En ferie fra ferien i Nong Khiaw

Selv om Luang Prabang har en fryktelig avslappet og herlig atmosfære, bestemmer jeg meg for at jeg ønsker enda mer ro og fred noen dager, og setter meg på minibussen til den lille landsbyen Nong Khiaw lenger nordøst i Laos. Det korte, men fine oppholdet i Nong Khiaw blir på en måte som en ferie fra ferien.

Jeg begynner derimot å revurdere ideen min allerede på vei til den lille byen. Bussturen er utrolig svingete og humpete, og det er ikke særlig behagelig og å sitte inneklemt mellom tre andre i det trange baksetet de fire timene turen tar. Det blir dessuten utrolig varmt temmelig fort, så da vi endelig stopper på den ekstremt lille busstasjonen i Nong Khiaw, bestemmer jeg meg for å bare gå de 10-15 minuttene det tar til stedet jeg skulle bo – Nam Ou River Lodge. De andre turistene presser seg nok en gang sammen og inn i en minimal songthaew, og vinker i dét de passerer meg.

Stedet jeg skal bo på har fått litt ulike tilbakemeldinger på nettet, men jeg finner fort ut at dette er et sted jeg kommer til å trives. Nam Ou River Lodge består bare av seks rom fordelt på to etasjer, og jeg får rom i midten lengst opp, med en flott utsikt ut over elven med samme navn som stedet jeg bor på, og de frodige, grønne fjellene bak.

Nong Khiaw er delt i to av elven, og en stor bro knyter de to delene sammen. Jeg bor på samme siden som busstasjonen befinner seg, skolen og hvor de fleste lokale selv bor. På andre siden av broen finner man de fleste restaurantene, gjestehusene og stedets eneste minibank. Det virker som de fleste som ankommer landsbyen hopper av ved kaia, og tar båt videre opp langs elven til backpackerfavoritten Muang Ngoi Neua, hvor det enn så lenge ikke går noen vei.

Etter å ha utforsket litt (det tar ikke så lang tid på et så lite sted, haha), stopper jeg innom restauranten Coco Home, som ligger på samme siden av elven som jeg selv bor. Jeg koser meg så med en mangoshake, stekt kylling med grønnsaker, cashewnøtter og lilla, sticky rice og den flotte utsikten, at jeg ender opp med å spise middag her to dager under det korte oppholdet. Den kjølige brisen på restaurantens balkong var absolutt velkommen, og deres gule curry som jeg spiste på dag to, var absolutt to die for.

Den første kvelden slappet jeg av på balkongen utenfor rommet mitt med en iskald sprite og en bok, men så for det meste heller på de høylytte båtene som gikk forbi langs elva, hoppende fisk og de bittesmå kolibriene som stakk innom treet med de trompetlignende blomstene foran meg.

Neste morgen fikk jeg servert en lao-frokost på balkongen, med omelett, sticky ris og stekte grønnsaker. Enkelt, men overraskende godt. Tåkeskyene hang tungt i fjellene, men jeg ble fortalt at slik er det hver morgen før solen bryter gjennom og himmelen atter en gang blir blå. Derfor bestemte jeg at nå var tiden kommet for å røre litt på seg i den ellers så late tilværelsen.

Jeg startet turen i 8-tiden på morgenen, og hadde sett meg ut byens flotte utsiktspunkt som dagens mål. Den lille byen var stille, og noe øde, på morgenen og etter jeg hadde passert over broen gikk jeg ca. 10 minutter til før jeg ankom rutens startpunkt. Her måtte jeg betale en liten sum i et lokalt hus, siden stien går over privat jord og de trenger penger for å vedlikeholde den.

Godt vedlikeholdt og tilrettelagt var stien absolutt. Heldigvis var den tørr også, slik at jeg slapp å skli rundt på alle fire. Stien gikk først gjennom frukttrær, palmer og høyt gress, før jungelen tok over og myggene dukket opp. De forbaskede myggene altså. Jeg ble stukket halvveis ihjel til tross for all myggsprayen jeg hadde nærmest badet i den morgenen før jeg dro.

Jeg møtte et par lokale gutter med hver sin machete nesten halvveis opp, som var på vei ned og hilste når de passerte, og i tretoppene over meg kunne jeg se at solen hadde meldt sin ankomst. Det var dessverre dårlig med utsikt på vei opp, og jeg var svært spent på synet som ville møte meg ved veis ende. Ca. 1 time etter jeg hadde startet ankom jeg toppen, og oppdaget av jeg dessuten var helt alene der oppe. Himmelen var blå, og bare noen få skyer hang igjen i de høyeste fjellene. Nong Khiaw så bittenliten ut der nede, hvor den brune elven delte den fra de grønne skogene og villmarken. Bak meg strakk utsikten seg ende lenger langs elven nordøstover mot Muang Ngoi Neua. Båtene så ikke større ut enn små prikker som sakte forflyttet seg på et brunt, avlangt lerret.

Jeg fikk derimot ikke være der oppe alene spesielt lenge. Plutselig ankom et ungt par, og ved nærmere åsyn så jeg at det var det amerikanske paret som var naboene mine i gjestehuset. Vi lo alle når vi oppdaget det, og utvekslet reisehistorier mens vi nøt synet foran oss. Etter et par timer der oppe begynte jeg å bli sulten, og tok turen tilbake til landsbyen igjen. Heldigvis var det mindre mygg på nedturen.

Tiden min i sjarmerende Nong Khiaw var bare herlig. Høner i gatene. Unger overalt som sier sabadee og spør etter candy. Kvinner som selger appelsiner. Geiter som stirrer rart på meg. Kvinner som spinner garn og menn som lager kurver. Båter som høylytt tøffer forbi. Fisk som hopper og fugler som jakter når solen går ned. Skinnet av mars eller venus og den bittelille nymånen på den mørkelilla kveldshimmelen. Absolutt det perfekte stedet å nyte en liten ferie fra ferien. Men alle turer har jo sin ende.

Den siste morgenen vandrer jeg langs elven, og opp mot busstasjonen i god tid før bussen skal gå. Jeg som trodde bussreisen til Nong Khiaw var ille, får litt bakoversveis når jeg ser at returen til Luang Prabang skulle skje på en overfylt åpen songthaew (som en stor tuktuk). Vi ender opp med 15 stykker på lasteplanet sammen med noe av bagasjen (resten lå på taket sammen med to svære madrasser), tre store sekker med ris, og en familie på seks i førerhuset. Til tross for dette går tilbaketuren både relativt fort og smertefritt med godt selskap, latter og fine samtaler med de andre reisende, blant annet mine amerikanske naboer fra gjestehuset.

Kunne du tenkt deg en tur til Nong Khiaw? Har du noen gang hatt behov for en liten «ferie» fra ferien? 😉