En natt i Wadi Rum

Synes du stedet ser kjent ut? Selv om du ikke har vært der selv, har du sikkert sett Wadi Rum som bakgrunn i filmer som Lawrence of Arabia (1962), The English Patient (1992), Transformers (2009), Prometheus (2012), og nå senest som Mars i The Martian (2015). Kanskje ikke så rart. Wadi Rum ligner ikke noe annet sted på jorden.

Vinden griper tak i håret. Det røde og hvit-rutete skjerfet sitter godt på hodet, men hårstråene finner fortsatt veien inn i øynene mine. Vi spretter opp og ned på lasteplanet på pick up-en. Bilen suser gjennom ørkensanden innover i det røde landskapet. Vi forsøker å fotografere naturen rundt oss, men den ene hånden må hele tiden henge fast i bilen. Vi vil jo ikke sprette av heller! Latteren henger i alle fall løst i luften.

– Så du møtte altså Matt Damon? spør en i reisefølget.

Guiden vår Mohammad forteller om da Ridley Scott og filmcrewet var her i ørkenen og spilte inn scenene til The Martian, som nå i høst har gått på kino.

– Ja, mange ganger. Han var en trivelig type! Han likte seg godt her, svarer Mohammad.

Det er ikke så vanskelig å forestille seg. Wadi Rum må virkelig være en av de merkeligste stedene på jorden. Nå er solen på vei til å gå ned, og de bratte steinfjellene som preger området mellom all den røde sanden, er så glødende røde at det nesten ser ut som de brenner. Det er i grunn ut slik man forestiller seg at Mars skal se ut. I horisonten ligger det derimot en grå skygge.

– Det ser ut som det kanskje blir regn i natt, sier Mohammed. Dere er heldige, da klarner det kanskje opp i kveld så det blir lettere å se stjernene.

I dagene før vi kom til Jordan var det en stor sandstorm som feide over landet, og det i tillegg til den ekstreme heten gjør at sikten blir noe dårligere enn vanlig. Til tross for regnfaren stopper vi midt ute i ørkenen i skumringen, og Mohammed forteller oss at skyssen vår videre til campen for natten er intet annet enn noen svære, firbeinte dyr med kul på ryggen. Kamelene ligger klare i en ring sammen med beduinene som eier dem. Da vi ankommer er det bare å komme seg opp på ryggene til disse enorme skapningene, og komme oss til campen før det blir helt mørkt.  En etter en stiger vi opp, og da alle er klare leier en av beduinene oss framover. Kamelenes lette steg i den mye sanden gjør at det nesten føles ut som vi glir framover. Vi seiler fram til campen på ørkenens (rom)skip. Høhø.

Men spesielt raske er kamelene i grunn ikke i gangfart. Vi ankommer leiren Captain’s Camp i tide til å se de første stjernene titte fram på den mørke himmelen. Vi vises deretter til «rommene» våre for natten. Inne i teltet mitt står en vanlig dobbelseng! Litt mer fancy enn de tradisjonelle beduinteltene, til tross for hva utsiden tilsa. Likevel er gulvet av sand, med et flott gulvteppe ovenpå.

Kvelden tilbringes i det store mat-teltet i leiren. Her får vi først søt (veldig søt) te, og deretter en nydelig middag bestående av mange forskjellige retter. Som underholdning sitter to lokale menn og spiller instrumenter og synger for oss. Små katter løper rundt mellom beina på oss, og jaggu meg kom ikke stjernene ut i sin fulle prakt til slutt. Å stå der ute i ørkensanden helt alene i et utomjordisk landskap med bare stjernene som lyskilder, følte jeg meg nesten litt lost in space. På en god måte da. Hadde jeg kunne svevet rundt med en utsikt som denne resten av livet hadde jeg gjort det. Uten tvil.

Men jeg måtte tilbake til jorden. Etter en varm natt i teltet mitt, ventet nok et godt måltid på oss. Jeg rakk ikke soloppgangen, men gikk meg likevel en tur opp på noen sanddyner i nærheten av campen før frokosten ble servert. Her satt jeg helt alene og lot blikket hvile på den endeløse ørkenen, og de gigantiske røde klippene. Jeg kjente litt på følelsen som Matt Damon kanskje satt med når han oppdaget at han var forlatt, helt alene på Mars.

Plutselig ser jeg noe bevege seg langt der nede i dalen. Ingen marsmenn, men en liten kamelkaravane kommer gående, og fortsetter innover i ørkenen. Når jeg ser hvor små disse dyrene blir i forhold til de enorme klippene, begynner jeg å skjønne hvor stort dette ørkenområdet faktisk er. Jeg er visst ikke helt alene i denne ødemarken likevel. Og det minner meg på noe. Jeg må rekke frokosten nede i campen!

Før vi forlater Wadi Rum fraktes vi til et gammelt damptog hvor vi setter oss ned i passasjervognene, later som vi er tyrkere og venter på å bli fraktet tilbake i tid. Kanskje ikke helt tilbake til tidenes morgen, men i alle fall til 1917. Toget begyner å tøffe og gå, og vi seiler sakte, men sikkert gjennom det røde landskapet. Soldater med tyrkiske flagg står og holder vakt utenfor med maskingæver pekende ut i horisonten. Plutselig smeller det! Toget bråstopper, og jeg hører iltre stemmer utenfor. Plutselig ser jeg noe bevegende seg i full fart mot oss i det fjerne. Hester i full gallopp… og noe enda større. Det er Lawrence av Arabia, på kamelen sin, jo!

Det viser seg at vi befinner oss på den siste strekken av den gamle osmanske toglinjen som fraktet varer gjennom dette området på vei fra Damascus gjennom det som nå er Syria, Jordan, Saudi Arabia, til Mekka og Medina. Kampen vi plutselig finner oss midt oppi er The Arab Revolt (araberoppstanden), hvor araberne angrep disse godstogene i et ledd mot sin frigjøring fra det osmanske riket. Vi blir kidnappet av araberne og dratt med. Men det hele ender med at vi blir invitert i teltet deres og for å drikke te, så det var jo en trivelig opplevelse.

Dessuten hopper vi på nok en jeep som tar oss lenger inn i ørkenen etterpå. Nok et herlig måltid i en beduin-leir venter oss. Den lokale måten å koke maten på (under ørkensanden) er virkelig en hit. Personlig skulle jeg vært i Wadi Rum mye lenger, men nye, spennende opplevelser stod bokstavelig talt i kø for oss i Jordan, så det var bare å komme seg videre og forlate den merkelige, røde Mars-planeten. Woops. Jeg mener selvfølgelig ørkenlandskapet Wadi Rum.

Arab revolt-opplevelsen tilbys av Jordan Heritage Revival Company, og er en spennende måte å oppleve landskapet på dersom man har gått lei av å kjenne seg som på Mars. Har man derimot ikke gått lei av det utomjordiske, og heller ønsker mer, så kan jo denne nyheten være noe. Count me in(to a spacesuit)!

Reisen min til Jordan har denne gang vært i samarbeid med det jordanske turistkontoret JTB, men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive, og jeg deler som alltid bare mine egne meninger med dere.