Kong Sjokolade og templene i Tikal

– Ønsker dere fortsatt å se solnedgangen?, spør guiden. Vi nikker alle i takt.

– Da er det her dere må betale 20 queztales. Vi blar opp, guiden nikker bort til vakten som nikker tilbake, og plutselig har vi nærmest hele det spektakulære området for oss selv. Korrupsjonen lenge leve.

Tikal, gjemt i jungelen nord i Guatemala, var en gang selve episentert for Mayakulturen. Byen hadde sin storhetstid omtrent mellom år 600 og 900, selv om stedet skal ha vært bosatt lenge før den tid. Tikal består av over 3,000 bygninger og strukturer, og strekker seg over et område som er over 16 kvadratkilometer stort. Byen ligger langs det som var handelsruten mellom øst og vest, og var et stort sentrum for mayaene i seg selv.

Mayenes arv i Mellom-Amerika er utbredt og storslått, men få steder har man funnet pyramider så storslåtte som de i Tikal. Den høyeste strukturen i Tikal strekker seg hele 70 meter til vers. Like høyt som det mektige Ceiba-treet man møter på vei inn i parken – Guatemalas nasjonaltre.

Vi er fem stykker med på den guidede turen nå på ettermiddagen. Jeg, en israeler, en hollender og et par fra USA. Tikal har blitt en mer og mer populær destinasjon de seneste årene, men de fleste velger fortsatt å besøke stedet på formiddagen, når det er kjøligst. Mange ønsker å få med seg soloppgangen, men siden den ofte er skjult av morgentåken – velger jeg heller det motsatte. Jeg er her for solnedgangen.

Men, tilbake til begynnelsen av besøket i Tikal.

Mens vi går over svære røtter i den tykke jungelen er det rart å se for seg at det engang bodde opptil 100,000 mennesker her. Dengang var trærne nedhugget og stedet så helt annerledes ut. Nå er det nesten spooky at en så stor by ligger øde for våre føtter.

Plutselig hører vi et brøl i det fjerne som ringer som et ekko gjennom tretoppene. Men.. er det ikke..? En velociraptor? Hva i all verden skjer, har jeg havnet i Jurassic Park? Guiden ser på meg og ler.
– det er bare brølerapene som gir lyd fra seg, sier han og peker bort på en svart bylt i en av trærne bortenfor oss.

Jeg får meg ikke helt til å tro at en ape kan lage en slik lyd, før noen andre brøleraper dukker opp noe nærmere og guiden har en slags samtale med dem. Tikal betyr «stemmenes by, eller ekkoenes by» sier guiden. Selv flere hundre år etter dens fall, prøver den fortsatt å fortelle oss noe. Er det ikke brølerapene, så er det ruinene selv. Roper man til templene får man svar i form av et ekko.

Mange av tempelruinene kan man fortsatt klatre opp på i dag, spesielt de mindre ruinene som man først treffer på i parken. Vi blir som barn som klatrer til topps på flere av dem i hva som virker som verdens største lekestue. Vi blir store i øynene når vi får vite at man også kan bestige det aller høyeste tempelet i Tikal.

Tempel IV er faktisk en av de største pyramidene mayaene bygde. Med sine nesten 70 høydemeter, er det dessuten den høyeste før-columbianske bygningen i Amerika som fortsatt står. Før måtte besøkende slynge seg oppover bygningen ved å klatre i røtter og lianer, men nå til dags er det bygget en tretrapp som enkelt tar oss til toppen. Utsikten herfra er på mange måter magisk. Vi befinner oss over trærne, som strekker seg som et grønt lappeteppe så langt øyene kan se. Skyene ligger som små bomullsdotter på den blå himmelen, og opp av trærne foran oss stikker templene på hovedtorget opp. De av oss som har sett Star Wars-filmene, kjenner også igjen utsikten som den ut over den jungeldekte månen Yavin 4 i Episode IV: Et nytt håp. Noen ser for seg Milleniumsfalken komme flygende, andre skuer bare fascinert ut over mot evigheten, mens vi hører fuglene, og ropene til brølerapene i trærne under oss.

Det er mye å se på et sted som Tikal, og selv om vi har over fire timer på oss, beveger vi oss bare gjennom en brøkdel av det hele. Etter nesten en halvtime med den storslåtte utsikten fra Tempel IV foran oss, beveger vi oss videre. Vi stopper innom blant annet mektige Tempel V og den gamle Lost World-pyramiden, overgrodde Tempel III og mange store hauger dekket av mose og trær som også viser seg å være gamle ruiner. Store deler av Tikal ligger fortsatt urørt under bakken. Vi setter oss så ned i den deilige ettermiddagstemperaturen og ser på apekatter som leker i trærne ovenfor oss. Det er så mange dyr å se inne i jungelen at jeg nesten glemmer templene og tror vi er på safari. Vi slipper stresse rundt for å ta stedets atmosfære inn over oss, og det føles godt.

Mens vi vandrer videre ber guiden oss forestille oss hvordan det hadde vært å se Tikal når stedet var i sin gullalder. Templene har ikke alltid vært grå. Mayaene dekte dem i stukk og malte dem i grønt, blått og oker, men aller helst rødt. Mayaene var glade i rødt. Det sies at de til og med farget kakaoen sin rød av plantefrøene annatto. I likhet med antikke greske og romerske templer, var altså mayatemplene opprinnelig dekt av maling, og svært så fargerike.

Til slutt ankommer vi det helligste av det helligste. Øyeblikket hele turen har ledet opp mot.

– Dere er jo alle unge og spreke, ikke sant? Guiden ser bak på oss, før han løper opp den svært bratte stien, over ruinene og til toppen av det sentrale akropolis, hvor byens kongefamilier engang bodde.

– Da slipper vi gå rundt, og kan heller møte stortorget, Gran Plaza, og templene der slik stedet burde bli møtt, roper han ned til oss med et stort smil.

Når jeg til slutt har kavet meg opp den bratte bakken, stopper jeg opp og nærmest gaper. Foran oss ligger stortorget, og der er de! Tempel I og Tempel II, hvor det mest kjente av de to er førstnevnte, som også kalles Jaguartempelet. Bygningen er slank, bratt og smidig, og har fått sitt navn på grunn av en avbildning av kongen som sitter på en jaguartrone.

Torget ligger i skygge, men toppen av templene er dekket i en gylden rosa farge. En påfugl tusler rundt for seg selv. De andre turistgruppene følger lydig guidene sine mot utgangen for å rekke fram før portene stenges. Ikke vi. Jeg får en litt vond følelse i magen av å være en del av å «forurense» stedet med denne typen korrupsjon. Likevel blir det slik. Av og til tar følelser kontroll over fornuften.

Etter å ha surret rundt disse mektige byggverkene uten andre rundt, klatrer vi opp trappene til Tempel II. Det føles helt utrolig å stå på terrassen, og ha dette stedet og utsikten helt for meg selv. Jaguartempelet bades i det gyldne lyset fra solen som er på hell, og det er helt stille. Plutselig hører jeg en stemme bak meg.

– Er det her du står, prinsesse? Min dronning? Guiden kommer smilende mot meg, og begynner å fortelle om Kong Sjokolade og dronningen hans.

I 1962 oppdaget man en grav inne i Tempel I. Graven viste seg å tilhøre Jasaw Chan K’awiil, også kjent som Ah Cacao, eller Kong Sjokolade. En mann av mange navn. Han ble gravlagt i pyramiden i år 734, før pyramiden i det hele tatt var ferdigstilt. Pyramiden som ble reist over graven har ni nivåer, som skal representere de ni nivåene av underverdenen.

Rett ovenfor jaguartempelet står Tempel II, masketempelet – hvor vi nå befinner oss. Tempelet har fått sitt navn etter to store maskeskulpturer på tempelets øvre platform. Over døren er portrettet til Lord Sjokolades fru (hun skal ha hatt navnet tolv ara-haler). Man regner derfor med at tempelet er viet til henne, og at på denne måten kunne Herr og Fru Sjokolade tilbringe evigheten vendt mot hverandre, i skjønn harmoni (til tross for at man enda ikke har funnet graven hennes).

Tikal er et fantastisk skue, og har en svært fascinerende historie. Men historien til mayaene endte slik den dessverre altfor ofte gjør for store sivilisasjoner. Overpopulasjon og vannmangel utslettet til slutt denne enestående kulturen. Mayaene forlot de gamle sentraene som Tikal, og forflyttet seg til høylandet. De bosatte seg på steder som Guatemala City, Antigua og ved Atitlan-sjøen, hvor man fortsatt finner etterkommerne av dem idag.

Etter at de siste røde strålene på himmelen slukkes hen, er det bare å løsrive seg fra stortorget, la jungelen og mørket omhylle seg og ta fatt på veien tilbake til bilen. Mens vi går gjennom den mørke, tett jungelen våkner dyrelivet til liv i tretoppene rundt oss, og ønsker oss med sitt leven farvel.

Informasjon om turen til Tikal

Fra Flores finner man utallige reiseagenter som tilbyr turer til Tikal, uansett om man ønsker å se soloppgangen, solnedgangen eller en tur på morgenen. Kjøreturen tar ca. 2 timer. Inngangspengene til parken er vanligvis ikke inkludert i kostadene til utflukten. Når man ankommer nasjonalparken må man derfor ut av bilen og betale 150 queztales.

Ta med behagelige sko, vann og litt snacks dersom du er redd for å bli sulten. Det selges mat og snacks ved hovedinngangen, men området er stort, og veien er langt tilbake til inngangen dersom man plutselig blir fysen.

Har du besøkt Tikal selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å oppleve?