden 1966 vært definert som et av Storbritannas områder med spesielt vakker natur, forkortet til AONB på engelsk. Blant de mange slottsruinene, historiske landsbyene og den idylliske naturen, føler man gjerne at man har havnet på sidene til en roman av Jane Austen. Mange av landsbyene har dessuten uimotståelige søte navn, som Chipping Campden, Dursley og Bourton-on-the-Water.

Det er svært enkelt å bestemme seg for å dra til dette billedskjønne området, men svært vanskelig å bestemme seg for akkurat hvor. Første gang jeg besøkte Cotswolds ble de vakre byene Lacock og Castle Combe i de sørlige delene av regionen utforsket. Denne gang holdt jeg meg lenger nord, og tok turen innom stedene nevnt nedenfor.

Snowshill

Den første landsbyen jeg dro innom denne gang var lille Snowshill. Det startet bra, for i motsetning til stedene jeg dro til senere på dagen, var jeg helt alene som turist nettopp her. Den bittelille landsbyen ligger midt i de grønne åsene, med en gammel kirke i midten. I tillegg til hus med frodige hager, en pub, og et herskapshus i utkanten, finnes det ikke så mye annet her. Vel, annet enn enorme mengder sjarm.

Mens jeg stod og tok bilder utenfor kirken, gikk det en fyr forbi som sa:

– Following in the footsteps of miss Jones, are you?

Han kunne videre fortelle at nettopp denne delen av landsbyen ble brukt som området foreldrene til Bridges Jones bor i den første filmen. Stedet ble vist mens Bridget skulle hjem og feire jul hos foreldrene, og hele landsbyen måtte dekkes av kunstig snø for filmingen kunne starte.

Jeg hadde også tenkt meg innom eklektiske Snowshill Manor, men på grunn av de korte åpningstidene fant jeg ut at jeg ikke hadde tid nok. Dessverre. Dette skal være litt av et sted, og en god grunn for å reise tilbake hit.

Broadway Tower

På vei til Snowshill gjorde jeg et lite stopp oppe i åsene ved Broadway Tower. Tårnet stod ferdig i 1798, ble bygget til Lady Coventry, som nøye hadde valgt ut den gode plasseringen. Dette nemlig på den nest høyeste toppen i Cotswolds. Tidligere hadde det blitt tent signalbål her oppe, og Lady Coventry spekulerte i om toppen kunne sees fra hennes hjem i Worcester, ca. 35 km unna. For å finne ut av det fikk hun tårnet bygget, og jaggu kunne hun ikke se det klart og tydelig.

I dag er tårnet en kjent turistattraksjon og tilknyttet finnes dessuten gavebutikk og kafé i en låve, samt en stor hjortepark. Herfra er det også mulig å vandre ned til selve landsbyen Broadway, over de rullende åsene med gressende kyr og sau.

Stow-on-the-Wold

Det største tettstedet jeg dro innom var Stow-on-the-Wold. Jeg parkerte litt utenfor bykjernen og fant veien inn i sentrum til fots. Så utrolig vakkert det var. Det store torget var flankert av kafeer, koselige butikker og antikvitetsforretninger. Stedet var livlig, og mange turister gikk rundt i fjellsko og staver, på vei gjennom byen langs Cotswolds mange vandringsruter.

Selv om byen var superkoselig i seg selv, var det ett spesielt sted som hadde fristet meg til å ta turen innom. En dør. Ikke hvilken som helst dør da. Kirkedøren på nordsiden av St. Edvartskirken i byen, ser ut som noe fra en fantasiverden. Det sies faktisk at døren var inspirasjonen til «Doors of Durin» eller vestportalen til Moria i Ringenes Herre. Om det stemmer eller ikke, aner jeg ikke, men tanken er fin uansett.

Før jeg forlot Stow-on-the-Wold tok jeg turen inn på Lucy’s Tearoom, og bestilte meg scones og bringebærlemonade. En eldre kar med en bok i hånden spurte så fint om han kunne slå seg ned sammen med meg, og vi delte en trivelig stund før jeg måtte reise videre.

The Slaughters

De to landsbyene med de minst koselige navnene i Cotswolds, er nok Upper og Lower Slaughter. Navnene virker egentlig noe groteske, men til tross for hva det høres ut som, er de ikke oppkalt etter slakt og død. I denne forbindelse kommer ordet Slaughter fra det gammelengelske ordet «Slohtre», som rett og slett betyr «gjørmete sted».

Jeg parkerte langs veien i Lower Slaughter, og gikk inn mellom de honningfargede husene. Midt gjennom landsbyen går elven Eye, som springer ut av den større elven Windrush. Over elven går små steinbroer, og landsbyen minnet noe om en mindre versjon av populære Bourton-on-the-Water som jeg kjørte gjennom senere på dagen. Omgivelsene var ekstremt billedskjønne.

Jeg fortsatte ut en port bak den gamle møllen, og over de grønnkledde jordene. Trærne rundt meg stod frodige, og sauene gresset på andre siden av det gamle gjerdet. Jeg måtte over en liten bekk, og plutselig befant jeg meg i Upper Slaughter.

Her var det enda mindre folk enn i Lower Slaugther, til tross for at det satt en gjeng rundt bordene i hagen til Lords of Manor Hotel. Jeg vandret oppover forbi en gammel kirke og noen røde telefonkiosker. Ned bakken satt et eldre ektepar og hadde piknik langs elvebredden, mens biler krysset elven for å komme opp i landsbyen. Her var det så koselig at jeg nesten ble målløs.

På vei tilbake i Lower Slaughter fant jeg veien inn i The Old Mill shop, hvor de solgte alt mulig rart.

– Pølse og lompe! Kjøleskap!

Fyren bak disken roper ut norske ord når han hører jeg er fra Norge. Kona hans er nemlig fra Oslo, og han kunne fortelle at han derfor hadde sørget for å lære seg de mest nyttige norske ordene. Deretter serverte han meg hjemmelaget stikkelsbær- og hylleblomstis, som jeg nøt på en benk utenfor.

Bibury

Stedet jeg kanskje gledet meg aller mest til i denne omgang, var Bibury. Stedet med det nesten altfor søte navnet. Dessverre også stedet med altfor store mengder turister. Jeg ankom sent på ettermiddagen, og de fleste var heldigvis da i ferd med å forlate. De enorme turistbussene forlot én etter én, og jeg klarte ikke helt forstå hvordan de skulle komme seg herfra på de meget smale, og svingete veiene som ledet hit og vekk herfra.

Hele Bibury er som en drøm, og da spesielt området rundt The Swan-hotellet. Men det kanskje aller mest idylliske stedet i byen er nabolaget Arlington Row, som ligger mellom skogen, elven Coln og Awkward Hill. Disse hyttene tilhørte engang vevere, og har i nyere tid vært bakgrunnen i filmer som Stardust og Bridget Jones’ Diary. Dette er Cotswolds på sitt aller koseligste, og det er ikke så vanskelig å forstå at landsbyen flere ganger har blitt utropt som Englands vakreste.

Selv om jeg bare hadde én dag å bruke i Cotswolds denne gang, ble det en meget koselig og fin dag. Likevel er det mange flere steder i denne billedskjønne regionen jeg gjerne skulle sett. Satser derfor på at det ikke blir så lenge før turen går tilbake.

Praktisk informasjon om Cotswolds

Du kommer deg lettest rundt i regionen med bil. Offentlig transport er mulig mellom de største tettstedene, men ellers lite tilgjengelig. Veiene er gjerne smale, og ofte er det bare plass til én bil i bredden. Ta det derfor rolig!

De fleste tettstedene (selv bittelille Snowshill) har tilrettelagte parkeringsplasser i utkanten av sentrum. Av og til er de gratis, andre ganger må du betale et par pund. Det kan derfor være greit å ha mynter tilgjengelig. Det eneste stedet hvor jeg ikke fant tilrettelagt parkering var i Lower Slaughter. Der stod de fleste bilene lukeparkert langs veien.

Lander du i London er det enkelt å ta buss eller tog til Bath, og leie bil der (dersom du ikke vil kjøre helt fra London).

Det finnes også massevis av guidede dagsturer du kan melde deg på. Første gang jeg besøkte Cotswolds, reiste jeg med Mad Max Tours. Gøyalt, sosialt og praktisk, men dessverre noe dyrt.

Har du besøkt Cotswolds selv? Har du besøkt andre superkoselige landsbyer (enten her eller andre steder i verden?