Eventyrlige Svaneti del 1 – Mazeri

Jeg våkner av at dagslyset fyller rommet. Jeg gnir meg i øynene og setter meg opp i senga. Jeg blendes nesten av lyset utenfor vinduet, men også av synet. I forgrunnen går hestene løse og gresser i morgenduggen på det grønne gresset. Skarpe fjellvegger strekker seg opp mot den blå himmelen. Varmen fra morgensolen har allerede begynt å skape litt skyer rundt fjelltoppene til Ushba. Det er fryktelig sjeldent at utsikten fra soverommet er så bra som dette!

Vi ankom Mazeri i Svaneti rundt midnatt kvelden før, etter en fryktelig lang kjøretur som tok hele dagen. Veien ble bare dårligere og dårligere etter hvert som vi kjørte, og de siste 3-4 timene var i fullstendig mørke på noen av de smaleste og dårligste veiene jeg har vært borti. De siste 10 km foregikk på en hullete og humpete grusvei, som tok oss oppover og oppover. Etter noen råd fra lokale natteranglere, fant vi til slutt fram til gjestehuset Peak Mazeri. Vi ble møtt av sønnen i huset, som viste oss veien til rommet vårt. Badet var delt på de 4-5 rommene som var der, og hadde hverken dopapir eller vann i springen da vi kom. Soverommet var enkelt, og den eneste stikkontakten var utbrent. Wifi kunne vi bare glemme. Dessuten var sengen hard som en sementblokk, og vi kunne høre menneskene i naborommet like godt som vi ville gjort om de lå i samme seng som oss. Vi fant likevel natteroen etter den lange kjøreturen, og våknet opp til en nydelig dag morgenen etter.

Vi fant veien ned til rommet hvor maten ble servert, og ble møtt av store smil fra husmødrene i storfamilien. Å kommunisere på engelsk viste seg å være svært vanskelig, så det ble heller med russiske småfraser og enkeltord. Vi satte oss ved det ene av de to bordene, og plutselig dukket et helt herskapsmåltid opp på bordet. Brød, yoghurt, pasta, katchapuri, tomat, agurk, quinoa, maisbrød, ost, kaffe, te og vann. Vi skulle ikke sulte, med andre ord.

Mazeri er en bitteliten landsby (hvis man engang kan kalle den det når det bare består av et par hus?) i den historiske og gåtefulle regionen Svaneti. Landsbyen ligger i en dal 1600 meter over havet, og byr på noen av de mest fantastiske vandreturene i regionen. Etter frokost ble vi stående å snakke litt med et polsk par som rigget opp tursekkene sine på den ene av familiens hester.

– Jeg har vært her i Georgia 4-5 ganger, og blir aldri lei. For en naturelsker som meg finnes det nærmest uendelige områder å utforske her i landet, fortalte mannen i duoen.

I samarbeid med herren i huset, Murman, som heller ikke snakket noe særlig engelsk, foreslo de at vi kunne ta en dagstur opp til fossene som lå litt lenger opp i fjellet.

Da var det bare å pakke litt lunsj og solkrem i sekken, og få turskoene på beina. Jeg fikk hjelp fra Murmans gamle mor, som bodde i den lille nabohytta, til å fylle opp vannflaskene fra hageslangen, og deretter begynte vi å gå. Første del av veien var på flatmark, og vi gikk langs en grusvei forbi kjerrer drevet av okser og måtte vasse over et par elver. Vi endte så opp på et forvirrende grustak hvor vi ikke helt visste hvor vi skulle gå videre.

Jeg stoppet en svært liten minibuss som kom kjørende over grustaket for å finne ut hvordan vei som var den beste å ta, og da sjåføren ikke snakket engelsk, hoppet det plutselig ut en dame fra baksetet og kom fram til oss for å snakke. Hun snakket ganske bra engelsk og fortalte livlig hvor vi måtte legge ruten. Vi takket så for hjelpen og hele bussen vinket til oss da de kjørte videre. Vi kom så til en liten parkeringsplass hvor det stod et par biler, gikk over en provisorisk bro og kom endelig inn på stien som skulle ta oss videre opp i fjellet.

Vi passerte en liten familie på tur, og to karer kom ridende forbi oss. Vi møtte også en hel flokk kyr som stod å så nysgjerrig på oss i det vi gikk forbi dem. Grantrær og furu skapte skygge for den skarpe solen, og naturen minte oss mye om Norge i grunn. Fjellene som stakk opp over oss var derimot med sine 4,000-5,000 meter en del høyere enn hva man finner hjemme.

– Hei! Stopp! Hvor skal dere?

Etter å ha krysset nok en elv over noen trestokker, kom vi til et check point. Her hadde georgiske grensevakter satt opp leir for å holde orden på menneskene som gikk tur her i området. På andre siden av fjellet vi var på vei opp ligger intet annet enn Russland, så man kan i grunn ikke ferdes helt fritt. Vi skulle ikke så langt opp fjellsiden, og etter å ha fortalt at vi skulle til fossene fikk vi fortsette.

Her ble terrenget mye brattere, og vi måtte gå over en del løse steiner. Vi passerte et kadaver av en ku, møtte en hel skoleklasse som var på vei ned, og jeg måtte posere på et bilde sammen med en eldre russer. Da vi endelig kom opp til fossene var vi helt alene. Bare oss og utsikten. Nydelig! Vi hoppet over den ene fossen, og satte oss i skråningen mot den største og inntok den medbrakte lunsjen vår der.

Man kunne ha fortsatt ca. 700 høydemeter til opp til en liten isbre, men det hadde vi hverken tid eller krefter til i dag. Skyene kom og gikk på himmelen, og da det etterhvert begynte å bli litt kjølig tok vi turen ned igjen. Ca. 6 timer brukte vi totalt på den ca. 2 mil lange turen fram og tilbakte. Sultne ankom vi etterhvert gjestehuset.

Middagen ble spist sammen med de andre som overnattet på gjestehuset den natten. Et tysk par, et britisk par og ett par fra hviterussland, som også hadde med seg en liten sønn. De sistnevnte hadde også med seg både chacha og vin til oss i gjestfrihetens ånd, og etter hvert kom det også lokal vin fra huseierne ut. Vi fikk først servert borsj-suppe, og deretter ballet det bare på seg. Mengdene mat som stod på bordet var til slutt så overdådig at vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Murman, som eier stedet, kom etter hvert også og fortalte litt om stedets historie. Fyren fra Hviterussland fungerte som tolk. Det var faren til Murman som hadde bygget huset, og ønsket at sønnen skulle gå i farens fotspor. De andre sønnene jobbet som advokater i Kutaisi, men Murman følte at å bo så nært naturen som dette var det hjertet hans ønsket mest. Dermed hadde han flyttet tilbake, og drev nå på å restaurerte og bygget på huset med pengene som overnattingsgjestene bidro med.

Vi kunne også tenkt oss å ha blitt i Mazeri og kjenne på roen enda litt lenger, men allerede neste morgen skulle turen gå enda lenger inn i Svaneti – helt til den gåtefulle landsbyen Ushguli med de mange tårn.

Les del 2 her.