Etter at Leonardo DiCaprio fant paradis på «The Beach» har millioner av mennesker flokket til Phi Phi-øyene i Thailand hvor filmen ble spilt inn. I søken på det som er annerledes og urørt har menneskene, både de lokale og turistene, forandret øyene til nettopp det de håpet å kunne flykte fra. Phi Phi-øyene er langt fra urørte den dag idag, men turiststrømmen på jakt etter paradis har ikke latt seg ikke stanse av dette – øyene er jo utrolig vakre, og en must see på manges Thailand-reiserute. Jeg lot meg også lokke av de flotte bildene av turkist hav, hvite strender og høye, svaiende palmer over fargerike longtailbåter.
Når jeg skriver «Phi Phi-øyene» mener jeg i grunn Phi Phi Don. Dette er den største av de seks øyene som utgjør Phi Phi, og den eneste som er bebodd. For å komme hit må man ta fergen fra fastlandet (f.eks. Phuket/Railay/AoNang/Krabi), som tar 1-2 timer og byr på herlig sjøbris og flott utsikt mot kalksteinsøyene som stikker opp av havet.
Phi Phi Don har en veldig avslappende atmosfære, og selv om det engang var backpackere som utgjorde hovedandelen av turistene er det nå nesten like mange barnefamilier som tar turen innom. De fleste tilbringer dagene sine liggende på stranda, duppende ute i havet eller på båttur til de nærliggende øyene.
Fra utsiktspunktet (på nesten 200 meters høyde) har man mulighet til å se formen på øya, som utgjør en H – to kalksteinsfjell som bindes sammen av en smal stripe land med strender på begge sider. Her ligger de aller fleste hotellene og spisestedene, og det er her de fleste menneskene oppholder seg. Øya er liten, og bilfri. Her kommer man seg rundt på moped, sykkel og man frakter varer/bagasje med traller. Når man står der oppe er det vanskelig å ikke tenke på tsunamien som i 2004 rammet øya. Bølger på opp mot 6 meter traff den smale landstripen fra begge sider samtidig, og dro med seg det aller meste av bebyggelsen. Ingen vet nøyaktig hvor mange mennesker som mistet livet, men det sies det var flere tusen. Det var krisetilstander og øya ble evakuert. Nå er det meste bygget opp igjen, og turistene er nok en gang tilbake.
Siden de fleste menneskene oppholder seg i Tonsai på den smale landstripa, er det med andre ord ganske lett å unnslippe turiststrømmen på øya. På resorten jeg bodde – Viking Nature Resort, føltes det ganske forlatt til tider. Jeg fikk utdelt en bungalow som het «Mango» (passet meg jo perfekt, haha), og som hadde en hengekøye utenfor. På morgenene hørte jeg dunking på taket, og det viste seg at apekatter oppholdt seg i frukttreet over bungalowen, og titt og ofte mistet frukten de plukket derfra ned på taket. Det bodde også høns, og flere merkelige gjess på resorten som bare vandret rundt og så nysgjerrig på folk, og laget veldig merkelig lyder dersom man kom for nært. Bananpalmer med frukt hang i hagen, og store frukttær skygget for den sterke solen. Resorten hadde også to private strender som man fikk ha for det meste for seg selv. Selv om det føltes så øde, var Tonsai bare 10-15 min gange unna.
På kvelden måtte jeg sitte for meg selv en stund på den ene stranda og bare titte opp på den magiske stjernehimmelen. Den var helt vanvittig! Stjerneskudd var ikke en sjeldenhet heller. Prøvde også å vasse ut i havet sent på kvelden for å se om jeg kunne se slikt fascinerende bioluminescente (selvlysende) plankton – men det var dessverre for lyst.. Håper jeg får oppleve den annen gang!
Jeg tok ikke turen innom Phi Phi Leh og Maya Beach (som ble brukt i The Beach-filmen) denne gang, fordi kroppen og hodet mest ønsket seg fred og ro – men kanskje turen går innom dersom jeg engang befinner meg i samme område ved en senere anledning.
Har du vært på Phi Phi-øyene? Hva synes du om utviklingen øya/øyene har sett?
Å, så mye fint!
Det var det jeg gikk å tenkte inni meg når jeg vandret rundt på øya. xD Så utrolig mange fine steder!