Litt over én times tid med tog eller bil nord for London, ligger grevskapet Suffolk. Et vakkert og landlig område de færreste tar seg tid til å besøke. Det er synd, for her ligger noen av de vakreste historiske landsbyene hele Storbritannia har å by på. Fargerike, lille Kersey er én av de.

Storbritannia er et enkelt land å komme seg rundt i med offentlig transport. Unntaket er når man skal langt ut på landsbygda. Å komme seg til Kersey uten bil var derfor intet unntak. Landsbyen har bare rundt 350 innbyggere og bebyggelsen er omringet av åser, skog og dyrket mark. Den ligger langt fra nærmeste togstasjon og jeg fant ikke en eneste bussrute som kunne ta meg dit.

Ipswich – første møte med Suffolk

Nærmeste store by, og den største byen i hele Suffolk, er administrasjonsbyen Ipswich. Her bor omtrent 140 000 innbyggere, og i britisk målestokk, er det ikke store stedet det heller. Er du ikke interessert i engelsk fotball, er det ikke sikkert du har hørt om byen i det hele tatt.

Ipswich er i dag en travel havneby som ligger langs elven Orwell, og utløpet av elven har muligens gitt byens dens opprinnelige navn «Gippeswic». Her har mennesker bodd siden steinalderen, men det var først i anglosaksisk tid at Ipswich begynte vokse. Dette regnes derfor som en av de eldste byene i England. Til og med vikingene har satt sitt preg her, og området er generelt preget av historie. Sutton Hoo, kjent for sin store anglosaksiske skipsgrav fra 600-tallet, ligger bare rundt 14 km unna. I nyere tid har både forfatteren Charles Dickens og kunstneren Thomas Gainsborough bodd og virket her.

Ipswich er langt fra den fineste byen jeg har sett i Storbritannia, men det historiske sentrum er en skikkelig positiv opplevelse. I noen av gatene føler jeg nesten jeg har reist tilbake i tid. Spesielt rundt torget The Cornhill og området Buttermarket hvor the Ancient House står er et spesielt vakkert skue. Gatene Silent Street, St. Nicholas Street og St. Peters Street må også oppleves. Det gledet meg dessuten stort å nyte te og scones med clotted cream på Pickwicks Coffee and Tea House, like ved den storslåtte kirken St. Lawrence.

Byen ligger nært havet på østkysten av England, men planene mine skulle heller ta meg lenger inn i landet. Fra Ipswich går det buss relativt ofte til byen Sudbury lengst vest i Suffolk, som blant annet stopper i Hadleigh. Her bor rundt 8000 mennesker i det som er en gammel historisk markedsby.

Historiske Hadleigh

Omtrent en halvtime etter å ha forlatt Ispwich kjører dobbeltdekkeren inn i sentrum av Hadleigh med sine fargerike gamle bindeverkshus på begge sider av Angel Street, som har stått der i hundrevis av år. Her har lite endret seg gjennom de siste århundrene.

Blant de gamle husene står en enda eldre bygning. De eldste delene av St. Mary’s Church er så gammel at kirkegården visstnok huser krigsherren Guthrums grav fra 890. Guthrum var konge over Danelagen, det norrøne vikingriket som dekket store deler av England på 800-tallet, og han kjempet blant annet mot (og senere med) legendariske kong Alfred.

Hadleigh er en av flere steder i denne regionen som opplevde stor rikdom med produksjon og salg av ull og tøy i middelalderen. Like ved kirken ligger den flotte rødoransje markedshallen, også kjent som Guildhall, som har stått der siden 1400-tallet. De fleste av de eldre bygningene ligger langs High Street, hvor rundt 90 % er regnet som verneverdige. Hadleigh har dessuten mange spennende butikker å besøke, så man gjør lurt i å legge inn noen timer eller en formiddag her.

Grunnen til at jeg befinner meg i Hadleigh i utgangspunktet er fordi byen er det nærmeste jeg kommer Kersey med offentlig transport. Det er i teorien mulig å komme seg videre derfra til Kersey med taxi, men det er hverken gøy eller spesielt billig, så da har jeg egentlig bare ett alternativ igjen. Å ta beina fatt.

Det viser seg å være et svært bra valg. Fra Hadleigh følger jeg High Street og deretter Bridge Street nordover, og gjennom Friars Road (og et meget vakkert blomstrende kirsebærtre) til Castle Road. Her ser jeg et skilt med teksten «Public Footpath» som viser vei inn til venstre mellom noen hus og opp til et jorde. Derfra er det bare å krysse over A1071 veien og følge de rullende jordene videre i retning kirketårnet i Kersey som er godt synlig store deler av veien. Åkrene jeg krysser er fulle av små flintsteiner, hvorav flere ser ut til å kunne vært bearbeidet av mennesker for flere tusen år siden.

Endelig i vakre Kersey

Etter nesten en time vandrer jeg inn i utkanten av Kersey. Jeg tar turen opp på kirketrappa til St. Mary’s som ligger på en høyde med utsikt over landsbyen, og hvor de eldste delene stammer tilbake til 1100-tallet. Her møter jeg en eldre mann med hund i bånd og en liten blomsterbukett i hånda. Han smiler og forteller at han er på vei for å sette buketten på farens grav. Hadde han levd hadde han blitt 110 år nettopp i dag.

«Fint, er det ikke?» legger han til før han går, og nikker med hodet bakover mot landsbyen.

Og jo, det må jeg virkelig si meg enig i. Fra kirken har man en nydelig utsikt ned mot lille Kersey, hvor gamle hus er pent dandert på begge sider av den slyngende gaten «The Street». Foran meg ser jeg hus i både murstein og i bindeverk, med farger i varme oransjetoner, dypt rød, rosa, lyseblått og andre pastellfarger. De fleste av disse husene er rundt seks til fire hundre år gamle. Duftende blåregn klamrer seg til husveggene og hagene er allerede i blomst. På landsbyens laveste punkt renner en liten bekk tvers over veien. Stedet kalles med rette «The Splash». Kersey er bare så utrolig flott. Jeg får nesten lyst til å si «Bare glem the Cotswolds. Det er Suffolk som gjelder!» Dette må da være en av de vakreste landsbyene i hele England?

Som de fleste andre velbevarte landsbyene i Suffolk tjente Kersey sin rikdom på ull og tøyproduksjon. Stedet er kjent for sin «Kersey cloth», et grovt ulltøy som ble en viktig del av tøyproduksjonen i England i middelalderen og utgjorde en betydelig del av vanlige folks bekledning. Mange av husene som fortsatt står var opprinnelig bosatt av vevere og handelsmenn.

Det tar ikke lange tiden å vandre gjennom Kersey, og det virker være et ganske rolig sted, spesielt nå på våren. De eneste menneskene jeg ser på min vei er en mann som står i stige og maler huset, tre menn i arbeidsklær som klyver ut av en varebil og to eldre, britiske turister som tusler rundt hånd i hånd mens de skuer på de vakre fasadene. For ikke å glemme et par biler som «splasher» over bekken på vei videre.

Synes du forresten landsbyen ser kjent ut? Kanskje du har sett den på TV. Kersey var nemlig med i Magpie Murders, en kortserie basert på en bok som var påskekrim her i Norge for et par år siden.

Etter en runde finner jeg veien inn på vertshuset The Bell Inn. Den skjeve, men flotte bindeverksfasaden i hvitt og svart langs The Street ser ut som den er revet rett ut av middelalderen. Der inne er taket er lavt, bordene brede og gjestfriheten høy. Jeg ankommer dessverre midt mellom lunsj- og middagsserveringen, men vertinnen har heldigvis både te og scones å by på til denne sultne vandreren. Lykkelig nyter jeg det hjemmelagde bakverket mens jeg skuer ut på landsbyen gjennom de over syv hundre år gamle vinduene.

Når siste smule har forlatt fatet og tekannen er tom, er det bare å følge mine egne fotspor tilbake til Hadleigh, før siste buss for dagen tar meg tilbake til Ipswich. Både Hadleigh, vandreturen til Kersey, og selvfølgelig Kersey i seg selv, var virkelig en fornøyelse. Og det beste av alt? Dette var bare begynnelsen på de vakre stedene, landsbyene og herskapshusene jeg skulle få besøke i Suffolk. Et område som viste seg å være akkurat etter min smak. Så med andre ord: To be continued.

Info om Kersey og Suffolk

Den raskeste måten å komme seg til Ipswich fra London er med tog. Selskapet East Anglia tar deg fra Liverpool Street Station nordover til Ipswich på omtrent 70-80 minutter. Prisene er ganske høye til tross for den relativt korte distansen, så du gjør deg selv en tjeneste ved å bestille billettene god tid i forveien på internett. Det går tog omtrent én gang i timen.

På grunn av sin landlige karakter er bil den letteste måten å komme seg rundt i Suffolk. Det finnes derimot muligheter med offentlig transport også, enten med lokaltog eller buss, men med få avganger og langt mellom busstoppene må man gjerne belage seg på å smøre seg med tålmodighet og dessuten bruke beina litt iblant. Busstasjonen i Ipswich ligger ved Old Cattle Marked, og jeg brukte bussrute 91 for å komme meg til Hadleigh. Én vei koster turen 4 pund, og man kan betale med kort.

Kommer du med bil ligger Kersey ca. 25 minutters kjøring fra Ipswich via Hadleigh.

Jeg overnattet på Penta Hotel i Ipswich. Et moderne og bra hotell bare et par minutters gange fra jernbanestasjonen og flere busstopp. Det tok nærmere 30 minutter å vandre inn til gamle sentrum av Ipswich herfra. Muligheter for parkering utenfor. Overnatting i Storbritannia er generelt dyrt, men her betalte jeg bare rundt 48 pund natten for dobbeltrom med privat bad.

Har du besøkt Suffolk selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å dra?