Komanisjøen og veien til Valbona

I nordlige, ville Albania ligger Valbona-dalen, klemt mellom høye fjell. For å komme dit fra nærmeste storby, Shkoder, er man nødt til å ta minibuss, ferge over Komanisjøen og så minibuss igjen – gjennom noe av den vakreste naturen landet har å by på. 

Jeg er overrasket over at den smale veien her ute i ingenmannsland mellom Shkoder og Koman er asfaltert. Minibussen nærmest flyr gjennom svingene. På venstre side flyter Drin-elven, men det er så vidt jeg klarer å se den. 12-seteren er fylt til randen av både stående og sittende mennesker. Noen tyske turister, flere lokale (som viser seg å jobbe på skolen i Koman) og en hel rekke små og store skolebarn. Plutselig bremser bussen ned, og humpingen begynner. Veien var visst ikke asfaltert hele veien likevel.

Komanisjøen, eller, er det en sjø?

Nesten to timer etter vi forlot Skhoder, kjører vi gjennom en liten tunnel, og ankommer  en bitteliten parkeringsplass ved Komanisjøens bredder. Dette er ikke en naturlig sjø, men en kunstig en som ble dannet når elven Drin ble demmet opp på 1980-tallet.

Demningen ligger like ved fergeleiet, og er et imponerende skue.

Skolebarna og de lokale forlot oss nede i landsbyen Koman, så det er bare jeg og de tyske turistene som går ut og kjøper oss billett på den lille bilfergen som står og venter foran oss. Den fylles raskt opp av motorsykler, biler i alle størrelser, og mennesker av alle nasjonaliteter. Albania er visst ikke lenger den gjemte juvelen landet engang var. Selv nå i mai fylles fergen nesten til randen. Før ferga legger fra land, er jeg nesten litt nervøs for hvor mye vekt den faktisk tåler. Jeg teller flytevester, og satser på at det går bra. I dette fine været er det ingen som vil sitte i setene inne på ferga, så vi ser sikkert flere ut enn det vi er.

Plutselig er ferga i bevegelse, og vi passerer en mindre passasjerbåt. På det blå skroget er det plassert en blåmalt gammel buss. Så enkelt og greit kan det altså gjøres.

De to og en halv timene på båten går fort. Det er ekstremt mye vakker natur å se underveis. Alt fra steile, grå fjellsider som nesten punkterer himmelen langt der oppe, og minner mest om landskapet vi kjenner fra fjordene i Norge, til frodige, skogkledde avrundede åser, som ligner mer på noe fra tropiske strøk. Kanskje Thailand, eller Laos?

Når solen dukker opp kommer sjøens intense grønnfarge til sin rett, og den nærmest skinner mot oss. Enkelte steder er sjøen så smal at jeg nesten kan lene meg over rekka og ta på fjellveggene. Innimellom kjører vi forbi avsidesliggende hus, uten veiforbindelse, og små båter som knytter dem sammen.

Når vi nærmer oss Fierze dukker snøkledde fjelltopper opp på venstre side. Det dukker også opp en bilvei, som nærmest er hugget inn i fjellsiden. En enslig hest står og gresser med salen på ryggen. To gutter står og vifter med hendene og vinker til oss. Det gjør også en gjeng lokale som passerer oss i båt på høyre side. På mange måter føles dette landet mye lenger unna enn Europa, som vi kjenner det ellers.

 

Husrom på Villa Dini

Vel framme i Fierze, fergens endepunkt, må vi vente på at enkelte av bilene rygger ut av båten og opp på den grusdekte elvekanten. Flere minibusser står med motoren på og venter på kunder.

– Har dere alt dere trenger? Oppe i Valbona finnes det ingenting! Vel, ingen butikker hvertfall. Dit må man ha med seg alt man trenger. Unntatt vann da, her oppe drikker vi nydelig fjellvann rett fra kilden!

Jeg har havnet i en av minibussene som går direkte til Valbona, men siden vi bare er tre stykker i bussen (jeg og to tyske jenter), gjør sjåføren mange små og store stopp underveis. Et av stoppene er ved en liten canyon laget av Valbona-elven. Her er vannfargen en intens nyanse av turkis, som blir enda mer spektakulær hver gang solen dukker frem fra skyene.

Stedet jeg har valgt å overnatte på heter Villa Dini, og ligger et par kilometer nedenfor selve Valbona. Sjåføren kjører inn på gårdsplassen og stopper, tar sekken min på ryggen og følger meg helt inn i huset.

Både husets arkitektur og de nydelige fjellomgivelsene gjør at jeg på mange måter føler jeg er tilbake i Dolomittene, eller et annet sted i Alpene. Fjellene er så nære at jeg nesten kan ta på dem. På terrassen utenfor gjestehuset føler jeg at jeg kan sitte og stirre på landskapet i timesvis.

Eieren er ikke hjemme, men det er sønnen hans Erenik, og verten Erion. Begge snakker godt engelsk, og forteller villig om området. Det viser seg at Erenik dessuten er sertifisert fjellguide, og kjenner disse fjellene godt. De kommer med tips til turer i nærområdet, så jeg kan utforske litt før turen går videre over fjellet neste morgen.

Til fots opp i Valbona-dalen

I slike omgivelser kan man vel ikke «sitte på ræva» som vi sier i nord. Jeg kler på meg turskoene og går ut for å utforske litt. Denne delen av de albanske alpene er det mest populære fjellområdet i landet. Likevel er det ingen andre å se. Jeg følger selve veien opp i dalen til landsbyen. Bare en og annen bil passerer meg. Et par stopper dessuten og spør om jeg trenger skyss. Trengselen på Komanfergen føles allerede som en fjern drøm.

Totalt sett består landsbyen av rundt 30 hus, hvor stort sett alle er bygget av gråstein. Det virker som nesten alle husene fungerer som små gjestehus som hvertfall leier ut et rom eller to. Noe byggeaktivitet er det også. Jeg hører noen hamre, men lyden forsvinner fort i det mektige drønnet fra den skummende elven.

På vei tilbake oppdager jeg et lite steinhus på den andre siden av elven, hvor det engang har gått en bro over. Den ligger nå ødelagt i vannmassene, og har sikkert gått med i en av årets vinterstormer.

Jeg blir bokstavelig talt bergtatt av de vakre omgivelsene. Sist jeg så noe så vakkert som dette var i Tadsjikistan. Heldigvis er Albania litt nærmere hjemme. Hit må jeg flere ganger.

 

Den krystallklare Xhemes-sjøen

Etter lunsj og før middag legger jeg ut på en annen kort tur, som går på stier rett fra Villa Dini og til en liten sjø i skogen. Ruten er merket og går gjennom en gammel gård hvor noen kyr kommer løpende til gjerdet av nysgjerrighet når jeg passerer.

Den bittelille sjøen kalles Liqeni i Xhemes, er omringet av bøketrær og store steiner. Vannet kommer fra en kilde, og er krystallklart.

Det er også dekket av noe flytende algegreier når jeg besøker, som dessverre gjør den litt mindre innbydende. Ellers kunne dette vært et fint sted å bade. Vel, om man liker å bade i isvann…

Jeg setter meg ned en stund, og nyter stillheten. Når solen går ned begynner temperaturen å falle ganske drastig, og dessuten dukker knotten opp. Jeg finner veien tilbake til gjestehuset for å spise middag.

Erenik gir meg tips til fjellturen jeg skal på i morgen, og fikser skyss til stedet hvor ruten starter. Da slipper jeg å vandre på asfalt i et par timer før jeg i det hele tatt begynner på fjellet, og det er jeg takknemmelig for.

Når mørket senker seg fullstendig sier jeg god natt til guttene, og tar kvelden. I morgen skal jeg endelig opp i de fordømte fjellene (ja, de heter faktisk det) – og jeg gleder meg som et lite barn.

Praktisk informasjon om turen til Valbona

Jeg fikk hotellet i Skhoder til å ringe og bestille plass til meg på minibussen kvelden før avreise. Morgenen etter ble jeg hentet i rundkjøringen ved teateret i Shkoder kl. 06.30.

Fergen går hver dag kl. 9 på morgenen, og tar ca. 2,5 timer. Når man kommer til Fierze, hvor fergeturen stopper, står det minibusser og venter på å ta deg enten til byen Bajram Curri eller til Valbona-dalen. Enkelte velger også å ta fergen tilbake til Koman igjen, for å gjøre en dagstur ut av det fra Shkoder.

Det tok bare rundt 1 time å komme fram til gjestehuset mitt i Valbonadalen fra fergekaien. Det er to ulike fergeselskaper, og jeg dro med Berisha.

Jeg betalte 5 euro eller ca. 600 LEK for hver av de ulike delene, så 15 euro, eller ca. 1800 LEK totalt fra Shkoder til Valbona. Jeg betalte i den lokale valutaen LEK, men sjåførene og fergemannskapet spurte om euro, så det virket som de helst ville ha det.

Har du vært i denne delen av Albania selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å besøke?