Solen har nettopp stått opp. Jeg hører svak snorking fra en av seteradene bak meg. Jeg ser ut gjennom vinduet på landskapet som farer forbi utenfor. En ny dag har så vidt startet, og bringer meg med seg inn i det ukjente.
Flyet treffer bakken, og triller inn til terminalbygningen. Her har jeg aldri vært før, men enn så lenge er prosessen den samme som hver gang man ankommer et nytt sted med fly. Kanskje er flyplassen større enn vanlig, kanskje er den mindre. Kanskje forstår jeg språket, men som oftest gjør jeg det ikke. Kanskje må jeg ha visum, kanskje ikke. Av og til må jeg vente på bagasjen, men ofte ligger den der og venter på meg og vårt nye eventyr.
Jeg baner meg vei gjennom menneskene i ankomstterminalen og går ut gjennom flyplassdørene. Jeg stopper opp, puster inn og lar sansene utfolde seg. Det er nye lukter, nye omgivelser og nye mennesker. Og så er det meg. Lille meg alene på reise, igjen. Alene i et nytt land, en ny destinasjon. Alene på et sted hvor jeg ikke kjenner en eneste levende sjel.
Burde jeg være redd? Engstelig? Spent? Sistnevnte er jeg så absolutt. Ingenting fyller meg med mer spenning enn å møte verden alene. Jeg er nødt til å krype ut av komfortsonen fullstendig. Jeg er nødt til å kommunisere og stole på fremmede mennesker. Å finne fram på egenhånd. Å stole på meg selv, ikke minst.
Akkurat sistnevnte er kanskje det som de fleste frykter mest med å reise alene. Å bare være avhengig av seg selv. Å vite at man står alene i verden dersom det skjer noe. Å ikke kunne lene seg på andre. Å være nødt til å være i sitt eget selskap så lenge reisen varer. Ensomheten, og lengselen etter å dele opplevelsen med kjente og kjære.
For mange vil kanskje det å reise alene oppleves som en ekstremsport. En berg og dalbane av tanker og følelser. Noe enda skumlere enn å kaste seg ut av et fly eller hoppe i strikk fra en bro. Rett og slett fordi man opplever det alene. Fordi man må takle alt av utfordringer helt på egenhånd.
Men er det å reise alene synonymt med å være alene? Ikke i det hele tatt. Jeg tenker på alle menneskene jeg kommer til å møte i dette ukjente landet, denne ukjente destinasjonen. Både mennesker som bor her og har det kjent og kjært, og de som har ankommet på samme måte som meg. Som er like spente på hva som ligger foran dem.
Jeg tenker på at nok en gang får jeg utvide horisonten min, slippe inn opplevelser som jeg enda ikke aner hva er. Nok en gang er jeg heldig nok til å kunne se verden med egne øyne, og ikke gjennom en skjerm eller et bilde. Jeg tenker på sitatet som sier at verden er ikke full av fremmende, men heller full av venner man enda ikke har møtt.
Det ukjente kan ofte føles skremmende, nettopp fordi det er ukjent. Man har enda ikke fått innsikt i hva det innebærer. Men jeg vet at snart er ikke det ukjente så ukjent lenger. Snart står jeg her på flyplassen igjen, på vei hjem, og må forlate det som gjennom oppholdet har blitt kjent. Kanskje har det til og med blitt kjært, slik det ofte blir.
Jeg fortsetter ut flyplassdørene, og videre ut i det ukjente.
Det ukjente enn så lenge.
Nydelig skrevet. Å reise alene er en opplevelse jeg mener alle burde oppleve i hvert fall én gang i løpet av sitt liv, for å se hvordan det er. For meg var det å reise alene den definitivt beste måten å bli ordentlig kjent med meg selv og trygg på hvem jeg er 🙂
Tusen takk for det, Kristine! Jeg er enig med deg. Man vokser veldig på å reise alene, og det er noe de aller fleste hadde hatt godt av å prøve. 🙂
Synes du er råtøff som har reist så mye alene til så mange steder utenfor allfarvei! Føler at det er lettere å komme i prat med mennesker når man reiser alene, men det er selvfølgelig litt mer skummelt også. Ikke så ofte jeg reiser alene, men artig å gjøre det i ny og ned.
Lykke til med reisene videre 🙂
Haha, jeg bruker å si at det høres tøffere ut enn det egentlig er. :p Men det er absolutt givende å kaste seg ut i verden alene. Det er absolutt lettere å komme i kontakt med andre på den måten, det er kanskje en av grunnene til at jeg liker å reise alene så godt. 🙂
Tusen takk!