Velkommen til skogs! Jeg befinner meg for øyeblikket i grenseland. Et mystisk og spennende grenseområde mellom Norge og Sverige. Her omringes man av dype skoger, glitrende sjøer og vidstrakt natur – og en historie om et folk som kom vandrende østfra med egne skikker og tradisjoner i bagasjen. Finnskogen ligger bare to timer nordøst fra Oslo, men er som en helt annen verden.

Lyset i den gamle tømmerstua er dunkelt. Innertaket er kullsort etter å ha vært dekket av tykk røyk i årevis. Et stort støpt ildsted dominerer rommet, men noen pipe finnes ikke. Ved første øyekast ser møblementet ganske vanlig ut, men ved nærmere ettersyn ser man at mye er annerledes. Den gamle barnevugga vugger bak og fram, ikke sidelengs. Lampene består av pinner på stativ som tennes på, og kan heves opp og ned. Rosemalingen på skapene innehar en spennende symbolikk. På bordet ligger noen aks av en svært gammel og spesiell korntype kalt svedjerug. Hadde man vært flue på veggen her for to hundre år siden, hadde man nok hørt både besvergelser og runesang på et nå utdødd språk.

De som en gang bodde her var innflyttede skogfinner. Jeg står nemlig i røykstua på Finnetunet i Svullrya i Grue kommune. Tunet består av 13 autentiske bygninger som viser hvordan en skogfinsk gård så ut i eldre tid. Det er nettopp skogfinnene som har gitt navn til det store området vi i dag kaller Finnskogen. Et ca. 25-30 km bredt belte mellom Trysil i nord og Eidskog i sør. Her fant de et landskap de kjente seg igjen i, og håpet om å skape en framtid. Med seg i sekken østfra hadde de eldgamle tradisjoner som røykstuer, badstue, neverfletting, svedjebruk, sjamanisme og magi.

Sjamanisme og svedjebruk

For rundt fire hundre år siden begynte det bli dårlig om plassen i Finland og levesettet til finnene i området rundt Savolax trengte stor plass. De drev nemlig med svedjebruk, en av de aller eldste formene for matproduksjon. De hugde ned, tørket og svidde av skog. Deretter sådde de rug i den fortsatt varme asken. Svedjebruk gav enorm avkastning, men la også skogområder brakk i en mannsalder etterpå før trærne igjen var store nok til at prosessen kunne gjentas. Dette gjorde at de måtte flytte når ressursene tok slutt. I første halvdel av 1600-tallet krysset finnene grensen mellom Norge og Sverige, inn i området vi i dag kjenner som Finnskogen.

Finnene brakte ikke bare med seg en ny måte å dyrke på. De tok også med seg sine egne skikker, byggemåter, håndverk, mattradisjoner, religion og folketro. Det ble ikke nødvendigvis så godt mottatt.

Røykstuer er bolighus uten skorstein. Den store steinmassen til røykovnen magasinerer varmen effektivt, og etter en ordentlig oppfyring trenger man ikke fyre på mer enn én gang i døgnet. Røyken legger seg som et varmende teppe i taket og blir værende der. I tillegg til røykstue var det vanlig at skogfinnene hadde badstu på gården, samt en rie, hvor man tørket svedjerugen. Alle disse tre bygningene fyres med røykovner.

Selv om skogfinnene var protestantiske, hadde de også en sjamanistisk naturoppfatning med seg fra Finland. De mente alt i naturen hadde ånd og var besjelet. Det vil si at alt fra dyr til steiner og trær hadde en bevissthet, og denne bevisstheten kunne enkelte «seere» koble seg på. De utførte magien sin gjennom besvergelser, symboler og ulike ritualer. Blant annet for å stemme blod, helbrede sykdom og beskytte seg selv, sin familie, gården og avlingene mot onde makter.

For bygdefolket ville det nok vært ganske spesielt å overvære et slik rituale eller høre runesang på finsk. Dette, i tillegg til at skogfinnenes levesett på mange måter skilte seg fra bygdefolket, gjorde at de møtte motstand. De misforståtte skogfinnene ble sett på som hedninger, jord- og skogstyver, skattesnytere og trollmenn. Enkelte av bygdefolket korset seg nok og kalte de «fandens folk».

På midten av 1800-tallet startet fornorskningsprosessen for alvor. Nå ble skogfinner i stor grad tvunget til å frasi seg sine levemåter. Det ble sett på som negativt å ha finske aner, og mange fortrengte sitt opphav. I denne tiden gikk mye av den skogfinske kulturen dessverre tapt. Alt fra navnekulturen til språket. Barna ble tvunget til å snakke norsk i skolen, og det skogfinske språket forsvant sakte, men sikkert ut av dagligtale. I dag regnes det som utdødt. Den siste som snakket skogfinsk her døde på 1980-tallet.

Det har blitt utført et omfattende vernarbeid de senere årene for å i størst mulig grad bevare den skogfinske kulturen her i Finnskogen. En av de som var i bresjen for dette var ildsjelen og forfatteren Åsta Holth. Hun var selv etterkommer av skogfinner og skrev flere bøker om folket, blant annet i Finnskog-triologien. Det var hennes initiativ å starte Finnskogdagene i 1970, for ikke å snakke om det gøyale, men viktige påfunnet «Republikken Finnskogen». Under Finnskogdagene proklameres Finnskogen som egen republikk med egen president, statsminister, regjering, nasjonalsang, bunad og flagg og feirer den skogfinske kulturen tre dager til ende. Åsta var republikkens president fram til sin død i 1999, og er vel egentlig det fortsatt.

Under Finnskogdagene proklameres Finnskogen som egen republikk med egen president, statsminister, regjering, nasjonalsang, bunad og flagg og feirer den skogfinske kulturen tre dager til ende.

I 1998 fikk skogfinnene endelig status som nasjonal minoritet i Norge. Etter mange års kamp holder dessuten veggene til et stort, nytt skogfinsk museum å reise seg på Svullrya. Det skal åpne dørene i 2025 og vil bidra til at kunnskapen om dette fascinerende folket og deres historie bevares og formidles i enda større grad. I dag vet vi at nærmere 500 000 nordmenn har skogfinske aner. Kanskje er du en av dem?

Inn i naturen

Finnskogen består av dype skoger, høye åser, stille tjern og en lang rekke innlandssjøer. Landskapet er tidløst, det er ekte og du kan ha det helt for deg selv. Vel, du må kanskje dele med det jerv, gaupe, ulv og bjørn, men heldigvis liker de også stillheten og å ha god plass rundt seg. Ønsker man å bytte ut byens larm med skogens ro er med andre ord Finnskogen rette stedet. Befinner du deg inne i dette vidstrakte skogområdet føles det nesten ut som det strekker seg ut i evigheten. Og på en måte gjør den det også. Like nord for her begynner nemlig taigaen. Det største sammenhengende skogområdet i verden. Taigaen grenser til Finnskogen ved Trysil i nord før den strekker seg gjennom Sverige, Finland og hele Russland fram til Vladivostok ved Stillehavskysten.

Nettopp nærheten til naturen er det som trekker mange til Finnskogen. Hit kommer de som er glade i å vandre, sykle, campe, padle eller jage. Spesielt vandremuligheter er det mange av. Finnskogleden er for eksempel hele 240 km lang og slynger seg gjennom barskogen på begge sider av Riksgrensen langs historiske stier. Underveis kan du stoppe innom gamle finnegårder hvor tiden har stått stille siden de siste skogfinnene flyttet ut. Leden er delt inn i 13 etapper, og tar som regel 14 dager å gjennomføre. Ruten er merket og det finnes gode kart å ta med i sekken.

Langs leden kan det i skyggene bak trærne kanskje dukke opp troll eller tusser. I sjøene lurer nøkken og det er flere som mener de har møtt huldra opp gjennom årene. En du virkelig ikke vil møte er derimot Puken, det nærmeste man kommer djevelen selv her i skogene. Det finnes mange myter og historier om overtro i Finnskogen. Det er en del av opplevelsen.

Selv tar vi en liten tur på Tjurastien i Grue kommune. Hele stien er bare 4 km én vei, men det finnes mye å se underveis. Man kan starte ved Gardsjøen naturreservat og ender til slutt opp ved Tjura skytterhus på Tørmoen. Stien følger Tjuraåa og kulturminner fra 1400-tallet. Her lå nemlig distriktets første kraftverk, i tillegg til sagbruk, møller og smie. Informasjonstavler underveis forteller om stedets historie. Når man først befinner seg på Tjura er det også fint å gjøre et stopp hos Klart Glass. Her har glasskunstnerne Kari Håkonsen og Vidar Koksvik verksted og utsalg i en gammel landhandel. Det er samme paret som driver Glasshytta på Bærums Verk, og de har en lang rekke vakre og spennende produkter til salgs.

Finnevegen er et annet alternativ om man ønsker vandre, og var opprinnelig en viktig ferdselsvei for de som bodde langt inne i skogen. Denne går mellom Kirkenær og Svullrya, også i Grue kommune, og er ca. 19,3 km lang. Den er merket og velgått. Som Åsta Holth skrev; «Finnevegen smyg seg som en orm i lyngen, gjennom hundre på hundre av år er den sliten ned som ei renne i grunnen». Det er med andre ord enkelt å finne fram.

En kortere utgave er å følge Finnevegen fra Kirkenær til Dagsturhytta ved Frysjøen. Denne turen er på ca. 5 km én vei og tar omtrent en time å gå. Vel framme kan man varme seg innendørs i Dagsturhytta, eller teste ut badeforholdene i Frysjøen like utenfor. Snart kommer dessuten sanitæranlegg, baderampe og fiskebrygge på plass, noe som gjør hytta enda mer tilgjengelig. Hytta er gratis å besøke, og åpen hele året. Kommer du tidlig på en fredag møter du kanskje en gjeng lokale damer som møtes her året rundt for å bade, selv om vinteren når isen legger seg på sjøen (!).

Finnskogtoppen

Oppe på en høyde over innsjøen Røgden, rett ved Riksgrensen, ligger Finnskogtoppen SPA og velværehotell. Et opphold i disse flotte, rolige omgivelsene gjør at skuldrene senker seg og sjelen finner ro. I naturen finner vi mennesker tilbake til oss selv. Som ordføreren i Grue kommune, Rune Grenberg, sa da vi møtte han. «På høye fjell finner man utsikt, men i (Finn)skogen finner man innsikt». Her oppe på Finnskogtoppen finner man faktisk begge deler.

På Finnskogtoppen står helse og velvære i fokus. Hotellet tilbyr ulike behandlinger og treningstilbud. Hva med yoga ute blant trærne, en fottur til ulike finnegårder langs Finnskogleden, vanngym eller en avslappende stund med massasjen «Skogens ro», eller kanskje den mer oppkvikkende behandlingen «Huldras energi»?  SPA-avdelingen inneholder blant annet et stort svømmebasseng, badstuer, vekselbad og boblebad. Bassengområdet er åpent fra kl. 07.00 til 23.00, så man slipper å stresse for å rekke tilbringe tid der. Jeg tar meg et kveldsbad like før stenging og har hele SPA-området for meg selv. Hvilken luksus!

Hotellet har 35 rom, hvor alle dobbeltrommene og noen av enkeltrommene har utsikt ut mot Røgden. Det er en nydelig utsikt å våkne eller legge seg til. Når du overnatter her får du dessuten helpensjon inkludert i romprisen, og tro meg, maten er noe av det aller beste med dette stedet. Måltidene består av buffet, og det kan som regel være litt hit or miss. I dette tilfellet er det en stor hit. Maten er sunn og næringsrik og presentert på en skikkelig fristende måte.

«På høye fjell finner man utsikt, men i (Finn)skogen finner man innsikt» Rune Grenberg, ordfører i Grue kommune.

Når kvelden senker seg er det koselig å sette seg i loungen, gjerne rundt den store peisen, med noe godt i glasset og hyggelig selskap. Reiser man alene finnes det fellesbord man kan slå seg ned ved dersom man ønsker skape nye bekjentskap. Eller hva med å få med seg solnedgangen over Røgden? Det er vel lite som snakker mer til urmennesket i oss enn å samles rundt bålet mens man utveksler historier, eller kikke opp i himmelhvelvet om kvelden et sted hvor lysforurensningen er minimal. Akkurat det har man muligheten til her.

Mange av de som besøker Finnskogtoppen har vært der før, og opplevelsen byr til gjentagelse. Noen blir gjerne en uke i gangen. Da får man god tid til å komme tilbake til seg selv, senke skuldrene og ta en skikkelig pause fra hverdagens stress og mas. Jeg skulle gjerne blitt en uke jeg også.

En smak av (Finn)skogen

Et annet populært overnattingssted tett på Finnskogen er koselige Skaslien Gjestgiveri i Kirkenær. Stedet åpnet i 1952 og drives i dag av tredje generasjon, nærmere bestemt Elin og Ottar Skaslien. Her tilbyr de overnatting i hele 40 rom, konferansemuligheter og catering. Ikke minst driver de en restaurant med fokus på lokale og sesongbaserte råvarer. Skaslien er kjent for sitt gode kjøkken, og har vunnet flere priser. Forventningene er derfor høye før måltidet vårt, men likevel overgår det våre villeste fantasier.

En treretters lunsj er imponerende nok, men tilberedingen og smakene er rett og slett fantastiske. Vi får servert bakt gjedde til forrett, elg med kantareller og blåbærsaus til hovedrett og sjokoladefondant med bær og hjemmelaget is til dessert. Alt fra gårder, skoger og vann i Finnskogen, vel bortsett fra sjokoladen da. Himmelsk.

Har man plass til mer er det verdt å stoppe innom Evensen’s Bakeri og Conditori i Kirkenær på vei tilbake inn i skogen. Her selges det både bakst og kaker, blant annet Farmen-sjokoladekaken som du kanskje har fått med deg dersom du har sett TV2-serien. Det er nemlig her sjokoladekaken som er så populær på markedet i serien lages. Du har kanskje fått med deg at høstens sesong spilles inn på Gjedtjernet gård, nettopp her i Finnskogen?

Over grensen

Finnskogen strekker seg også inn på svensk side av Riksgrensen. Det var jo nettopp hit finnene kom først. Torsby kommune er større enn hele Vestfold fylke, og rommer den svenske delen av Finnskogen. Torsby Finnskogcentrum ved Lekvattnet er et samlingssted hvor den skogfinske kulturarven står i fokus. Arkitekturen er tøff og spiller utendørs på trærne Finnskogen består av, og på innsiden er taket malt sort slik det er i røykstuene. Dette er et bra utgangspunkt for å bli nærmere kjent med Finnskogens kulturelle historie og få informasjonen til å utforske den. Her finnes både museum, bibliotek, arkiv, butikk og kafé.

I museet får vi blant annet bli kjent med flere menneskeskjebner. Blant annet Klara på Kvarntorp. Hun ble født i 1876 og var en svært handlekraftig og driftig kvinne som drev gården Kvarntorp alene etter foreldrenes død. Hun var selvforsynt med eget kraftverk og vannverk, og selv om hun aldri ble gift, tok hun til seg tre fosterunger som fikk en flott oppvekst på gården. Hennes siste ønske ble oppfylt og Kvarntorp er i dag en «minnesgård» over den skogfinske kulturen, og åpen for besøkende.

I området rundt Torsby Finnskogcentrum ligger det en rekke gamle finnegårder eller finnetorp, og flere disse kan nås på merkede turstier. Blant annet naturstien Karmenpolku som går til Karmenkynna hembygdsgård. Stien er bare én kilometer lang, men tar deg gjennom et gammelt kultur- og naturlandskap. Karmenpolku betyr slangestien, noe som passer bra der den slynger seg gjennom landskapet. Karmenkynna hembygdsgård består av hele 18 bygninger som viser den finske bo- og byggekulturen. Her er det åpent for besøk og servering på sommeren, og man kan til og med få se en røykovn i aksjon. De bruker den nemlig til å bake brød i. Husk å se opp i taket!

Selv besøker vi hembygdsgården Kollsberg i Torsby, som også er åpen om sommeren. Her finnes friluftsteater, badeplass og en rekke tradisjonelle finnehus hentet fra området rundt Torsby, som står vakkert plassert på en høyde over innsjøen Fryken. Her fyres det også opp i røykstuen og serveres tradisjonelle spesialiteter om sommeren. Vi får smake på motti og flesk. Hva er så det, tenker du kanskje? Det er skikkelig tradisjonell husmannskost fra Finnskogen, laget av skredmjøl kokt i små klumper og stekt flesk, med fett helt over og tyttebær til. Det høres kanskje litt spesielt ut, men er overraskende godt. Her snakker vi virkelig om smaken av de dype skoger.

Jeg, Hanne Marit og Mats tar dessuten en snartur innom gården Purala, på den svenske siden av innsjøen Røgden, rett ved Riksgrensen, og synlig fra Finnskogtoppen. Finnskogleden går dessuten rett forbi huset. Dette er en stor finnegård og stedet var bebygd allerede på 1650-tallet. Våningshuset er delt i to (selv om det er usynlig fra utsiden), røykstuen til venstre og svenskstuen til høyre.

Svenskstuene hadde i motsetning til røykstuene skorstein. Røykstuen vi ser i dag ble bygget i 1808. På gården veiver en vimpel av Finnskogflagget. Den grønne fargen symboliserer skogen, den gule fargen svedjeruget, den røde ilden og rognebær (rognen regnes som et hellig tre), og den sorte soten fra røykovnene og svedjebruken. Korset symboliserer kristendommen og det sorte feltet er et gammelt symbol for fruktbarhet.

Vi dro til Purala på jakt etter spennende skogfinske symboler som skal finnes på en lem i ett av uthusene. Slike symboler mente skogfinnene hadde magisk kraft og skulle blant annet verne gården og folket som bodde der mot onde makter. Dessverre fant vi de ikke, men spør Marit på Finnskogtoppen om nærmere info, så kan du dra ut på utforsking på egenhånd. Ta meg gjerne med, for det hadde vært utrolig spennende å se dem.

Tidligere ble kvener brukt som en samlebetegnelse for alle de finskættede i Norge. Denne fellesbetegnelsen usynliggjorde skogfinnene i lang tid, for kvener og skogfinner er faktisk to forskjellige folkegrupper. Begge er derimot nasjonale minoriteter i Norge.

Dette skulle være en reise i grenseland, men det ble fort klart at dette området er grenseløst. Finnskogen er en enhet, hvor mennesker har vandret på stier lenge før grensene eksisterte. Dette er et sted hvor stillheten råder, rovdyrene lusker og naturen lokker til utforsking gjennom vandring, sykling og padling. Et sted hvor villmark og kultur møtes i en spennende blanding, og de dype skogene hvisker fascinerende historier om mystikk, overtro og menneskene som kom østfra for å skape seg en ny framtid.

Praktisk info om Finnskogen

Kirkenær er administrasjonssenteret i Grue kommune, mens Svullrya regnes som sentrum for den skogfinske kulturen på Østlandet. Her ligger Finnetunet, her kommer den nye museumsbygningen til Norsk Skogfinsk museum og her feires Finnskogdagene i juli måned.

Svullruya, Kirkenær, Tjura, Lekvattnet og Finnskogtoppen SPA og velværehotell ligger alle omtrent 2-2,5 timers kjøring fra Oslo. Det mest praktiske er å komme seg til Finnskogen med bil, men det finnes også muligheter med offentlig transport. Kommer man seg med tog til Kongsvinger, kan man derfra ta buss inn i Finnskogen til Kirkenær og Svullrya. Se mer info her. Fra Oslo til Torsby kommer man seg med buss via Karlstad eller tog via Kil. Finnskogtoppen tilbyr også i flere tilfeller henting i Kongsvinger for gjester som ankommer uten bil.

På den svenske siden spiste og overnattet vi på Sahlströmgården, en gammel kunstnergård i svært så idylliske omgivelser. Den ligger like utenfor Torsby, og er teknisk sett utenfor Finnskogen. Den vil derfor få sitt eget innlegg.

Jeg var på pressetur med Hanne Marit fra Sekk og Sandaler samt videografen Mats i regi av Opplev Sverige, Grue kommune og Visit Torsby. Reisen er en del av Interreg-projektet ABC – Across border collaboration. En kjempefin tur til et område vi har hørt om, og endelig fikk muligheten til å bli bedre kjent med. 

Har du allerede besøkt Finnskogen selv, eller er det et område du kunne tenke deg å utforske?