Kamnik og Velika Planina

Nedenfor de imponerende Kamnik-Savinja alpene, ligger det en liten by i dalbunnen. Byen er smal, men lang og strekker seg langs Bistrica-elven som flyter sør-vestover mot Ljubljana.

Kamnik er en av de eldste byene i Slovenia, og ligger langs den engang svært trafikkerte handelsruten mellom nord og sør, fra middelhavet til alpene. Dette var et møtepunkt for romanske, germanske og ungarske påvirkninger – og disse satte hvert sitt preg på regionen.

Kamnik ligger bare 40 minutter med tog fra Ljubljana, og enda kortere med bil. Når man trør inn i sentrum av gammelbyen Stare Mesto, skjønner man meget fort hvorfor dette regnes som en av de vakreste byene i Slovenia. Byen strekker seg langs hovedgaten, men har mange smågater på kryss og tvers inne i det gamle sentrum. Husene er lave, svært fargerike og det bugner av blomster både fra krukker utenfor dørene og i vinduskarmene. Flere kirker av imponerende størrelse dominerer byen, og til tross for at det bor rundt 10,000 mennesker der – føles det ut som det må være langt færre. Butikkene i hovedgaten er ikke like godt besøkte som de engang var, de fleste foretrekker de moderne kjøpesentrene som vokser opp utenfor bysentrumene – til manges fortvilelse.

Byens storhetstid var i middelalderen da den ble styrt av Grevene fra Andechs i Bayern. Både Mali Grad (det lille slottet) og Stari Grad (det gamle slottet) ble bygget på denne tiden. Begge ligger dessverre i ruiner idag, men slottskapellet til førstnevnte står fortsatt over ruinene på en liten høyde over byen. Dette stedet har også en legende knyttet til seg.

Engang bodde det tre trillinger i Kamnik. De var godt likt og vokste alle tre opp til å bli prester. De ønsket å ære byen med en ny kirke, og samlet inn penger og brukte det lille de hadde til å ferdigstille denne. Da pengene tok slutt var kirken ennå ikke ferdig. Til deres nød visste de ikke hva de skulle gjøre for å skaffe mer penger. I slottet ovenfor byen bodde det en rik grevinne. Hun var en stolt, utrivelig skikkelse og svært gjerrig. På grunn av dette hadde ikke trillingene turt å spørre henne om en donasjon, men skjønte nå at de måtte dersom de skulle ferdigstille kirken. Til slutt våget de seg å besøke henne i slottet. «Kom dere ut, tiggere!» brølte hun som svar på deres ydmyke henvendelse. «Jeg vil heller omvandles til en slange før jeg donerer noen penger til dere og deres arbeid!». Og rett som det var åpent himmelen seg og kastet en forbandelse over Veronika. Plutselig var kvinnen som stod foran trillingene halv kvinne og halv slange. Alle løp i skrekk derfra. Det sies at Veronika fortsatt befinner seg i ruinene av slottet, hvor hun venter med den store skatten sin på sin reddende engel som kan forvandle henne tilbake til et menneske… Til den tid engang kommer, så pryder Veronika fortsatt Kamniks kommunevåpen, og minner alle på å være gode og generøse med hverandre.

Kamniks innbyggere er svært interesserte i å beholde områdets historie levende, og hvert år har de mange festivaler og arrangementer. For eksempel har de en nasjonal klesdraktfestival hvor det er musikk og parader med mennesker som går i over 2,000 forskjellige tradisjonelle og gamle drakter gjennom byen. De har også en festival for Grevinnen Veronika, og den populære KamFest som er en stor musikkfestival, hvor hovedscenen er oppe i ruinene på Mali Grad.

Etter utforskingen av Kamnik, blir jeg plukket opp av lokalkjente Irena, som bor like utenfor byen. Sammen kjører vi til taubanen som skal ta oss opp på fjellet til Velika Planina. Taubanen er en av de eldste i Slovenia, og den lengste uten en påle i midten. Det var derfor litt skummelt å suse nesten tusen meter oppover fjellsiden. Men når man oppdager utsikten har man plutselig noe annet å tenke på.

Etter stormen i vinter virket ikke stolheisen videre opp, så det ventet oss en 30 min lang gåtur. Men det var bare deilig i det fine været. Temperaturen her oppe var langt lavere enn i dalbunnen, så å bevege seg hjalp bare på. Utsikten mot alpene på vei opp var bare helt ubeskrivelig.

Vel oppe gikk vi først til en fjellhytte for å få litt mat i kroppen. Vi bestilte litt forskjellig av de lokale spesialitetene for å få testet den lokale kosten. Her har man alltid spist mye kjøtt, kål og fet mat for å holde varmen og holde magen mett lenge. Gjerne slik bondekosten også er i Norge. Noe av det beste (i tillegg til pølsene og den gode osten) var ričet (en slags tykk, kremet byggrynssuppe med grønnsaker og bønner) og adjovi zganci (en slags bokhveterøre som ligner på kjøttdeig men smaker utrolig godt). Kaken stekt med cottage cheese til dessert var også veldig god (og søt).

En annen (veldig) lokal spesialitet er den pæreformede hardosten trnič. Den lages av cottage cheese, fløte og salt, og dekoreres med mønster fra små dekorerte trepinner som presses på osten. Trnič kalles også kjærlighetsosten. Grunnen er at de alltid ble laget som par (to i slengen), med samme type mønster, kanskje fordi de ligner kvinnenes bryster og symboliserte fruktbarhet. Gjeterne beholdt en og gav den andre til sin utkårede. Takket hun ja til osten, takket hun også ja til herren som gav henne den.

Velika Planina er den høyeste beliggende og største alpine sommerbeiteplassen i Slovenia. Stedet ligger på 1,500 meters høyde, og er omringet av furuskoger og dramatiske fjelltopper. Hver mai når blir gresset blir grønt kommer bøndene opp med kyrne sine for å tilbringe sommeren der. Det har de gjort i hundrevis av år (kanskje tusenvis), og hyttene har gått i arv i generasjoner. Det vil si.. fram til andre verdenskrig. Da ble området tent på av tyskerne, og alle hyttene brant dessverre ned.

Heldigvis kom arkitekten Vlasto Kopač på banen, og allerede i 1945 var de første husene gjenoppbygd. Få hus fikk den tradisjonelle ovale oppbyggingen, uten vinduer – de fleste ønsket en litt mer moderne og praktisk variant, men beholdt likevel den gamle stilen. Preskarfamilien ønsket å beholde det tradisjonelle før krigen, og bygget derfor en oval hytte uten vinduer, fordi det passet dem best. Denne hytten er delt i to deler. Inne i midten står rommet hvor bondene bor, og rundt denne delen går kyrne om kvelden. På denne måten slipper de å stå ute, og kanskje bli tatt av rovdyr. Inne i midt-rommet finnes det en seng og en åpen peis. Her fyrer de, og siden det ikke finnes noe vindu eller pipe, kalles det et «røykerom» siden røyken holdes inne. På den måten kan de tørke kjøtt og diverse inne i rommet. Hvordan det gikk med lungene deres er vel en annen sak..?

De har kjeler for å koke ost, og beholdere for melk og diverse. Noe bad finnes selvsagt ikke. Vann finnes ikke naturlig på dette fjellet, så det måtte de hente fra små søkk i fjellsiden hvor snø fortsatt lå langt inn på sommeren. Morsomme er også trekrakkene deres som de satt på når de melket. De har bare tre bein! Veldig ustødige med andre ord. Det sies at skikken ble slik fordi at gjeterne ikke skulle sovne av mens de satt og melket, men hele tiden være på vakt for rovdyr slik som ulv. Klesmessig var klærne laget av naturlige materialer, selvsagt. De brukte tresko, og når det regnet tok de på seg noe som ser ut som en sivkjole – men som var en «regnjakke» laget av den indre barken fra et lindetre.

Gjeterne bor altså på samme måte i dag på Velika Planina som de har gjort i hundrevis av år, bare med noen moderne twists. De lager fortsatt oster, yoghurt og surmelk til eget bruk – og er man heldig kan man få smake selv også.

Litt lenger ned i dalen er det også bygget hus i denne stilen, men som er åpne for overnatting for turister og andre interesserte. Her får man alle de moderne fascilitetene inkludert.

Temperaturen her oppe i fjellet er kaldere enn i dalbunnen, og været kan snu seg raskt. Plutselig begynner en kald  hutrende vind å blåse, og vi begynner å jobbe oss nedover mot taubanen igjen. Vel nede forteller Irena at hun har et sted hun ønsker å vise meg. Et sted hun liker veldig godt og som hun bruke å dra til når været er varmt på sommeren.

Det viser seg at elven Kamniška Bistrica, som også renner gjennom Kamnik, har sitt utspring her innerst i dalen – og kommer ut som kildevann. Dette vannet danner en stor dam med krystallklart vann, som er iiiiskaldt – og sikkert godt å kjøle seg ned med på sommeren.

Dersom du har lyst å besøke Kamnik og Velika Planina, begge som tatt ut av et eventyr, så er det heldigvis ganske enkelt. Kamnik ligger som sagt bare 40 min unna Ljubljana med tog, og en returbillett koster 5 euro. Har du bil er det både enklere og raskere. Det er noen minutters kjøring fra Kamnik til starten for taubanen, og informasjon om tider og priser når det gjelder den kan du finne her. Stolheisen som før tok folk opp resten av bakken er dessverre ute av drift etter et uvær sist vinter, og det er usikkert om den skal settes i stand igjen. Høydeforskjellen derfra og opp til platået og kirken er derfor på ca. 350 meter, og det tar kanskje 30 minutter å gå opp til platået. For hele besøket trenger man kanskje 3-4 timer. Det finnes også mange flotte gåturer man kan gjøre i dette området, spesielt opp i alpene også, og I so want to go back! Har du lyst på guide som kan ta deg med rundt i området anbefaler jeg virkelig Irena Grmek (irena.grmek@gmail.com), hun er dyktig og kunnskapsrik og kan vise deg hva området har å by på.

Reisen til Slovenia er gjort i samarbeid med STB (den slovenske turistkontoret). Jeg har fortalt hvor jeg ønsker å dra, og de har hjulpet meg å sette det hele sammen. De sponser en del overnattinger, måltider og transport – men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive om. Alle ord, tanker og meninger som jeg publiserer i bloggen er helt og holdent mine egne. #slovenia #ifeelslovenia