Nord i Botswana befinner Okavangodeltaet seg. Her renner elven Okavango ut i Kalahariørkenen og skaper verdens største innlandsdelta. Dette frodige området fult av laguner, elver og øyer er hjemmet til både mennesker og dyreliv.
– Se flodhesten!
Inge, som jeg deler mokoroen med, peker ivrig til venstre.
– Kanskje det er den som delte denne båten i to i fjor? sier KB, båtføreren vår – eller poler, som de kalles her. Han står bakerst i båten og dytter oss framover i vannet med en stor stokk, som kalles pole.
KB er 22 år gammel, og båten vi sitter i, tilhører moren hans. Hele familien er polere, og det var bare naturlig at KB skulle følge i foreldrenes fotspor. Det hele holdt derimot på å gå skikkelig galt i fjor da KB var på fisketur. Plutselig dukket en flodhest opp i vannet rett foran han og angrep mokoroen. Den voldsomme kjeften bet tak i båten, og delte den rett i to. Det gikk heldigvis bra med KB som ble reddet på land av venner. Båten ble til slutt reddet og lappet sammen den også. I dag har KB stor respekt for flodhestene, og fører oss dermed fort videre.
Like før de fleste store elvene når havet, skapes et delta. Men ikke her i Botswana. Okavango-elven, som har sitt utspring langt inne i Angola, når aldri frem til havet. I stedet flyter den mektige elven ut i Kalahariørkenen, og forsvinner. Men før vannet blir borte, skaper det en gigantisk oase, og skaper liv for de mange afrikanske dyrene som kaller området sitt hjem. Mellom juli og september er vannstanden som høyest og gjør Okavangodeltaet til et eldorado for dyreentusiaster. Vi besøker i april, og er dessverre litt tidlig ute for de største dyreopplevelsene, men har troen på at det vil bli et fint opphold likevel.
Vi glir sakte, men sikkert framover på det stille vannet. Rundt oss på begge sider står sivet høyt opp av vannet, hvor små, grønne og hvite frosker griper seg fast. Foran og bak oss befinner det seg flere mokoroer, som tilhører de andre i gruppen. Av og til passerer vi hverandre. Noen hviler i solen, noen fotograferer, og andre har rett og slett sovnet av.
KB lærer oss å lage «vannpistol» av enkelte vannplanter, og produserer dessuten to «smykker» av vannliljer som vi kan pryde oss med på veien videre. I begynnelsen var jeg engstelig for at den smale mokoroen skulle tippe over, men mens timene går kjenner jeg at jeg bli mer og mer avslappet og døsig jeg også.
Før jeg sovner av, glir mokoroene plutselig inn til land. Vi har kommet fram til den lille øya vi skal tilbringe natten på, langt ute i den botswanske ødemarken. I en liten sirkel under noen trær, står en rekke telt på rekke og rad. I midten står bordet, hvor påskemiddagen skal spises senere på kvelden.
Først; litt avslapping. Vi finner veien inn i teltene, som til og med har et utedo og en primitiv dusj under åpen himmel bak. Deretter blir det en liten blund i den trykkende varmen.
En time senere blir vi vekket av polerne. Lunsjen fortæres og deretter hopper vi tilbake i mokorene. Denne gangen skal vi derimot ikke så langt. Vel over på naboøya, deles vi inn i tre grupper. Vi skal nemlig på safari til fots!
Guidene gir oss reglene på hvordan vi skal oppføre oss. Alle skal gå tett sammen på rad og rekke. Ingen roping eller høye lyder. I følge dem kan nesten hva som helst gjemme seg i det høye gresset rundt oss.
De første dyrene vi ser er en gjeng bavianer. Både i gresset og oppe på grenene av flere døde trær. Noen skuer mot oss, men de fleste enser oss ikke. De er sikkert vant med menneskeflokker i merkelige påkledninger som vandrer rundt i samme habitat som dem.
En flokk gnu dukker også opp foran oss, spiser litt og tusler sakte forbi. De fleste er langt unna. Jeg må stå på tå for å se noe særlig gjennom det tette, høye gresset. Plutselig dukker et vortesvin opp, og sprinter avsted. Himmelen blir stadig mørkere, og solen stadig rødere. Solnedgangen blir et mektig skue i nærheten av noen store baobabtrær.
Når det begynner bli helt mørkt må vi skynde oss tilbake til mokoroene. Dessverre ble det ingen elefanter, løver eller neshorn å se i dag, men vandreturen var spennende likevel. Guidene har rikelig med historier og lærdom å fortelle, og jeg kunne gjerne hørt på dem hele dagen lang.
Tilbake i campen blir det først dusj under åpen himmel og stjernene. Deretter middag, som blir en stor affære med stekte nudler og grønnsaker, salat og gem-squash gratinert med bacon og ost. Vi får cobbler til dessert og senere marshmallows på bålet. Bordene er dekket med levende lys og små gule påskekyllinger. Kveldens soundtrack skapes av sirissene og tilfeldige dyreskrik i det fjerne.
Etter maten trekker vi oss alle tilbake rundt det store bålet, og blir underholdt av de lokale som både synger og danser for oss. De forteller flere historier og spiller skuespill. Vi spiller også noen selskapspill i fellesskap, og det blir til slutt ganske sent før vi trekker oss tilbake til teltene.
Likevel er vi alle (relativt) våkne og klare for soloppgangen når klokken blir seks. Med hodelykter på oss vandrer vi rundt på øya vi har sovet på, og får i det tidlige morgenlyset se både hyener, en flokk sebra og masse gnu i det fjerne. Morgenlyset er helt gyllent og omfavner oss alle. Jeg har ikke tall på alle bildene vi tar av hverandre.
Tilbake i campen blir det frokost med rundstykker og eggerøre. Deretter er det dessverre tid for å pakke sammen. Tilbake til landsbyen vi har parkert bilen ved flyter vi nedstrøms, så det går mye raskere enn sist. Flodhesten dukket opp denne gangen også, heldigvis litt lenger unna. KB høres ut til å ta et lettelsens sukk.
Vel tilbake i landsbyen blir vi sittende å vente en stund på bilen. I mellomtiden tar KB og Extra, to av polerne, oss med på en liten rundtur i landsbyen. Vi får se hvordan de alle bor og lever, og har dessuten med oss fotballer som vi deler ut til flere av barna vi møter. De setter alle i store smil, og begynner umiddelbart å sparke fotballene rundt.
Når bilen endelig kommer får jeg tid til å tenke over opplevelsen. Jeg hadde hele tiden sett for meg at Okavangodeltaet skulle handle om dyrene, men for oss ble det heller en innføring i livene til menneskene som bor der. Særdeles spennende og lærerikt det også.
Praktisk informasjon om Okavangodeltaet
Jeg besøkte Okavangodeltaet på overlandreise på vei fra Sør-Afrika til Zimbabwe. Den raskeste måten å komme seg til deltaet på er ved å fly til Maun, og derfra booke seg skyss eller organisert tur videre. Kombiner gjerne en tur inn i Okavangodeltaet med safari i Chobe nasjonalpark, lenger nordøst i Botswana. Les mer her.
Marianne bak reisebloggen Glimt av verden var litt heldigere med dyrelivet på denne utflukten enn jeg var. Se gjerne de flotte bildene hennes i dette innlegget.
Har du besøkt Okavangodeltaet, eller er det et sted du ønsker å oppleve selv?
Okavangodeltaet er et av de flotteste stedene jeg har vært! Synd du var litt uheldig med dyrelivet, men det virker som du fikk en god opplevelse uansett. Tok også en flytur fra Maun over deltaet i småfly og det var utrolig å se hvor stort området er fra luften. Fikk da også sett flere dyr som jeg ikke fikk sett da jeg var i selve deltaet. Menneskene som bor der fikk jeg ikke møtt, men det virker som du hadde en spennende opplevelse der. 🙂
Det kan jeg godt forstå! Utrolig spennende og annerledes sted. 😀 Ja, jeg var dessverre ikke så heldig med dyrelivet, men fikk noen fine møter med de lokale, og bare det å befinne seg i Okavangodeltaet var jo spesielt det også. 🙂 Wow, flyturen over deltaet høres helt fantastisk ut. Et minne for livet, vil jeg tro!