En uke (vekk fra massene, stort sett) på Gran Canaria

Jeg er kanskje ikke den første i køen når det gjelder reisemål med gigantiske hotellkomplekser, strender hvor man ligger tett i tett og partybarer hvor folk nærmest ruller ut av om morgenen. Nettopp derfor har aldri Gran Canaria vært et reisemål jeg så på som spesielt fristende eller aktuelt.

Nok en gang har jeg lært at man skal legge bort fordommene sine først, som sist.

I vinter var jeg på jakt etter en billig og enkel reise til varmere strøk for å bryte opp den lange nordnorske vinteren. Jeg hadde egentlig planlagt å reise rett etter nyttår, men når moren min kom til meg og hadde en uke ferie hun måtte «bruke opp», endte det med at vi bestilte oss en mor og datter-reise til Gran Canaria. Med direktefly er det tross alt det enkleste stedet å komme seg til fra Bodø midtvinters.

Jeg hadde ikke de helt store forventningene for reisen annet enn at vi skulle tines opp litt. Likevel merket jeg at jeg ble mer og mer interessert i øya desto mer jeg leste. Gran Canaria kalles gjerne «et kontinent i miniatyr», og det hinter jo til at øya er langt mer enn bare strandbarer, shoppingsentre med norske spisesteder og ferieleiligheter for pensjonister.

Gran Canaria er jo en skikkelig vakker øy! En blanding av arkitekturen i Sør-Amerika, sanddynene i Afrika, de furukledde fjellene rundt Middelhavet, og de spesielle steinformasjonene jeg har sett i vestlige USA. Ikke minst har øya et klima som regnes som et av de beste i verden.

Kanskje ikke så rart at Gran Canaria er nordmenns fremste favoritt?

Basen vår i Amadores

Vi valgte å bo i Amadores, litt adskilt fra mer populære Puerto Rico, og ikke minst Playa del Ingles litt lenger unna. Det viste seg å være veldig lurt. Både jeg og mamma fikk sjokk da bussen kjørte forbi førstnevnte på vei fra flyplassen til hotellet vårt på hovedveien i mørket, og så lysene fra alle hotellene og leilighetene strekke seg oppover fjellsidene. Det virket litt for voldsomt, stort og usjarmerende for min del.

Hotellet Serenity i Amadores ble vår base for uken. Det lå høyt oppe i fjellsiden, så det var et stykke å gå uansett hvor vi skulle. Likevel syntes vi begge det var et bra valg. Her hadde vi strålende utsikt fra en stor leilighet med nesten like stor balkong, hvor solen skinte fra den stod opp på morgenen til den gikk ned på kvelden. Hotellet hadde bare rundt 30 leiligheter, og det var alltid stille og fint i omgivelsene, og god plass rund bassenget.

Det ble ingen dager på stranda for oss, men den så nydelig ut. Ikke altfor folksom på denne tiden av året heller. Vanntemperaturen testet jeg ikke engang, men flere var uti og badet. Et par av kveldene spiste vi middag på noen av restaurantene langs stranden, og ble overrasket av veldig god mat. Blant annet spiste jeg den beste indrefileten jeg har smakt på mange år på restauranten Monaco.

Promenaden til Puerto Rico fikk vi gått flere av dagene, blant annet på vei opp i fjellene på gåtur. Vi hadde sett for oss å gå til den populære Norskeplassen, men endte opp med å ta den kanskje vanskeligste ruten opp dit. Da vi var nesten på toppen viste det seg at vi måtte vi klatre opp en vertikal fjellside på ca. 2,5-3 meter med et slitt tau, så vi bestemte vi oss for å snu. Omgivelsene var likevel svært fine, og det føltes ut som vi var på fjelltur i sørvestlige USA – og ikke en fjern del av Europa.

Vi passerte også gjennom det beryktede kjøpesenteret i byen på vei til og fra, og det var en interessant opplevelse… Norske barer og butikker med navn som Karl Johans Gate, Rema, en frisør som het Bjørg og plakater som annonserte at Rune Rudberg skulle spille om kvelden. Selgere som ropte norsk etter deg og bannet til deg på samme språk når du ikke ønsket noe. Dessuten satt tre av karene kjent fra Charterfeber og spiste på en av barene, i en pause fra innspillingen.

Biltur i fjellene

Det er ikke helt min stil å ligge rundt et basseng i en hel uke, så allerede før avreise hadde jeg bestilt leiebil til en av dagene. Øyas interiør fristet veldig. Spesielt i denne sesongen, når mandeltrærne står i sin fineste blomst.

Vi startet tidlig om morgenen, og kjørte via Maspalomas opp Fataga-dalen inn til øyas hjerte. Forbi palmene i Arteara og gjennom den lille landsbyen med samme navn som dalen. Veien ble fort smal og svingete, og vi delte den med andre biler, syklister og store busser.

Etter å ha stoppet på et par utsiktspunkter og for å se på de vakre blomstrende trærne rundt Ayacata, ble Roque Nublo dagens første stopp. Vi fant en ledig plass på parkeringen La Goleta, kjøpte med oss noen mandelkjeks og bananer fra en selger, og begynte vandringen opp mot klippen. Denne spesielle steinformasjonen er for mange selve symbolet på Gran Canaria, og for urbefolkningen var dette det helligste stedet på øya.

Turen opp tok rundt 40 minutter med flere bildestopp, og været denne dagen var bare helt strålende. Vi gikk rundt og så på utsikten, tok noen morsomme bilder og satte oss i solen en god stund. Til og med den 3,718 meter høye vulkanen Pico de Teide på Tenerife var synlig fra der vi satt.

Deretter tok enda flere svingete veier oss til den hvite landsbyen Tejeda, som regnes som en av de vakreste i hele Spania. Dagen etter skulle den årlige mandelblomstfestivalen Fiestas del Almendro en Flor feires her. Dessverre var ikke landsbyens omgivelser like bugnende som vanligvis på denne tiden. En tysk turist jeg kom i snakk med kunne fortelle at siden det regnet så kraftig i november, og var svært varmt i desember, begynte mandeltrærne å blomstre nesten to måneder tidligere enn vanlig. Derfor var blomstringen helt på tampen nå i begynnelsen av februar.

Vi vandret gjennom landsbyens hvite gater, så på utsikten over til Roque Bentayga, og spiste tapas på den lille restauranten Sabores. Gryterett med kikkerter, croquetter, geitost, gazpacho med kjøttboller, grillet paprika og kanariske skrukkete poteter med mojo-saus. Utrolig velsmakende.

Veien videre opp til Cruz de Tejeda og ned på den andre siden, var preget av tåke, gamle flassende eukalyptustrær og grønne furuskoger. Denne delen av øya var voldsomt frodig, og skapte en stor kontrast med de karrige sørlige delene av øya.

Dagens siste store stopp ble landsbyen Teror. Jeg hadde hørt at landsbyen var en av de flotteste på øya, og forventet derfor å vandre i kø her. Derfor ble jeg ganske overrasket når vi nesten ikke så en levende sjel i hele byen. Det hadde kanskje noe med været å gjøre. Det var ganske grått, og før vi forlot begynte det dessuten å regne.

Vi fikk likevel vandret litt rundt. Så dragetrær utenfor Palacio Episcopal, mange fargerike husfasader og kanariske balkonger fulle av blomster. Vi tok turen inn i Basilica Nuestra Señora del Pino etter at en begravelse var over. I det flotte kirkerommet kunne vi se pinjejomfruen, dekket av glitter og sølv, som regnes som øyas skytsengel. Ikonet skal ha blitt funnet i et furutre den 8. september 1481 der som den store kirken i dag står, og hvert år siden har Fiesta del Pino blitt feiret samme dag.

Båttur til Puerto de Mogán

En av dagene hoppet vi på båten fra Puerto Rico til Puerto de Mogán. 30 minutter senere steg vi av den lille fergen, og beveget oss inn i den hvitmalte lille byen. Dette regnes av mange som det vakreste stedet på sørkysten, og selv om det ikke skal mye til i selskap med steder som Puerto Rico, var Mogán et svært sjarmerende  sted.

Mogán var opprinnelig en liten fiskerlandsby, som på 1970-tallet fikk sin nåværende utforming, arkitektur og tilhørende sandstrand. Restauranter ligger nå vegg i vegg i hvitkalkede hus langs havnen, og de smale gatene innenfor var fulle av fargerike dører og enda mer fargerike blomster.

Vi vandret rundt og tittet i butikker, så de mange båtene ligge og duppe inne i havnen, og tok utallige bilder av frodige bouganvillea i forskjellige farger. Stedet har fått kallenavnet kanariøyenes lille Venezia på grunn av sine mange små kanaler, broer og sjarmerende karakter.

Også her ble det tapas og noe godt i glasset, før vi vandret videre, og til slutt fant veien tilbake til båten.

Storbyliv i Las Palmas

Før jeg begynte å lese om Gran Canaria, ante jeg ikke hva Las Palmas hadde å tilby. Vi bestemte oss derfor for å ta en dagstur inn til øyas største by, noe som gikk ganske kjapt og smidig med buss fra Amadores.

Byen har flere shoppingsentre og en bystrand som visstnok skal være veldig flott. I denne omgang var det derimot gamlebyen Vegueta som tiltrakk oss. Første stopp var den mektige Santa Ana-katedralen, hvor en gudstjeneste tok sted. Vi tok så turen opp i katedralens tårn, og fikk se en nydelig utsikt ut over torget, havet og byens hustak.

De fleste husene i den gamle delen av byen er fargerike, mektige steinhus med tykke dører, dekorasjoner rundt vinduene og kanariske balkonger. Gatene er smale, dekket av brostein, og rundt omkring stod rosa orkidetrær i full, vakker blomst. Det vakreste huset er kanskje gule Casa de Colón, hvor Kristoffer Columbus skal ha bodd i 1492, mens han ventet på båten som skulle ta han over havet til den nye verden.

Siden det var søndag tok også markedet Mercadillo de Vegueta sted like ved katedralen og Casa de Colón. Her solgte de alt fra smykker og vesker til klær og frukt, og et band spilte tradisjonell musikk. Vi kjøpte kaktusfrukt (mamma hadde aldri smakt), og fikk tusenvis av små pigger i hendene.

Selv om vi ikke skulle til shoppingsentrene, tok vi likevel turen gjennom den bilfrie handlegaten Calle Mayor de Triana, hvor butikker og kafeer lå på rad og rekke. Det mest spennende, for min del, var derimot den vakre arkitekturen. Her var vi transportert ut av middelalderen som preget Vegueta, og inn i en litt mer moderne tidsalder.

Været var ikke det aller beste denne dagen på nordsiden av øya (i sør skinte solen fra blå himmel), og folk gikk med jakker og skjerf. Det bidro til å skape illusjonen av at vi befant oss på fastlandet av Spania eller kanskje helst et sted i Mellom-Amerika. Ikke på Gran Canaria ihvertfall.

Blant sanddynene i Maspalomas

Selve Maspalomas hadde vi i grunn ingen interesse av, men det var én del av området jeg bare visste jeg måtte få med meg. Sanddynene. Jeg elsker den karrige, flytende, eksotiske ørkenen, og har hatt gleden av å vandre på sanddyner både i Tunisia, Jordan, Iran og Namibia tidligere. Disse sanddynene ved havet i Maspalomas var en god del mer trafikkerte, men fine å besøke likevel.

Vi ankom ikke så lenge før solnedgang, og fant veien til dynene gjennom gangveien fra Hotel Riu Palace. Deretter var det bare å late som man vandret ut i Sahara på jakt etter en frodig oase i den sterke, tørre vinden, selv om havet lå og ruvet like bak. Siden det var sent på dagen ble det et spennende skyggespill på sanddynene, og det var fint å bare sette seg ned litt og nyte synet foran seg.

Alt i alt ble den lille mor- og datteruken vi hadde på Gran Canaria så altfor kort. Det viste seg å være en lang rekke steder å besøke, langt fra hotellkompleksene i sør. Steder som ikke er laget for turistenes skyld. De fleste av dem får vente til neste gang.

For ja, jeg tror faktisk det blir en neste gang for meg også.

Har du vært på Gran Canaria selv? Har du et favorittsted på øya eller gode tips å dele?