Et eventyrlig møte med Colmar

I den franske regionen Alsace, helt på grensen til Tyskland, ligger byen Colmar. For mange hundre år siden var de historiske bindeverkshusene fulle av fiskehandlere og garvere. I dag er den gamle, fargerike byen mest kjent for sitt svært sjarmerende preg og sine omkringliggende vinområder.

Allerede på toget sørover fra Strasbourg skjønner jeg at jeg er på vei mot noe spesielt. Utenfor vinduet kan jeg se rullende åslandskap, vingårder og et og annet slott dukke opp.

Likevel er det ingenting som kan forberede meg på synet av Colmars gamleby før jeg plutselig står midt i den selv…

Hello fairytale!

Colmar er med sine 70,000 innbyggere større på kartet enn jeg hadde trodd, men gamlebyen er likevel langt fra stor. Fra det berømte Unterlinden-museet i nord til «Lille Venezia» sør, tar det bare rundt 10 minutter med effektiv gange. Men man skal jo ikke gå så fort. Ikke har jeg lyst til det heller. Colmar er den type by som burde oppleves til fots i saktefart. Slik at man har mulighet til å stoppe opp og studere alle de ulike fasadene, lukte på blomster og smake lokale spesialiteter.

Ikke ønsker jeg å havne i en av kanalene i et uoppmerksomt øyeblikk heller.

Her er det så vakkert at jeg nesten får litt «overload». Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se eller hvor jeg skal gå. Det ser jo like fint ut i alle retninger.

Nesten litt for fint, spør du meg.

Hvordan kan et sted som dette være ekte?

Bindeverkshusene er alle svært velholdte, og består av nydelige pastellfarger i alle regnbuens toner. Gatene er brosteinsbelagte og rene. Det henger blomsterkasser på husene og broene, som går over byens kanaler. Dekorative fontener dukker opp på flere av byens torg, de gamle kirkene minner nesten om middelalderslott og jernskiltene som henger på butikkene og hotellene ser ut som illustrasjoner fra en eventyrbok.

Ikke er det så fryktelig mange turister her heller denne solskinnssdagen i mai. Det virker nesten for godt for å være sant.

En gammel by i grenseland

Colmar er en gammel by. Mange av husene har stått hvor de står siden 1400-tallet, og selve byen er enda noen hundreår eldre. Området har vært i grenseland for ulike riker og konflikter til alle tider. Colmar er i dag en del av Frankrike, men byen og områdene den ligger i, har skiftet hender mellom Tyskland og Frankrike mange ganger.

Under trettiårskrigen på 1600-tallet, var byen til og med et par år under svensk styre.

Alsace ble senest annektert av tyskerne under andre verdenskrig, men ble vunnet tilbake igjen av franskmennene i kampen om «The Colmar Pocket», helt på tampen av krigen før frigjøringen i 1945.

Mange av landsbyene rundt Colmar led ødeleggende skjebner. Colmar har likevel kommet relativt uskadd gjennom tidens tann. Armeene på begge sidene av konflikten under andre verdenskrig ønsket å spare byens skjønnhet og historiske verdi. Kanskje fordi både franskmenn og tyskere mente byen var deres. Kanskje fordi den rett og slett var for vakker til å ødelegges.

Det er sjelden det skjer. De regnbuefargede husene jeg ser rundt meg er derfor ikke 60 år gamle reproduksjoner, men ekte vare. I disse bygningene har mennesker bodd og arbeidet i hundrevis av år. Det er fascinerende nok i seg selv å tenke på.

Det er derfor kanskje ikke så rart at Colmar består av tyske bindeverkshus med franske vinduslemmer, at de lokale gjerne har franske fornavn og tyske familienavn – og at stedsnavnene ofte ser tyske ut, men uttales med en fransk vri.

Det er en finurlig blanding.

Mat, vin og sjokolade

Maten er, i likhet med arkitekturen, som en blanding av begge verdener. På bakeriene selges det både pretzels og croissanter. Det sies at rettene som serveres ofte er franske, men at størrelsen på porsjonene er tyske. Merkelig nok har også én av matrettene innslag av Italia.

Etter å ha utforsket Marché Couvert (markedshallen) med alle sine lokale godsaker, finner jeg meg et ledig bort på en uterestaurant som ligger på en platform på kanalen. De har et rikt utvalg tarte flambeé, eller flammekueche på tysk, som ved første øyekast minner mistenkelig mye om pizza.

Akkurat dette må man derimot ikke finne på å fortelle franskmennene, og når «den flamberte kaken» min med skinke og münster-ost kommer på bordet, skjønner jeg fort at den er noe annerledes. Bunnen er syltynn og sprø, og dekket av crème fraîche, med fyllet over.

Hvitvin er også en av Alsace-regionens fremste spesialiteter, og Colmar sies å være vinregionens hovedstad. Her kan du teste ut diverse Riesling, Pinot Gris, Muscat og ikke minst den aromatiske Gewürztramine. Vinen er det perfekte tilbehøret til regionens mat, og du finner en rekke Winstubs (vinsalonger) i Colmar og resten av Alsace.

Sjokolade kommer man heller ikke vekk fra, spesielt ikke når man heter Renate og er en selverklært sjokoholiker.

Det er mange sjokoladebutikker å velge mellom, og jeg finner veien inn den åpne døren til Ganache. Kvinnen i kassen hjelper meg finne fram til fem sjokoladebiter som blander smaker jeg selv er glad i med butikkens egne spesialiteter. Bak meg danner det seg en liten kø av andre sjokoladeelskere.

Jeg finner meg så en benk utenfor dominikanerkirken, setter meg ned og nyter sjokoladebitene. Fryder meg over hver nye smak og lar bitene smelte på tunga. En liten gutt løper etter duer, og et par japanske jenter løper forbi med smeltende iskrem og mobiltelefoner i hendene på jakt etter den perfekte Instagram-bakgrunnen til bildene sine.

Jeg tusler videre selv. Ikke lenge etter rekker jeg å registrere duften av nystekt bakst før en kvinne vinker på meg fra et åpent vindu i et bakeri, og gir meg en liten mandelkake med banan og sjokoladesmak.

Over meg troner Adolfhuset, en oransje bindeverksbygning fra 1350-tallet, som sies å være det eldste bolighuset i byen.

Har jeg havnet i en drøm? I et fransk eventyr?

Hvor er Belle? Finner jeg Gaston rundt neste sving? Vil alle plutselig bryte ut i sang?

Ingen av delene, viser der seg. Likevel er det flere som mener at Colmar var selve inspirasjonen for landsbyen i Skjønnheten og Udyret. Om det er sant eller ikke, vet jeg ei, men det er lett å la seg overbevise.

Farger og frihetsgudinnen 

Jeg fortsetter videre og kommer over huset «Maison des Têtes» dekket av merkelige masker og ansikter. Over alt er det gamle jernskilt med butikknavn og morsomme figurer å se. Vinduslemmer med hjerter på. Fasader dekket av vannkanner og melkespann, blomsterkasser og figurer av storker. De lokale virker svært stolte av de historiske hjemmene sine, og har forvandlet fasadene til kunstverk rett ut av sidene på en gammel eventyrbok.

Fargesammensetningene kan se tilfeldige ut, men det sies at husene opprinnelig fikk farger etter hvilket yrke beboerne hadde. Var du slakter hadde du rosa hus, var du bonde hadde du grønt hus, var du fisker hadde du blått hus og var du baker hadde du gult hus. På den måten visste kundene alltid hvor de skulle dra. Hvite eller beige hus var forbeholdt garverne, som tørket skinnet de farget på loftene sine.

Mange av husene er fortsatt bebodd, mens andre er omgjort til kafeer, restauranter og suvenirbutikker. Det er kanskje ikke til å unngå på et sted som dette. Turister tilbys også turer på kanalen i bittesmå trebåter, som gir sightseeingen et litt annet perspektiv.

Mens jeg vandrer rundt oppdager jeg også flere gulltriangler på bakken med frihetsgudinnen avbildet på. Det viser seg å være markører som viser fram byens høydepunkter i en selvguidet rundtur skapt av turistkontoret. Runden er ca. 6 km lang, og vil ta deg omtrent 2,5 timer. Kart og info finner du her.

Men hvorfor akkurat avbildningen av frihetsgudinnen?

Vel, frihetsgudinnen, hun som står og velkommer besøkende i havnen til New York, ble skapt av Frederic Auguste Bartholdi (1834-1904). Han kom kom nettopp herfra. En 12 meter høy kopi av statuen står også og hilser besøkende i innkjøringen til byen langs hovedveien fra nord. Bartholdi har også fått sitt eget museum i byen, som seg hør og bør for byens mest kjente sønn. Museet er selvfølgelig i huset han selv vokste opp i.

Det er også Bartholdi som har laget de fleste skulpturene som er å se i byen, ikke minst de som dekorerer byens mange fontener. Spesielt Fontaine Schwendi og omgivelsene ligner mistenkelig mye på fontenen i landsbyen til Belle i Skjønnheten og udyret.

Colmar har absolutt et eventyrlig preg. Det er mange år siden jeg først så bilder av byen, og jeg bestemte meg umiddelbart for at dette stedet måtte jeg oppleve selv. Dessverre tok det en stund før reisen dit ble en realitet, men som alle gode ting var Colmar vel verdt å vente på.

Bildene løy ikke. Colmar både ser ut som og virker som et lite eventyr. Her kan du selv spille hovedrollen i byens fargerike kulisser. Av og til trenger vi vel alle å dra et sted vi kan drømme oss litt bort? For å unngå å havne i en liten birolle, kan det derimot være greit å unngå å besøke byen i de hektiske feriemånedene juli og august.

Det ryktes at det finnes små landsbyer rundt Colmar som er enda mer sjarmerende. Om det er mulig aner jeg ikke, men jeg reiser definitivt tilbake for å finne ut av det.

Har du kanskje utforsket noen av dem selv?

Praktisk informasjon om Colmar

Det er ingen stor flyplass direkte tilknyttet Colmar, men du kan fly til Strasbourg, som ligger 1 time unna. Du kan også fly til Paris og ta toget til Colmar (tar ca. 2-3 timer), eller fly til Frankfurt og ta toget (ca. 3 timer) eller buss (4 timer). Noen velger også å fly til Zurich og ta toget derfra (2 timer).

Selv dro jeg på dagstur til Colmar fra Strasbourg med tog. Toget tar ca. 35 minutter, og det er avganger hver halvtime fra Strasbourg og tilbake igjen. Billetten kostet 26,40 euro tur/retur. Husk å stemple billetten før avgang! Det tar omtrent 15 minutter å gå fra togstasjonen i Colmar til gamlebyen.

Det er rimeligere å overnatte i Strasbourg enn i Colmar, men reiser jeg tilbake vil jeg heller bo i Colmar. Selv om Strasbourg var flott, hadde Colmar småbysjarmen jeg foretrekker.

Båtturen på elven/kanalen tar ca. 30 minutter og koster 6 euro per person.

Mange besøker også Colmar (og Strasbourg) i førjulstiden. Byene byr visstnok på noen fortryllende julemarkeder.

Jeg hadde planlagt å tilbringe en dag til fots mellom noen mindre landsbyer vest for Colmar, men både det dårlige været og mangelen på transporttilbud den 8. mai (frigjøringsdagen som er fridag i Frankrike) satte stopper for det. Det frister derimot veldig å dra tilbake. Forhåpentligvis allerede til neste år! Del gjerne tips og erfaringer i kommentarfeltet dersom du har gjort nettopp det.

Flere innlegg fra Frankrike finner du her.

Kunne du tenke deg å besøke Colmar? Hva er det mest eventyrlige stedet du har besøkt?