Huayna Potosi 6,088 moh

Today was the day I nearly died! Neida, bare nesten… Det har i alle fall vært den tyngste dagen i mitt liv, det tror jeg at jeg kan skrive under på (merk at dette ble skrevet 25.mai 2013).

Selv om dagen har vært tung, har den også vært helt fantastisk!

Det hele startet egentlig i går tidlig, da vi møtte opp på kontoret til Altitud 6000 og møtte guiden vår, dro hjem til han (han eier hele selskapet) og fikk ordnet alt av utstyr. Tykke jakker (hallo michelingjengen) og bukser, fleeceundertøy, hjelm, svære fjellsko, gamasjer, sele, stegjern (enorme brodder) og is-hakke.

Med andre ord skulle vi på fjelltur!

Vi kjørte så sammen med guiden vår Juancho, som han heter, og kvinnen ansvarlig for maten vår (jepp, vi hadde egen kokk) ca. 2 timer utenfor La Paz mot basecampen til det 6088 meter høye fjellet Huayna Potosi. Denne ligger på ca. 4700 meter. Underveis hadde vi nydelig usikt ut over selve La Paz og El Alto før vi kjørte over skyene. Vi øvde oss på spanske gloser mens vi sakte men sikkert kunne vi se det spektakulære fjellet komme nærmere og nærmere.

Og plutselig var vi der! Vi møtte så en annen guide fra samme selskap som het Victor, som skulle gå sammen med en tysk kar som hadde bestilt en 3-dagerstur i motsetning til vår 2-dagerstur.

Vi (med hjelp av guidene) pakket sekkene våre fulle av alt utstyret, og begynte sakte men sikkert å traske opp mot high camp på 5,130 meter. Vi fikk en liten smak på hvordan det er å være porter på turen opp, men skjønte det var litt andre boller når vi oppdaget kvinner i tradisjonelle skjørt og sandaler som jobbet seg oppover i snøen med varer til campen.. Vi oppdaget også ganske fort hvor awesome Juancho var. Gal humor og fotoglad, what more can one ask for? I tillegg virket det jo som han visste hva han gjorde. Vi ville jo helst ikke ha en guide som bare etterlot oss et sted på fjellet når han ble lei.

Vel oppe på high camp ble vi møtt av gråvær, en utslitt utedo, et kokketelt og en liten hytte som vi alle «fjellklatrere» skulle overnatte på. Førsteetasje bestod av bord og stoler, tusenvis av sekker med fjellklatringsutstyr, og millioner av små tekster og beskjeder på veggen av andre klatrere som har prøvd seg på fjellet tidligere. Det hang til og med et norsk flagg i det ene vinduet! I øveretasjen lå det madrasser langs veggene, og her skulle vi tilbringe natten med de andre fjellfolkene.

Ettermiddagen og kvelden var herlig. Vi fikk god kontakt med den tyske karen som skulle prøve seg på fjellet med samme selskap, og ikke minst med de to guidene. Vi lo og spøkte og prøvde å distrahere oss selv fra alvoret som lå foran oss. Klatreutstyret ble testet ut og vi fikk hamburger servert i 5000 meters høyde, og i tillegg så mye mat til middag at vi nesten sprakk. Suppe med kylling til forrett, ørret med tilbehør til hovedrett og karamellpudding til dessert. Wow. På denne spinkle fjellhytta liksom. I tillegg drakk vi ca. 32402 kopper kamomillete med tusen skjeer sukker for å fylle på glukoselagrene før den store fjelletappen.

Deretter var det bare å legge seg. Tidligste bedtime so far, klokken 6 var de fleste av oss i seng! Klokken 18 på ettermiddagen altså. Alarmen var satt til klokken 01 på natten.

Etter en tiiiidlig frokost klokken 01, var det bare å kle på seg tusen lag med klær, og pakke på seg alt utstyret. Sekken innehold vann og snacks, og ekstra klær, og vi fikk pannekaker til frokost, men dessverre forsvant appetitten min med høydemetrene.

Klokken 02 stod vi klare utenfor i månelyset, med det massive fjellet ruvende ovenfor oss. Heldigvis var det ikke like mørkt utenfor som vi trodde, men hodelyktene var likevel på. Etter at vi var festet sammen av tauet var et bare å begynne å gå, med ishakken i den ene hånden.

Det var tungt, ekstremt tungt. Det hadde snødd i løpet av natten, og nysnøen gjorde det vanskelig å bevege seg oppover de bratte skråningene. Det var MYE tyngre enn hva vi kunne forestilt oss. Det hjalp på at vi kunne se lysene til La Paz langt der nede i det fjerne og stjernene ovenfor oss. Men snart ble det overskyet og snøstormen fortsatte. Vi jobbet oss jevnt og trutt framover, med hyppigere og hyppigere pauser. Av og til kom enkelte av gruppene som hadde gått før oss i møte med oss på vei ned igjen. De orket ikke mer. Vi drakk mate de coca og spiste sukkerdrops, men energien var og ble borte. Juancho var en utrolig flink motivator og fikk oss på beina igjen, gang på gang.

Vi kom etter hver til et sted hvor vi måtte gå på alle fire for å komme oss opp, og bruke ishakken til hjelp. Slik slet vi oss oppover nesten 100 meter. Det var utrolig intenst i kulden og snøstormen. Til slutt seg vi begge sammen og fant ut at dette gikk rett og slett ikke. Vi måtte snu.

Det ble derfor ikke 6088 meter på oss, men 5710 m. Og vi sa oss fornøyde med det. 50 % av de som startet bestigningen samme natt ble nødt til å gi seg på grunn av været, og de få som kom opp slet seg fullstendig ut. Utsikten uteble også på grunn av været.. Maks uflaks med andre ord.

Vi var derimot mye heldigere og fikk overvære den helt vanvittig nydelige soloppgangen. Vi var kommet under skylaget da solen stod opp, og farget de hvite fjellene helt rosa. Det var også skyer under oss, og øyeblikket var fullstendig magisk.

Juancho fikk oss på en liten omvei til en liten fjelltopp med nyyydelig utsikt. Vi klatret opp på denne skumle knausen og tok tusenvis av bilder, drakk kokate, spiste tunfisksandwich og nøt den nydelige utsikten.

Deretter var det bare å komme seg tilbake til high campen. Skyene fløt rundt oss, og det var vanvittig vakkert. Selve definisjonen på magisk, egentlig. Det var tungt å gå ned. Nysnøen begynte nå å bli våt i solskinnet og festet seg på stegjernene i gigantiske klumper. Men vi klarte det til slutt! Fullstendig utslitte satt vi utenfor og spiste suppe og snakket med et par av de som faktisk hadde nådd toppen.

Etter et par timer var det på tiden å pakke sekkene og gå ned fjellknausen til basecampen igjen. Det var ikke så lett med de tunge sekkene, men vi var begge enige om at selv om vi ikke nådde toppen, hadde vi likevel fått en utrolig flott opplevelse. 5710 meter er jo ikke så lite det heller! Vi var utrolig heldige med guiden, og soloppgangen vi opplevde ville jeg aldri ha byttet mot noen fjelltopp.

Men det hadde jo vært gøy å nå 6000 meter… Kanskje neste gang?